At the moment it feels like a banyan tree. […] What I mean is,’ continued Amit, ‘it sprouts, and grows, and spreads, and drops down branches that become trunks or intertwine with other branches. Sometimes branches die. Sometimes the main trunk dies, and the structure is held up by the supporting trunks.
Man skulle trodd at en roman på over 1400 sider ville strekke seg over et langt tidsrom, sveipe fra generasjon til generasjon, men handlingen i A Suitable Boy strekker seg ikke over stort mer enn et år. På en måte er dette en indisk Pride and Prejudice: Mrs. Rupa Mehra skal og må gifte bort datteren Lata, og det er dette som er hovedstammen i boka. Men som Seths åpenbare alter ego Amit Chatterji sier, boka sprer og forgreiner seg eksplosivt, og går dypt inn ikke bare i livene til Latas mer eller mindre passende friere, men til familiene deres og deres forskjellige venner og kontakter, og videre til hele India anno 1951–1952, til kaste- og føydalsystemet, til indre rivninger i Kongresspartiet, til konsekvensene av delingen av India, og hele tida, kontinuerlig, diskuterer den forholdet mellom hinduer og muslimer, mellom tradisjon og ny tid, mellom øst og vest. For eksempel gir den oss de vidunderlige (om ikke alltid like snille) Chatterji-søsknene som er fulle av lettsindig Oxbridge-piffle, men alltid over en bengalsk resonanskasse. Og for et intenst og sanseoppslukende portrett det er av India (kaotisk, meditativt, korrupt, musikalsk, fargesterkt, brennhett, stinkende, blomsterduftende, blodig, støyende, ustyrlig, fredselskende, tolerant, stolt, bigott, heroisk og spyttslikkende)!
Men tross all denne bredden er det det overveldende persongalleriet som bærer boka, og det mest overveldende er ikke hvor mange det er, men hvor mange av dem som er fullt avrundede og kompliserte og involvert i egne små og store kammerspill, nydelig strukturert (det er neppe bare Bhaskar og Kabirs far som liker tallmagi) og fullt av ekteskaps- og kjærlighetshistorier som speiler og kontrasterer hverandre. Ingenting er enkelt. Det er en satirisk og kjærlig og sorgfull og sint bok. Og når Lata til slutt velger, må du innrømme mot din vilje at det slett ikke er sikkert at hun velger feil.
Dessuten er den fantastisk morsom. Du har ikke levd om du ikke har lest noen Chatterji-kupletter.
3 kommentarer:
Det er nesten absurd hvor glad man blir når andre liker ens favorittbøker. Hurra! :-D
Ikke sant? Jeg virkelig elsket den også. :D
What's not to love? Den er så stor, og samtidig så dypt personlig, og så levende. Og man blir så glad i hele det enorme persongalleriet, og som du sier, det er noe med kompleksiteten i ens egen reaksjon på slutten - man blir umiddelbart skuffet, men så må man likevel innrømme at det kanskje er det beste. Åh, er det på tide å lese den om igjen snart?
Legg inn en kommentar