Det var så lenge siden. Den gangen hun var råta og de blinde var monstre.Siri Pettersen er en strålende universbygger. Odinsbarn ga oss det tradisjonsbundne ættesamfunnet i Ymslanda, fullt av norrøne resonnanser, og Evna gir oss de blindes kalde, rigide kastesystem, drevet av absurd stolthet og usårlighet. Og etter hvert som Hirka lærer seg å forstå dette, ser vi Umpiri langsomt bli forvandlet fra monstre til (riktignok ofte urimelige og vrange) folk. Veldig effektfullt! Men det ender i Ymslanda, og på en svært tilfredsstillende måte, storslått i beste fantasystil, men helt i tråd med det som alltid har vært kjernen i Hirka og Rimes sterke og uimotståelige fellesskap.
Også denne gangen irriterer jeg meg litt over stilen, men den fungerer mye bedre her enn i Råta, og jeg kan ikke tro annet enn at jeg kommer til å lese det neste Pettersen skriver også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar