And anyway, how can we tell if what we’re seeing is real? Reality seems to go out the window when perception comes in the door.Her har vi den samme Kate Atkinson som i Life after Life, hun som eksperimenterer med alternative utkommer og stadig nye versjoner av de «samme» historielinjene. Jeg følte meg litt snytt av hovedplottwisten, kanskje, men jeg er dypt begeistret for konsekvensene. Hva er forskjellen på realitetene og en historielinje som er bygd på intuisjoner og anelser? Kanskje ikke så stor som man skulle tro. Og det er Kate Atkinson fra Jackson Brodie-bøkene, med den samme forkjærligheten for mennesker som har fått sentrale deler av livet sitt rasert og tilintetgjort.
Dessuten er Isobel Fairfax nå min absolutte favoritt blant 16-årige mistilpassede romanheltinner. Avstikkende («I am nearly two yards high in my bare feet. A gigantic English oak (quercus robustus).»), sardonisk («Enthusiastic Eunice is the last person I would have ever chosen as a friend, but of course you don’t chose your friends, they choose you. Eunice arrived in secondary school on the first day and attached herself to me like a mollusc and has stuck firmly on ever since, regardless of the fact that I’ve nothing in common with her and spend a considerable amount of time trying to prise her off.»), altfor intelligent og evig assosierende og alluderende. Og morsom, på det unike Atkinson-viset. («I would sooner have an amorous relationship with the Dog than Richard. Indeed, it makes you question why bestiality is so frowned upon and yet sexual intercourse with someone like Richard is considered perfectly normal.»)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar