Eructavit cor meum (Dorothy Sayers: Busman's Honeymoon)

‘My dear,’ said Harriet, ‘Miss Twitterton will think we are both quite mad; and Mr Puffett knows it already.’

Det er ikke så mange bøker som handler om lykkelige ekteskap, men Busman’s Honeymoon gjør det – vel finner Harriet og lord Peter et lik i kjelleren, så de kan fortsette detektivpartnerskapet og dermed har noe å gjøre, og vel er det en viss dramatisk nerve i at selv om Harriet har gitt seg over med hud og hår (“like falling down a well”), har ikke Peter sluppet ned forsvarsverkene ennå. Men vi tviler aldri på at Peter vil vise Harriet den sårbareste siden sin til slutt, og aller mest er boka en skamløs orgie i Harriet-og-Peter-piffle og et sitatmaraton uten like («sorry, I’ve got into the wrong poem, but I’m pawing the ground like anything»). Jeg kommer stadig tilbake til den fordi jeg har sporet et nytt sitat – denne gangen var det King Lear («the foul fiend Flibbertigibbet»!). Og som Superintendent Kirk er jeg immensely tickled, og stadig våtøyd over John Donne.

ALL Kings, and all their favorites,

All glory of honors, beauties, wits,

The Sun it selfe, which makes times, as they passe,

Is elder by a yeare, now, then it was

When thou and I first one another saw:

All other things, to their destruction draw,

Only our love hath no decay;

This, no to morrow hath, nor yesterday,

Running it never runs from us away,

But truly keepes his first, last, everlasting day.