Gåter (Patricia A. McKillip: Harpist in the Wind)

Our lives were one constant, twisted riddle-game.

Dette fungerer virkelig bare når Raederle er med. (Jeg elsker når hun og Morgon krangler.) Når Morgon blir overlatt til seg selv, derimot, blir han til formløs, mystisk overmenneskelig kraft som slåss mot andre tilsvarende vage, mystiske og overmenneskelige krefter i et vagt, mystisk formløst rom. (Dere ser hvor jeg vil med dette.) Det engasjerer meg lite, for å si det forsiktig. Og det er jo synd, for plottet er ganske fikst, og jeg liker persongalleriet godt. Men de uendelige kampene tar knekken på meg.