I am a part of all that I have met;
Yet all experience is an arch wherethrough
Gleams that untraveled world whose margin fades
For ever and for ever when I move.
How dull it is to pause, to make an end,
To rust unburnished, not to shine in use!
En stund var jeg nokså skeptisk til dette siste J.K. Rowling-avkommet – først og fremst syntes jeg i utgangspunktet Rowlings nye detektiv, Cormoran Strike(!), var en sjablongaktig type vi hadde sett så altfor mange ganger før, dere vet, den forsofne underdogdetektiven med livet på halv tolv, og jeg synes fortsatt at han ble i overkant klossete og adjektivtungt introdusert. Men Cormoran viser seg å være mer enn som så, og spesielt liker jeg det skjøre, taktfulle forholdet til sekretærvikaren Robin. Og ikke minst passer han fint inn i det generelle gjøkungetemaet i boka – hva slags liv føler du deg hjemme i om du har vokst opp uten røtter og ansvarlige voksenpersoner? Boka blir dessuten heseblesende spennende etter hvert, og om jeg kanskje syntes svaret på gåten ble litt i meste laget, glemte jeg det helt over det betagende sluttsitatet fra Tennysons «Ulysses» som avslutter boka. «I cannot rest from travel; I will drink / Life to the lees.»
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar