Mer enn pølser og bensin (Heidi Linde: Nu, jävlar!)

Hvordan orker alle andre dette?

En roman som foregår i og på mange måter besynger Kongsvinger, må jo nødvendigvis handle mye om hverdagslighet – om folk som ikke liker å reise, om å være høygravid med barn nummer tre og lure på hvorfor, om bananbuggduftende barndomsminner fra åttitallet. Men som tittelen også antyder, er det også en bok om vendepunkter, og jo lengre man leser, jo dypere og mer berørende blir den. Ikke sånn å forstå at de forskjellige personene i myldrestrukturen nødvendigvis kommer til å leve noe mindre hverdagslige liv etterpå, men det er håp om at de vil være mer seg sjøl. Særlig ønsker jeg arme Kevin lykke på veien, han som virkelig ser mening i å være på plass med pølser, boller og bensin akkurat når folk trenger det.