Polarisert (Helene Wecker: The Golem and the Djinni)

Jeg kan jo starte med å si at jeg (selv om jeg har tenkt å være ganske kritisk her) på mange måter likte denne boka godt, den er både engasjerende og sjarmerende på mange vis. Men det er noe med selve grunnkonseptet som får piggene mine opp (det er kanskje allegorihateren som er ute og rir igjen): De to hovedpersonene er begge i utgangspunktet umenneskelige fabelvesener – en golem og en djinn – som så blir plassert i en ekstrem posisjon hvor de blir tvunget til å bli mer menneskelige. Og siden de to er rake motsetninger – golemen evig selvutslettende og tjenende, djinnen evig egoistisk og impulsiv – er selvsagt ekstremposisjonene motsatte også: Golemen mister sin herre rett etter oppvåkningen. Djinnen, derimot, er slavebundet og tvunget til å beholde menneskelig form. Og på hver sin måte må de klare å leve med denne påtvungne menneskeligheten, golemen må undertrykke lydhørheten for andres behov, mens djinnen må utvikle i hvert fall litt av den. Og slik (Doctor Who-aktig!) kan Wecker bruke tid på å utforske menneskelighetens natur i det polariserte laboratoriet sitt. Det blir bare litt for polarisert og litt for grunt og enkelt for meg, en (på mange måter utmerket!) røverhistorie med litt for svulstige pretensjoner. Og den store avsløringen mot slutten gjorde meg ikke vennligere innstilt.