Ask Piaget (Karen Joy Fowler: We Are All Completely Beside Ourselves)

My father would come to my bedroom door each night to wish me happy dreams and I would speak without taking a breath, trying desperately to keep him in my room with only my voice. I would see his hand on the doorknob, the door beginning to swing shut. I have something to say! I’d tell him, and the door would stop midway. Start in the middle then, he’d answer, a shadow with the hall light behind him, and tired in the evenings the way grown-ups are. The light would reflect in my bedroom window like a star you could wish on. Skip the beginning. Start in the middle.

Og Rosemary starter i midten, og det tar ganske lang tid før vi kommer til premisset for boka, som jeg på det sterkeste vil fraråde folk å vite om når de starter på denne. Ikke fordi boka er sensasjonalistisk og denne vendingen er hovedpoenget, nesten tvert imot, fordi Rosemary starter i midten av en helt bestemt grunn. Og la meg si at jeg likte boka til tross for premisset og ikke på grunn av. Den bruker det til å utforske annerledeshet litt på samme måten som Doctor Who gjør – hva kan et utypisk menneske fortelle oss om å være menneske?

Selv om Rosemary selv hevder å fortelle historien sin for noen andres del, er det hun selv som er bokas aller største trekkplaster – det er lenge siden jeg har likt en romanperson så godt. Den sardoniske, såre stemmen og alle psykologireferansene hennes, alle de faglig informerte diskusjonene om hukommelse, minnedannelse og personlighet (og språktilegnelse! Tomasello!). Jeg kunne sitert henne hele dagen. («About this same time, I made up a friend for myself. I gave her the half of my name I wasn’t using, the Mary part, and various bits of my personality I also didn’t immediately need.»)

Det er en kjærlighetsroman som nesten utelukkende handler om kjærlighet mellom søsken og kjærlighet mellom foreldre og barn, og den gjør en sjeldent god jobb med å vise hvor sterke selv de dypest begravde båndene kan være.