You remind me of herds of wildebeest constantly roaming round in search of water.Jeg mener generelt at de aller fleste jobber best mot en begrensning, og denne boka er et studium i begrensning. Persongalleriet begrenser seg stort sett til tre: jeg-personen, nyinnsatt gjerdebyggerformann, og de to (i seg selv utrolig begrensede) gjerdebyggerne Tam og Richie. I bakgrunnen spøker den halvgale gjerdebesatte sjefen deres og den mystiske, halvdemoniske John Hall. Og handlingen består stort sett i gjerdebygging og turer til puben. Jepp, de slår ned påler og strammer vaiere. Og så låner de penger av hverandre og kjøper øl. Store deler av boka bor dessuten trioen i en bitteliten, miserabel campingvogn (sterkt preget av Tam og Richies lave boevne) et sted i ødemarken med lang vei til nærmeste pub. De respektive livsprosjektene til personene er også enten ikke-eksisterende eller totalt monomane. Sjefen Donald vil utelukkende bygge perfekte, snorrette gjerder, og går gladelig over både lik og arbeidsmiljølover for å få det gjort. John Hall og brødrene vil ha lokal dominans og levere skolemiddagene. Og Tam og Richie lever en ølbasert syklisk tilværelse: De må komme gjennom dagen for å få øl om kvelden, og de må komme gjennom uka for å kunne Gå Ut Skikkelig (med nyvasket hår!) i helga. De vil teoretisk gjerne også møte damer, men gjør aldri noen framstøt. Og til sist har vi hovedpersonen, som i hvert fall teoretisk ser ut til å ha både utdannelse og ambisjoner utover pålehamring. Men han er i grunnen like ufølsom og ureflektert som Tam og Richie, og blir likere og likere dem etter som boka skrider fram.
Den er til dels ustyrtelig morsom, med fantastisk dialog. Samtidig er den nifs og Kafka-aktig ubehagelig, har en fiks og syklisk komposisjon, og slutter på en abrupt og illevarslende måte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar