It was such a strange tormenting feeling when your dæmon was pulling at the link between you; part physical pain deep in the chest, part intense sadness and love. And she knew it was the same for him. Everyone tested it when they were growing up: seeing how far they could pull apart, coming back with intense relief.
Tolvåringen min er kresen på bøker, og lar seg ikke uten videre anbefale ting. Det er desto morsommere når hun virkelig får smaken for noe jeg liker, og uimotståelig å slenge seg på og lese parallelt med henne. Og sånn gikk det til at jeg leste Northern Lights igjen. Jeg hadde glemt hvor godt jeg likte den, hvor spennende og velkonstruert den er, og hvor godt jeg liker den ville, piratiske Lyra («And this child seems to me to have more free will than anyone I ever met.») og Iorek Byrnison. Men tolvåringen har helt rett, det aller beste er den uimotståelige ideen om at hvert menneske har en daimon, en sjelevenn i form av et dyr som de aldri kan skilles fra (uten grusomme konsekvenser! lille Tony Makarios med tørrfisken!), og som alltid er der og forstår dine innerste tanker. Hun vil ha en til jul, sier hun, og det er jo en utrolig forlokkende tanke. Desto flottere er det at det er nettopp den tanken som driver hele plottet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar