Strange to think of the endless labour, the digging, the hammering, the carving, the lifting, the drilling, day by day, year by year, century by century; and now the endless crumbling that must be going on everywhere. Sandcastles in the wind.
Det er kanskje like greit at det ofte er middelmådige forfattere som skriver dystopier, for når Margaret Atwood gjør det, er det rystende og griseskummelt (genmodifisert pun intended). Rammehistorien er postapokalyptisk, men det er alle tilbakeblikkene til de siste preapokalyptiske tidene som er det aller nifseste – det er bare tendenser og eksperimenter og utglidninger og utsvevelser vi allerede er godt i gang med, spolt et stykke fram og beskrevet med normaliserende barneblikk fra én beskyttet og en totalt ubeskyttet barndom. Hva er det vi driver med? Hva er det vi kommer til å fortjene? Det er også en overrumplende (og nattsvart) morsom bok, blant annet på bekostning av humanioras framtid. («Our Students Graduate With Employable Skills, ran the motto underneath the original Latin motto, which was Ars Longa Vita Brevis.»)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar