London is a language. I guess all places are.
Det er kanskje litt urettferdig å lese debutbøkene til forfattere etter å ha mesket seg med perlene fra forfatterskapene deres i lengre tid, men nå gjorde jeg det igjen. David Mitchell er i høyeste grad seg selv i Ghostwritten, og forteller i kjent stil en rekke historier med ett eller flere berøringspunkter – noen er høyst realistiske, flere er i større eller mindre grad spøkelseshistorier, en er dystopisk science fiction og en annen opptakten til den. (Vi treffer til og med Luisa Rey og ser et kometformet fødselsmerke!) Vi får et mylder av veldig levende (alt fra fryktelige til dypt sympatiske) personer, og hele tida beveger historiene seg i spennet mellom menneskelig grusomhet (typisk kollektiv) og menneskelig kjærlighet og varme (selv hos de råtneste personer). Man er jo bortskjemt, så jeg vil si at Mitchell har gjort alt dette enda bedre andre steder, men jeg ville jo ikke vært f.eks. Mo Muntervary foruten.
Til slutt: smekk på fingrene for dårlig russiskresearch.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar