onsdag 25. desember 2013
Hva er klokka? (Neil Gaiman: Nothing O'Clock)
En jubileumsnovelle om den ellevte doktoren og Amy Pond? Av Neil Gaiman? Buy It Now! Og det er en sjarmerende og veldig gaimansk nifs liten sak der doktoren selvfølgelig redder verden – ved hjelp av et tidsparadoks. Selvfølgelig!
Utenrikspolitikk (Terry Pratchett: Jingo)
Vetinari demonstrerer sine talenter som utenrikspolitiker, og Nobby utforsker opptil flere kjønnsidentiteter. Og karri à la Ankh-Morpork inneholder store biter kålrot, selvfølgelig. What’s not to like?
torsdag 12. desember 2013
Golem (Terry Pratchett: Feet of Clay)
Hvis man selv tror man er i live, så er man nok det. Og da er det på tide å få en representant i The Watch. Og så Vetinari, da, som ikke har hjerte til å fortelle Vimes at han for lengst har skjønt hvordan han blir forgiftet.
‘The thought occurs, sir, that if Commander Vimes did not exist you would have had to invent him.’ ‘You know, Drumknott, I rather think I did.
‘The thought occurs, sir, that if Commander Vimes did not exist you would have had to invent him.’ ‘You know, Drumknott, I rather think I did.
mandag 9. desember 2013
Livet som katastrofe (Donna Tartt: The Goldfinch)
“There’s no ‘rational grounds’ for anything I care about.”
The Goldfinch klokker inn på godt over 700 sider, og det kan jo godt hende den er for lang, men jeg kan nesten ikke huske forrige gang jeg glefset i meg en murstein av den slags dimensjoner så fort som jeg leste denne. (Det hjalp selvsagt at jeg var i en posisjon til å gjøre det.) Den er omtrent like handlingspakket som en Percy Jackson-bok (men uten monstrene), og pisker deg gispende igjennom narrativet. Det er ikke for ingenting at folk kaller denne dickensiansk – det gjelder både persongalleri og snirklete sammentreffmettet plott. Og samtidig får den deg til å le høyt. Og gråte. Og kontemplere kunstens og forgjengelighetens vesen. Og gruble (nok en gang) over førstepersonsfortellere – Theo Decker, i all sin dobbelthet, destruktiv og oppofrende, ser ut til å alltid mislykkes med å bibringe det inntrykket han ønsker til omgivelsene sine. De vet det alltid fra før. Og det er en helt sjeldent fin bok om sorg og tap – beskrivelsen av hvor lindrende omgang med kjølige rasjonalister kan være for noen som er helt revet i stykker innvendig, er ganske betagende. Jeg liker også det faktum at Theo har balansert mellom katastrofe og stabilitet hele livet – selv om livet hans blir snudd opp ned, hadde det begge elementene i seg helt fra starten. Svart kaos og uforutsigbarhet på den ene siden, stabil og varm og gyllen kjærlighet på den andre. Det er bare blandingsforholdene som endrer seg.
The Goldfinch klokker inn på godt over 700 sider, og det kan jo godt hende den er for lang, men jeg kan nesten ikke huske forrige gang jeg glefset i meg en murstein av den slags dimensjoner så fort som jeg leste denne. (Det hjalp selvsagt at jeg var i en posisjon til å gjøre det.) Den er omtrent like handlingspakket som en Percy Jackson-bok (men uten monstrene), og pisker deg gispende igjennom narrativet. Det er ikke for ingenting at folk kaller denne dickensiansk – det gjelder både persongalleri og snirklete sammentreffmettet plott. Og samtidig får den deg til å le høyt. Og gråte. Og kontemplere kunstens og forgjengelighetens vesen. Og gruble (nok en gang) over førstepersonsfortellere – Theo Decker, i all sin dobbelthet, destruktiv og oppofrende, ser ut til å alltid mislykkes med å bibringe det inntrykket han ønsker til omgivelsene sine. De vet det alltid fra før. Og det er en helt sjeldent fin bok om sorg og tap – beskrivelsen av hvor lindrende omgang med kjølige rasjonalister kan være for noen som er helt revet i stykker innvendig, er ganske betagende. Jeg liker også det faktum at Theo har balansert mellom katastrofe og stabilitet hele livet – selv om livet hans blir snudd opp ned, hadde det begge elementene i seg helt fra starten. Svart kaos og uforutsigbarhet på den ene siden, stabil og varm og gyllen kjærlighet på den andre. Det er bare blandingsforholdene som endrer seg.
tirsdag 3. desember 2013
Sverdet i steinen (Terry Pratchett: Men at Arms)
Som sagt synes jeg personene i Vimes-universet starter helt som seg selv allerede i Guards! Guards!, men det betyr jo ikke at de ikke blir betydelig utdypet og nyansert videre i serien. I Men at Arms er det først og fremst Carrot som utvikler seg – han virker enkel, men viser seg å være en uovertruffen strateg, helt uten å lyve. Og ikke minst ser han at selv om man trekker sverdet ut av steinen, er det ikke nødvendigvis tid for en konge. Det er også fint når Vimes får det magiske skytevåpenet i hendene (det ligner forresten mistenkelig på lokomotivet i Raising Steam!), og dermed en anledning til å plaffe ned alle han hater – men ikke gjør det, tross at han er mer enn sint og motivert nok. Dessuten liker jeg Angua. Og den snakkende hunden Gaspode («Woof, woof, give the little doggie a biscuit.»)
søndag 24. november 2013
– Allons-y! – Geronimo! – Oh, for God’s sake!
Shameless fangirl, folk i fez |
Og jubileumsepisoden av Doctor Who skuffet virkelig ikke – kan man tenke seg noe mer sjarmerende enn Tennant og Smith som vekselvis speiler hverandre og småkrangler? Og John Hurts hemmelige, tragiske doktor, vantro forbløffet over hvilke fjollete småunger de to hadde utviklet seg til? Det unisone hvinet fra salen da Peter Capaldi viste seg i to sekunder. Den nydelige fjerde-doktor-cameoen på slutten, akkurat passe mangetydig til at det funket. (Så får det heller være at jeg fortsatt debatterer med meg selv om det virkelig går an å fjerne grunnpremisset for de nye Doctor Who-sesongene ved å snappe unna Gallifrey på den måten. Og hvordan kan det være 400 år fra Hurt til Smith?)
lørdag 23. november 2013
Vimes entrer scenen (Terry Pratchett: Guards! Guards!)
Discworld-leserekkefølge er jo noe man kan diskutere oppad vegger og nedad stolper, men jeg sier alltid at folk burde begynne med Guards! Guards! Ikke bare fordi Vimes-bøkene nok er min yndlingshistorielinje i Discworld-universet, men fordi den (i motsetning til hekselinja) starter fiks ferdig. Vimes entrer scenen med alle elementer av Vimes-het – full og kynisk og desillusjonert, men med en grunnleggende anstendighet og dypt begravd idealisme som kommer fram i plutselige heroiske blaff, overraskende ikke minst for ham selv. I nydelig kontrast til Carrots uforfalskede idealisme, evige uskyld og ustoppelige bokstavelighet. («Killed by a wossname. A metaphor.») Og Vetinari, Ankh-Morporks eminent pragmatisk-kalkulerende diktator, inntar også scenen i fullt utvikled versjon. «He wondered what it was like in the Patrician’s mind. All cold and shiny, he thought, all blued steel and icicles and little wheels clicking along like a huge clock. The kind of mind that would carefully consider its own downfall and turn it to advantage.» Og Nobby og Colon. Og lady Sybil. Og plottet er morsomt. Og ikke minst er den skrevet sånn som Pratchett ikke skriver lenger – med en uovertruffen, boblende, lattermild letthet og verdens beste fotnoter.
Så du kan like gjerne begynne med Guards! Guards! Hvis du ikke liker den, er ikke Discworld noe for deg.
lørdag 16. november 2013
Nye tider (Terry Pratchett: Raising Steam)
Jeg driver stadig og sier at nå, nå skal jeg slutte å lese Terry Pratchett, men jeg klarer jo ikke å la være å kjøpe dem når de kommer. Og når de først er kjøpt, må jeg jo lese dem med en gang. Og så har vi det gående. Raising Steam er da også en helt respektabel Discworld-bok, men samtidig er det jo ikke det samme mer – det er ikke så morsomt lenger, og språket har mistet mye av spensten. Og vel er både Moist von Lipwig, Vetinari og Vimes – tre av mine absolutte yndlings-ankhmorkporkianere –prominente i historien, men det er vanskelig å ikke oppfatte dem som noe blodfattige versjoner av seg selv. Så egentlig håper jeg vel nesten at dette blir den siste.
torsdag 7. november 2013
Eskapisten (Michael Chabon: The Amazing Adventures of Kavalier & Clay)
Finnes det noen sunn reaksjon på Holocaust? På andre verdenskrig? Er det kanskje med nødvendighet sånn at ingen reaksjon er riktig navla? Er det kanskje vel så sinnssykt å slå seg ned i suburbia som å forsvinne ut i verden på en vill mangeetappersflukt fra virkeligheten, outrerte og halvt parodiske som superheltplottene som Joe Kavalier og Sammy Clay kverner ut i glansperioden sin?
Men vel så mye handler boka om magien i kreative fellesskap, om kjærlighet og lojalitet og bånd som varer hele livet. Som man kanskje trenger hjelp både til å komme tilbake til og til å komme seg løs fra. Jeg liker at Chabon sjelden er ute etter å knuse personene sine (selv om det ville vært lett å gjøre det), men heller å se hvordan man realistisk kan komme seg gjennom ørkenvandringer og tornebusker. Dessuten ville det jo ikke vært Chabon om det ikke også var veldig morsomt og hadde et brokete og barokt persongalleri.
Det er en sånn bok hvor du blir så engasjert i hovedpersonene at du blir litt snurt når den er over. Da er det fint at det var ekstramaterialer i min e-utgave – noen forkastede kapitler og et par småhistorier fra mange år seinere. De er fine, særlig den som heter «The Return of the Amazing Cavalieri»
torsdag 24. oktober 2013
Tankesultan (Jonas Hassen Khemiri: Ett öga rött)
For noen uker siden var jeg på Hålogaland teaters oppsetning av Khemiris Æ ringe mine brødre (Jag ringer mina bröder), og ble sjeldent begeistret for blandingen av sårhet og snålhet og politikk og komikk. Så jeg måtte bare lese mer. Og Ett öga rött skuffer ikke. Den er skrevet på V2-fri, ubestemt artikkel-løs svensk multietnolekt som reflekterer ungdomsskoleeleven Halims forvirrede, ensomme og oppsplintrede virkelighet (men arabisk dialog er gjengitt på perfekt svensk). Hvordan han overskylles av bølger av sorg over moren han har mistet, faren som nesten kommer bort for ham, de tidvis destruktive, ville og urealistiske veiene de forskjellige identitetsbyggende prosjektene hans har. Det er varmt og levende og morsomt og fortvilende, og tross alt optimistisk.
søndag 20. oktober 2013
Gale tyske arkitekter (Ben Aaronovitch: Broken Homes)
Det er kanskje ikke så bra å fråtse, for jeg er visst blitt litt lei av Peter Grant-serien. (På den annen side kjenner jeg ikke til noen annen lesemetode.) Denne gangen synes jeg (igjen) det er et misforhold mellom bokplott og overgripende plott – vi skjønner at Aaronovitch flytter brikkene noe voldsomt her, men læll. Når det er sagt, er det fortsatt morsomt. Og jeg elsker måten Peter Grant er nerdete på, og hvordan Lesley tørt påpeker det. Og ikke minst ble jeg totalt overrumplet av slutten, så det er jo ikke som om jeg ikke kommer til å lese neste bind.
søndag 13. oktober 2013
Rør og tunneler (Ben Aaronovitch: Whispers Under Ground)
Jeg likte nok bind 3 i Peter Grant-serien noe mindre enn de to foregående, og jeg er ganske klar over hvorfor: For det første ble det mye mindre kos med backstory denne gangen, og Peter Grants backstory er jo en av seriens sterkeste sider. Og for det andre synes jeg den overgripende seriehistorien og den bokspesifikke intrigen var for dårlig integrert med hverandre – de berører hverandre bare så vidt. Men jeg plukker nå likevel ufortrødent opp firern for å få mer Peter, Lesley, Nightingale, Molly og fun facts om London – denne gangen fikk jeg grundig utdypet London-kloakkunnskapene jeg allerede hadde fra Dodger, og lagt til undergrunnstrivia på toppen (bokstavelig talt).
tirsdag 8. oktober 2013
Jazz (Ben Aaronovitch: Moon Over Soho)
Oppfølgeren til Rivers of London er ikke noe mindre sjarmerende, særlig siden den utdyper Peter Grants fargerike backstory, og da særlig hans skranglete jazzmusikerfar og miljøet rundt. Og som forrige gang blir historien desto mer interessant fordi Aaronovitch ikke kvier seg for å la den mørke magien gå hardt utover noen som Peter Grant virkelig bryr seg om.
Magi i London (Ben Aaronovitch: Rivers of London)
What would happen if Harry Potter grew up and joined the Fuzz? Hvordan kan man motstå en bok med dette på omslaget? Ben Aaronovitchs serie om Peter Grant viste seg da også å være et sånt lykkelig funn som befrir deg fra å lure på hvilken bok du skal lese nå, i ukevis framover, mens du kniser deg begeistret gjennom et mørkt og magisk London, fullt av onelinere, Harry Potter- og Doctor Who-referanser og ikke ubetydelige mengder latin. Spennende også.
Bare et spill (Orson Scott Card: Ender's Game)
Ender's Game er en bok man ikke glemmer. Det som sitter igjen er først og fremst det overbevisende og livaktige portrettet av det klarøyde seksårige strategiske geniet Ender, og de fryktelige, kyniske valgene de voksne tar for å få ham til å bli den perfekte, men umulige kommandanten: empatisk nok til å forstå motpartens strategi, men hensynsløs nok til å knuse dem. Men jeg vet ikke om jeg er så begeistret for den mytisk-religiøse avslutningen.
onsdag 25. september 2013
Finest om høsten
Jeg tror jeg liker Maaemo best om høsten, når de gasser seg i jord- og sopp- og skogsmaker. Det er fint om våren også, men hjertet mitt er hos soppen og bærene.
Jeg har hørt rykter om at de syntes det ble for mange retter og har prøvd å kutte ned, men det ble nå 21 retter denne gangen også. Vi får nøye oss med høydepunktene.
Det var mange nye forretter – helt usannsynlig mild fersk-ferskost servert i fermentert solbærstilksuppe. Og en ørliten klatt kråkebollerogn spektakulært servert i kråkebolleskallet på toppen av et betydelig stykke naturtro norsk fjære (inkludert grillkull!). For en havsmak! Og røyksmak uten at den var røkt!
Og endelig ble det vår tur til å få den mye omtalte rømmegrøten krydret med ørsmå flak av speket reinsdyrhjerte i. Dette føyer seg inn i rekka av norsk tradisjonsmat som smaker strålende sammen med champagne.
Nydelige små kjekskremmerhus med kyllingleverparfait og einebærgelé i.
Første hovedrett var taskekrabbe med urter og krondill, destillert krabbesmak og med noe nesten anisaktig fra urtene. Og paret med en helt latterlig god hvit burgunder (Hubert Lamy Saint-Aubin 1. Cru Clos de la Chatenière 2010), som luktet høstskog.
Så fikk vi kamskjell med diverse vrier av sellerirot som moret seg med å nappe ut store deler av smaksspekteret i en (viste det seg langt seinere) riktig god muscadet (Muscadet Le Fief du Breil, Jo Landron 2010), sånn at bare en kraftig sjøsmak var igjen. Og til brødretten fikk jeg latterlig god petroleumsduftende halvtørr Schäfer-Frölich-riesling i stedet for ølet.
Og kanskje er Maaemo aller morsomst når de kontemplerer bare én ingrediens, som i denne vakre lille reddikretten med nypeeddik og pisket krem med pepperrot – servert med en gewürztraminer (2011 Domaine Roland Schmitt Alsace Gewüztraminer "Glinzberg") som igjen ble kontant fratatt det meste av smaksspekteret sitt (eddik!) – og det man satt igjen med, var en mistenkelig reddikaktig smak. Storartet!
Sist vi var på Maaemo om høsten, var vi for gjerrige til å ta tilvalgsretten, som var en snedig soppinfusjon brygget i en kaffesifongbrygger. Så hurra for at den var her igjen! Smørstekt sopp, små klatter av soppmousse (som minnet om det Alinea gjorde med matsutake), skogsyre og andre urter, og altså den helt usannsynlig skogsoppete infusjonen. Og hurra! servert med en sånn latterlig dypeiket hvit kjempemoden Rioja som jeg husket fra forrige høstbesøk (Viña Tondonia Reserva, R. Lopez de Heredia 1998), som antok en mystisk soppaktig smak selv. Å!
Og med en liten sopp- og skogbunnsmontasje å se på, så klart.
Enda et mirakel av en rett var rett og slett bittesmå grillede og helt nyplukkede poteter i ramsløk- og eplesaus. Det var helt usannsynlig godt.
Og så ga de oss jammen rød burgunder også – en helt vidunderlig Gevrey-Chambertin (Gevrey-Chambertin 1. cru Cherbaudes, Louis Roillot & Fils 2007), til det nærmeste de kom en "kjøttrett" – en vakteleggeplomme overhelt med beinmarg- og fenalårkraft og sago, sammen med brent løk og små klatter av løkpuré (det skulle i hvert fall være med). Salig godt var det, i hvert fall. Og den vinen. Ah!
Jeg har alltid vært forelsket i dessertene på Maaemo, og denne saken her var tradisjonen verdig – en slags agurkgranité servert med søt krem med pepperrot i som skjulte overraskelsesbiter av sylteagurk. Og servert med moscato d’Asti (Vajra 2012) ga det en crazy bruspulveraktig effekt. Jeg er ganske sikker på at produsenten ikke hadde tenkt dette for vinen sin, men så gøy!
Og den neste desserten var herlig høstlig – salt karamell, sur, snurpende plommekompott og sødme fra nitrogenfrossen brunost (som ga oss kveldens lenge ventede tørrisrøykopplevelse). Servert med en snodig høykonsentrert drikk lagd gjennom gjentatt nedfrysing av pærecider (Poiré de glace, Eric Bordelet 2011), som plukket opp høstfruktsyren fra plommekompotten.
Og så en herlig aparte dessert, øleddiksorbet servert med rugkrem, mjødgele, frysetørket ruggrøt(!) og tynne rugflak, og i utgangspunktet servert med et særdeles aparte, ultrasurt øl. Det hele minnet om baltisk rugbrødsuppe. Det var gøy å smake på ølet, men jeg var godt fornøyd med ølhaterens deilige pinot gris-dessertvin i stedet.
Og så smørisen og vin santoen (Vinsanto La Chimera, Monsanto 1995), da.
Og så hadde de lagd jordbærbrus til oss!
Jeg har hørt rykter om at de syntes det ble for mange retter og har prøvd å kutte ned, men det ble nå 21 retter denne gangen også. Vi får nøye oss med høydepunktene.
Det var mange nye forretter – helt usannsynlig mild fersk-ferskost servert i fermentert solbærstilksuppe. Og en ørliten klatt kråkebollerogn spektakulært servert i kråkebolleskallet på toppen av et betydelig stykke naturtro norsk fjære (inkludert grillkull!). For en havsmak! Og røyksmak uten at den var røkt!
Og endelig ble det vår tur til å få den mye omtalte rømmegrøten krydret med ørsmå flak av speket reinsdyrhjerte i. Dette føyer seg inn i rekka av norsk tradisjonsmat som smaker strålende sammen med champagne.
Nydelige små kjekskremmerhus med kyllingleverparfait og einebærgelé i.
Første hovedrett var taskekrabbe med urter og krondill, destillert krabbesmak og med noe nesten anisaktig fra urtene. Og paret med en helt latterlig god hvit burgunder (Hubert Lamy Saint-Aubin 1. Cru Clos de la Chatenière 2010), som luktet høstskog.
Så fikk vi kamskjell med diverse vrier av sellerirot som moret seg med å nappe ut store deler av smaksspekteret i en (viste det seg langt seinere) riktig god muscadet (Muscadet Le Fief du Breil, Jo Landron 2010), sånn at bare en kraftig sjøsmak var igjen. Og til brødretten fikk jeg latterlig god petroleumsduftende halvtørr Schäfer-Frölich-riesling i stedet for ølet.
Sist vi var på Maaemo om høsten, var vi for gjerrige til å ta tilvalgsretten, som var en snedig soppinfusjon brygget i en kaffesifongbrygger. Så hurra for at den var her igjen! Smørstekt sopp, små klatter av soppmousse (som minnet om det Alinea gjorde med matsutake), skogsyre og andre urter, og altså den helt usannsynlig skogsoppete infusjonen. Og hurra! servert med en sånn latterlig dypeiket hvit kjempemoden Rioja som jeg husket fra forrige høstbesøk (Viña Tondonia Reserva, R. Lopez de Heredia 1998), som antok en mystisk soppaktig smak selv. Å!
Og med en liten sopp- og skogbunnsmontasje å se på, så klart.
Enda et mirakel av en rett var rett og slett bittesmå grillede og helt nyplukkede poteter i ramsløk- og eplesaus. Det var helt usannsynlig godt.
Og så ga de oss jammen rød burgunder også – en helt vidunderlig Gevrey-Chambertin (Gevrey-Chambertin 1. cru Cherbaudes, Louis Roillot & Fils 2007), til det nærmeste de kom en "kjøttrett" – en vakteleggeplomme overhelt med beinmarg- og fenalårkraft og sago, sammen med brent løk og små klatter av løkpuré (det skulle i hvert fall være med). Salig godt var det, i hvert fall. Og den vinen. Ah!
Jeg har alltid vært forelsket i dessertene på Maaemo, og denne saken her var tradisjonen verdig – en slags agurkgranité servert med søt krem med pepperrot i som skjulte overraskelsesbiter av sylteagurk. Og servert med moscato d’Asti (Vajra 2012) ga det en crazy bruspulveraktig effekt. Jeg er ganske sikker på at produsenten ikke hadde tenkt dette for vinen sin, men så gøy!
Og den neste desserten var herlig høstlig – salt karamell, sur, snurpende plommekompott og sødme fra nitrogenfrossen brunost (som ga oss kveldens lenge ventede tørrisrøykopplevelse). Servert med en snodig høykonsentrert drikk lagd gjennom gjentatt nedfrysing av pærecider (Poiré de glace, Eric Bordelet 2011), som plukket opp høstfruktsyren fra plommekompotten.
Og så en herlig aparte dessert, øleddiksorbet servert med rugkrem, mjødgele, frysetørket ruggrøt(!) og tynne rugflak, og i utgangspunktet servert med et særdeles aparte, ultrasurt øl. Det hele minnet om baltisk rugbrødsuppe. Det var gøy å smake på ølet, men jeg var godt fornøyd med ølhaterens deilige pinot gris-dessertvin i stedet.
Og så smørisen og vin santoen (Vinsanto La Chimera, Monsanto 1995), da.
Og så hadde de lagd jordbærbrus til oss!
Og flytende vaffelkapsler til kaffen og den obligatoriske nyren med tindved.
Vi blir nok nødt til å komme tilbake. Og kanskje helst om høsten.
søndag 22. september 2013
Gulrot- og ingefærsorbet
Det er høst, og jeg hadde lyst på en meny med rotfrukt og nøtter hele veien.* Og etter noen runder med New Nordic Cuisine vet jeg jo godt at rotfrukten kan være dessert. Jeg tok utgangspunkt i denne oppskriften, og smakte meg fram til følgende:
7,5 dl gulrotjuice (jeg kjøpte på flaske fra Helios)
skall og saft fra to økoappelsiner
2 dl sukker + 2 ts sukker
ca. 2 ss revet ingefær
Jeg finrev appelsinskallet og gned det ut med to ts sukker. Så blandet jeg gulrotjuice, appelsinsaft og -skall, sukker og ingefær og rørte til sukkeret hadde oppløst seg. Jeg kjølte blandingen ordentlig ned i kjøleskapet, og kjørte det deretter i ismaskin. Resultatet var en knæsj oransje sorbet med et skikkelig bakspark av ingefær. Serverte med mynteblader – resultatet er voldsomt friskt og spicy, med en nesten alkoholisk smak (det er nok møtet mellom sitrusskall og fersk ingefær som gjør det). Testpanelet var unisont begeistret (med unntak av de under 11, som mente at normale mennesker ikke kunne like noe sånt).
*Menyen i sin helhet: spinatsalat med speket andebryst, valnøtter og tranebær; jordskokksuppe med trøffelolje; lammecarré med sellerirotmos, grønne bønner, kantareller og ovnsstekte amandinepoteter; gulrot- og ingefærsorbet; pekanpai med vaniljekesam.
tirsdag 17. september 2013
A fine time (Ernest Hemingway: A Farewell to Arms)
«I have committed Fornication but that was In Another Country and Besides the wench is dead» var en av Hemingways mindre seriøse forkastede titler på A Farewell to Arms. Det kan godt hende den er nokså treffende.
Jeg må si med en gang at boka plaget meg det meste av tida. På den ene siden var det krigsskildringen. Det er fristende å tenke at denne virket rå og frisk da den kom ut, men at mange har gjort krigsromaner mye råere og mer brutalt seinere. Dødsfallene, nihilismen og desillusjonen. («I was obviously a German in Italian uniform. I saw how their minds worked; if they had minds and if they worked.») På den andre siden sliter jeg med å akseptere kjærlighetshistorien. De to hovedpersonene har så lite ekte kontakt, tross alle de gjensidige forsikringene om at de er én person. Hun har mistet sin forlovede i krigen, men vil aldri snakke om det. Han vil ikke snakke om sine krigsopplevelser. I stedet forsvinner de inn i en kunstig boble hvor de har noe som for meg virker som en grunn og delvis falsk relasjon. Alle interessante samtaler har Frederick Henry med noen andre enn Catherine Barkley, og hun er usikker og needy, utseendefiksert («I'll be thin again!») og selvutslettende. (“Oh shut up.” “Say it again.” “Shut up.” “You say it so cautiously,” I said. “As though you didn’t want to offend any one.” “I don’t.”) Rett og slett en veldig irriterende heltinne. Hvordan skulle det der kunne vare? De beskriver stadig hverandre og samlivet sitt som «fine», og jeg ble etter hvert stadig mer utålmodig etter at den fine bobla deres skulle sprekke.
Men kanskje det var sånn det var tenkt. Og avslutningen sitter som en klo i magen – på slutten er jeg-personen isnende alene og illusjonsløs. Spørsmålet er kanskje om han egentlig har vært det lenge.
Jeg må si med en gang at boka plaget meg det meste av tida. På den ene siden var det krigsskildringen. Det er fristende å tenke at denne virket rå og frisk da den kom ut, men at mange har gjort krigsromaner mye råere og mer brutalt seinere. Dødsfallene, nihilismen og desillusjonen. («I was obviously a German in Italian uniform. I saw how their minds worked; if they had minds and if they worked.») På den andre siden sliter jeg med å akseptere kjærlighetshistorien. De to hovedpersonene har så lite ekte kontakt, tross alle de gjensidige forsikringene om at de er én person. Hun har mistet sin forlovede i krigen, men vil aldri snakke om det. Han vil ikke snakke om sine krigsopplevelser. I stedet forsvinner de inn i en kunstig boble hvor de har noe som for meg virker som en grunn og delvis falsk relasjon. Alle interessante samtaler har Frederick Henry med noen andre enn Catherine Barkley, og hun er usikker og needy, utseendefiksert («I'll be thin again!») og selvutslettende. (“Oh shut up.” “Say it again.” “Shut up.” “You say it so cautiously,” I said. “As though you didn’t want to offend any one.” “I don’t.”) Rett og slett en veldig irriterende heltinne. Hvordan skulle det der kunne vare? De beskriver stadig hverandre og samlivet sitt som «fine», og jeg ble etter hvert stadig mer utålmodig etter at den fine bobla deres skulle sprekke.
Men kanskje det var sånn det var tenkt. Og avslutningen sitter som en klo i magen – på slutten er jeg-personen isnende alene og illusjonsløs. Spørsmålet er kanskje om han egentlig har vært det lenge.
lørdag 7. september 2013
Skitt fiske (Ernest Hemingway: The Old Man and the Sea)
I motsetning til en del andre bøker jeg har gjenlest i det siste, husket jeg denne ganske godt, og er heller ikke uenig med min tenåringslesning av boka. Kanskje fordi den er så nedstrippet? Det er ikke så mye annet enn Santiago, havet og den gigantiske fisken i denne boka. Bortsett fra en mild interesse for baseball og den åpenbare kjærligheten til guttungen som har hjulpet ham før, er det da heller ikke noe annet som betyr noe særlig for ham. Om han ikke kan vinne over fisken og havet (uansett hvor mye respekt og kjærlighet han har for begge), har ikke livet noe mer verdi for ham. De halvveis hallusinatoriske havscenene minner meg vagt om Life of Pi-filmatiseringen til Ang Lee.
tirsdag 3. september 2013
Den høstforkjøltes trøst (Sarah Rees Brennan: Untold)
Det er ikke noe morsomt å bli slått ut av en iherdig tidlig-høstforkjølelse, akkurat når man var full av semesterstartpepp og været er på sitt aller tidlighøstligste, med dypklarblå himmel og et lite sting av kulde. Men det var til jeg så at Untold var ute! Det passet overordentlig bra å fordrive et helt sykedøgn med å glefse i meg Brennans skamløst underholdende, drivende spennende og uforbederlig rappmunnede oppfølger til Unspoken (som sluttet med en en så traumatiserende emosjonell cliffhanger at jeg knapt har sett maken, så dette var på høy tid!). Persongalleriet blir bare bedre av at vi kjenner dem fra før, og oi, oi, hvilken personkjemi!
Jeg var altfor syk til å jobbe hjemmefra, altså. Lover.
Jeg var altfor syk til å jobbe hjemmefra, altså. Lover.
mandag 2. september 2013
Mørklegging (Marisha Pessl: Night Film)
Marisha Pessl skriver om fedre og døtre igjen, som hun gjorde i Special Topics in Calamity Physics, som jeg likte så godt. Night Film handler først og fremst om den myteomspunnede og tilbaketrukne Kubrick-aktige filmskaperen Stanislas Cordova og hans datter Ashley – begge ekstreme, larger-than-life-personer med et heftig og komplisert forhold. Men denne gangen skjer det indirekte – historien, eller skal vi si versjoner av historien og personene, kommer gradvis for en dag etter hvert som den stadig mer besatte gravejournalisten Scott McGrath og hans to heller usannsynlige assistenter Nora og Hopper pusler den sammen. Og disse tre er ikke kjemper, men høyst feilbarlige og manipulerbare mennesker, og boka er skrevet i Scotts heseblesende journaliststil, full av kursiv og noe jeg tror må være tilsiktede floskler. På en måte er det altså grepet fra The Great Gatsby – den ordinære jeg-fortelleren som beskriver den ekstraordinære hovedpersonen, som alltid forblir fjern og hvis motiver alltid er uavklarte for oss. Det er ikke mitt favorittgrep, og jeg liker kanskje boka best når Scott, Nora og Hopper vender seg mer mot hverandre enn mot Cordovaene.
Boka er helt ekstraordinært spennende, til tider hårreisende nifs, samtidig som Cordova-familiens univers er detajert og rikt gjennomarbeidet – blant annet med en rekke fiktive avisoppslag og nettsider (det finnes ekstramateriale på nett og en egen app også, men jeg har ikke sett på det). Spørsmålet til slutt er kanskje om avslutningen kan innfri det ville crescendoet av en spenningskurve. Men kanskje boka egentlig spør om det kan finnes noe annet enn et antiklimaks til en sånn jakt som Scott McGrath bedriver – om den typen sannhet han leter etter, i det hele tatt eksisterer.
Boka er helt ekstraordinært spennende, til tider hårreisende nifs, samtidig som Cordova-familiens univers er detajert og rikt gjennomarbeidet – blant annet med en rekke fiktive avisoppslag og nettsider (det finnes ekstramateriale på nett og en egen app også, men jeg har ikke sett på det). Spørsmålet til slutt er kanskje om avslutningen kan innfri det ville crescendoet av en spenningskurve. Men kanskje boka egentlig spør om det kan finnes noe annet enn et antiklimaks til en sånn jakt som Scott McGrath bedriver – om den typen sannhet han leter etter, i det hele tatt eksisterer.
torsdag 22. august 2013
Something called human nature (George Orwell: 1984)
Denne kan jeg ikke ha lest siden tenårene, tror jeg, og forrige gang oppfattet jeg nok ikke hvor ødelagt Winston allerede er lenge før han havner i fengsel og tortur. Ingsoc har allerede gjort sitt beste for å avskjære ham fra hva det er å være menneske. Men boka er langt mindre skremmende enn mer treffsikre dystopier – det blir nok heller soma (og så The Road?) på oss.
mandag 12. august 2013
Deltaker (Stephen Chbosky: The Perks of Being a Wallflower)
En nydelig liten coming-of-age-roman om den sky og ustabile, men intelligente og følsomme Charlie (i brevform!). Han er så avgjort en fremmed i verden, og boka er full av hans naive-underliggjørende formuleringer, men han får likevel til å møte frender for aller første gang, og føler den intense varmen som kan være belønningen for å åpne og eksponere seg for andre.
lørdag 3. august 2013
Bikubeavis (Tom Rachman: The Imperfectionists)
The Imperfectionists er en myldreroman om en avis, og på mange vis er den hovedpersonen i boka, siden den har en så stor andel i alle hovedpersonenes liv. I likhet med Bikubesong er den nesten en novellesamling, hvor hver novelle handler om en ansatt i (eller leser av) avisa, alle historiene refererer til hverandre selv om de er frittstående, og som tittelen antyder, handler hver historie om en imperfeksjon, om en feil eller et lyte i hver av hovedpersonenes liv. Selve avisa er et lyte i seg selv, som den løpende rammehistorien om dens tilblivelse viser, den ble opprettet og opprettholdt av helt andre motiver enn å lage en god avis. Hvorfor går vi fra hverandre, hvordan kan det ha seg at vår beste venn er en helt annen enn vi tror? Alle historiene er gode, flere av dem er til dels veldig morsomme, og mange veldig triste. Og historien om nekrologskriveren Arthur Gopals radikale og tragiske vending er den beste av dem.
torsdag 25. juli 2013
Ikke si noe til de voksne (Neil Gaiman: The Ocean at the End of the Lane)
I likhet med Coraline og The Graveyard Book demonstrerer denne Gaimans nennsomme og sjeldent overbevisende håndlag med barneperspektiver. Hovedpersonen er (i det aller meste av boka) sju år, og de voksne er vanligvis helt irrelevante for ham – han har ingen tro på at de kan hjelpe ham eller forandre noe, og det faller ham ikke engang inn å be om hjelp når noe uhyggelig eller vanskelig skjer. Dette er umiddelbart gjenkjennelig, og når man har barn selv, er det som en kaldtvannsdusj. Hvor mye kan vi egentlig gjøre for disse barna våre? Hvor tidlig erklærer de seg egentlig uavhengige? De er kanskje alltid bare sine egne. Men i motsetning til de to nevnte bøkene, er dette ingen barnebok. For de voksne er ofte monstre – sjelden av ond vilje, men ofte av det Gaiman kaller «foolish casual cruelty», av egoisme og kortsynt ønsketenkning. Det er virkelige monstre med i boka også, for dette er igjen mytologisk fantasy fra Gaiman, men de voksne er de verste. Det er sikkert mulig å lese boka allegorisk, men det har jeg ikke lyst til, det er nok med den iboende tvetydigheten som ligger i fru Hempstocks konstatering av at to personer aldri vil fortelle nøyaktig den samme historien om samme hendelse. Boka er sugende, mørk og oppslukende – det eneste jeg har å innvende, er at Gaiman nok kunne spart seg et par småpompøse passasjer om «making art».
mandag 22. juli 2013
Moldvarp (John le Carré: Tinker Tailor Soldier Spy)
Denne plukket jeg nok først og fremst opp fordi jeg ble så voldsomt forvirret av mine egne forventninger og hypoteser da jeg så filmatiseringen før i år. Og jeg ser at boka er temmelig tro mot filmen, den starter med en mengde løse tråder og tilbakeblikk, for så å stramme inn voldsomt mot slutten og gi oss moldvarpen. Kanskje mer enn filmen gjør. Den er veldig godt skrevet, og nå enda mer enn da den kom ut i 1974, er vel det mest interessante den moralske ambivalensen hos de forskjellige agentene, som har vært gjennom så mange runder med narrespill og double-double-cross at det er svært vanskelig å se hvordan den ene siden skulle være så fryktelig mye bedre enn den andre, og om det finnes saker som er verdt de verste av ofrene som gjøres for dem her. Det fineste er kanskje Jim Prideaux sett gjennom vesle Roachs øyne, og så Smiley, da. (Og når man har lest boka, kunne man ønsket seg at Benedict Cumberbatch hadde fått litt mer av Guillams backstory å jobbe med!)
onsdag 17. juli 2013
Morbleu! (Alexandre Dumas: The Three Musketeers)
Det var Ondaatje som satte meg på tanken – Segura-biografien er full av referanser til Dumas, og særlig til musketerene. Og jeg hadde jo aldri lest den før, og det passer med tjukke klassikere i ferien. Dessuten kan jeg nå krysse den av på 1001-lista.
