Mary Magdalenish (Eimear McBride: A Girl is a Half-Formed Thing)

They sing. Rosary like a lullaby like a song. I know well. Keep off my breath my head and your rising falling shoulder whisper to you I’m here as well as fecking eejits. Don’t forget that I am here.

Dette er ingen behagelig bok, jeg tror den er en av de mest smertefulle og opprivende oppvekstromanene jeg har lest. Den er skrevet som stakkato stream-of-consciousness, i et fragmentarisk, ofte ugrammatisk, poetisk og repetitivt språk, og dette språket makter å fortelle hele historien utelukkende gjennom den stadig mer ødelagte og destruktive hovedpersonens emosjoner (selv om vi forstår at hun har en rasjonell side også), det bryter sammen når hun bryter sammen. Den har et utrolig driv til å være så eksperimentelt skrevet (og til å handle om så grusomme ting), og den er gjennomvevd av katolsk liturgi og katolske bilder fra hovedpersonens dystre, irske barndom. Den har til og med plutselige, nattsvarte glimt av humor. Og den dominante følelsen er hele tiden den sterke, symbiotisk-konfliktfylte kjærligheten hun har til den syke, skadede broren.