No mean city (Dorothy L. Sayers: Gaudy Night)

In the glamour of one Gaudy night, one could realise that one was a citizen of no mean city. It might be an old and an old-fashioned city, with inconvenient buildings and narrow streets where the passers-by squabbled foolishly about the right of way; but her foundations were set upon the holy hills and her spires touched heaven.

Jeg skulle jo ikke lese Gaudy Night i det hele tatt, men da jeg kom til Oxford på konferanse nå i desember, ble det fysisk umulig å la være. For hele byen synger av sitater og resonanser derfra, og det er rett og slett verdens beste sted å lese den. Og så bodde jeg på college, og ikke hvilket som helst, men Lady Margaret Hall, det aller første kvinnecolleget, og fikk spise frokost under blikkene til bare kvinnelige dekaner og professorer i kappe, med den rette vrien på hettene «so that it sat poised and balanced – one black shoulder and one crimson». (Så får det være at det ikke var Sayers’ eget Somerville.)

… the portraits of dead Wardens, gazing down from the slowly mellowing oak of the Hall.

Nesten alle collegene får meg til å smile, for nesten overalt har jo Harriet og Peter gått og sitert Shakespeare til hverandre. Jones of Jesus! Peake of Brasenose! Pomfret of Queens! Christ Church hvor St. George erstattet Harriets marengser og lignet så usannsynlig på onkelen sin! Og Magdalen, da. En gang er jeg bare nødt til å dra dit første mai for å høre dem synge fra tårnet. 

Magdalen, yellow and slender, the tall lily of towers.

Og så vandret jeg tilfeldig inn i kapellet på All Souls, og plutselig var jeg i Nine Tailors i stedet, for det vidunderlige engletakets skyld.

Incredibly aloof, flinging back the light in a dusky shimmer of bright hair and gilded outspread wings, soared the ranked angels, cherubim and seraphim …

Og jeg innrømmer gladelig at jeg også denne gangen måtte følge Harriet og Peters fotspor fra Bach-konserten på Balliol til New College Lane på slutten av boka.

Harriet’s way lay through the Broad Street gate.

Cat Street was crossed and the shadows of New College walls had swallowed them up before she spoke.

Akademisk sett tror jeg ikke Peter kan ha fridd under Bridge of Sighs, som jeg ser mange påstår. Da er man jo vitterlig ikke svelget opp av noen skygger ennå.

Bridge of Sighs

Nei, de må ha passert porten til New College, og endt opp her:

They passed beneath the arch of the bridge and out into the pale light once more.

- Placetne, magistra?

- Placet.