Det er jo nærmest en barnebok, kanskje ville den passet vel så bra for tiåringen, og man merker godt at den er skrevet som en føljetong, med cliffhangere ved hver kapittelslutt. Men det er fint å holde styr på Athos, Porthos og Aramis, med alle sine menneskelige svakheter, bokas versjon av Richelieu er riktig morsom, og Milady må da være en av litteraturhistoriens første skikkelige femmes fatales?
Det er jo nærmest en barnebok, kanskje ville den passet vel så bra for tiåringen, og man merker godt at den er skrevet som en føljetong, med cliffhangere ved hver kapittelslutt. Men det er fint å holde styr på Athos, Porthos og Aramis, med alle sine menneskelige svakheter, bokas versjon av Richelieu er riktig morsom, og Milady må da være en av litteraturhistoriens første skikkelige femmes fatales?
Kaleidoskop og klangbunn (Michael Ondaatje: Divisadero)
For we live with those retrievals from childhood that coalesce and echo throughout our lives, the way shattered pieces of glass in a kaleidoscope reappear in new forms and are songlike in their refrains and rhymes, making up a single monologue. We live permanently in the recurrence of our own stories, whatever story we tell.Ondaatje starter med en roman som handler om en dramatisk krise i forholdet mellom Anna, adoptivsøsteren Claire og nesten-adoptivbroren Coop og faren deres, en krise som sender alle skjenende ut i verden i nye retninger, men slutter med en pseudo-biografi om den fiktive dikteren Lucien Segura. Og hva er den egentlige romanen? Det er i hvert fall sikkert at Seguras historie aldri ville vært den samme uten de utallige refleksene fra Annas egen historie, som vi finner i nær sagt hver eneste personkonstellasjon i Segura-biografien. Jeg leste en anmeldelse hvor anmelderen ble mektig irritert over denne tålmodighetsprøven, men jeg likte det.
tirsdag 18. juni 2013
Mørkemann (Aleksandr Pusjkin: Motsart i Sal’eri)
Denne måtte jeg lese fordi jeg fikk et quizspørsmål om den. Jeg hadde aldri lest Pusjkins lille tragedie om Mozart og Salieri før, men her er jo åpenbart hele den mørke kjernen i Amadeus. Salieris misunnelse og avsky for geniet som ikke har respekt for noe han holder hellig. Den svartkledde fremmede som bestiller rekviemet. Og gift.
Jeg må nok se Amadeus igjen snart.
Jeg må nok se Amadeus igjen snart.
Midnattssyke (Michael Chabon: Wonder Boys)
Michael Chabon skuffer visst aldri. Wonder Boys er en helt uvanlig sjarmerende bok, og det skulle man jo ikke tro var mulig med den hovedpersonen – en ustadig halvgammel forfatter som ikke tar noe ansvar for eget liv utenom fiksjonen, men dumper, forråder og misligholder alt og alle, og som ikke greier fiksjonen heller, men ruger over et stadig voksende manusberg på godt over 2000 sider, som han for lengst har mistet fullstendig grepet på. Og så drar han ut på de villeste eskapader (transvestitter, en tuba, et hundemord og en halv boa constrictor er involvert) med den unge forfatterspiren James Leer, som også har et særdeles nonchalant forhold til den ikke-fiktive verden, og sin gamle forlagsvenn, som har et tilsvarende løselig forhold til ansvar og voksenhet.
Og den er så morsom. Og alle personene er skrevet med sånn varme. At det går an å like Grady Tripp, er hinsides min forståelse, men det gjør man. Det klinger kanskje litt hult at Tripp faktisk blir voksen til slutt, men det var vel det eller tubaen.
Og den er så morsom. Og alle personene er skrevet med sånn varme. At det går an å like Grady Tripp, er hinsides min forståelse, men det gjør man. Det klinger kanskje litt hult at Tripp faktisk blir voksen til slutt, men det var vel det eller tubaen.
lørdag 8. juni 2013
Alder ingen hindring
Jeg er litt forelsket, selv om min elskede har rundet 800. Det er noe helt eget å reise til Cambridge, og det i et vaskeekte akademisk ærend. Tenk å gå forbi her på vei til undervisning.
Og det er klart det er uhensiktsmessig og monastisk med collegene, men de er jo så usannsynlig vakre, med eldgamle quadrangles og friserte engelske hager, og selvsagt sin egen private bro over Cam, her sett fra plebeierbrua et hakk lenger opp.
Og det var perfekt forsommervær, og eksamensperioden var nesten over, så min egen undervisning ble avbrutt av jubelbrøl og cavaspraying fra plassen utenfor. Plenene var fulle av ekstatiske studenter, og gud og hvermann var ute og puntet. Tenk at de fortsatt punter.
Og det er klart det er uhensiktsmessig og monastisk med collegene, men de er jo så usannsynlig vakre, med eldgamle quadrangles og friserte engelske hager, og selvsagt sin egen private bro over Cam, her sett fra plebeierbrua et hakk lenger opp.
Og det var perfekt forsommervær, og eksamensperioden var nesten over, så min egen undervisning ble avbrutt av jubelbrøl og cavaspraying fra plassen utenfor. Plenene var fulle av ekstatiske studenter, og gud og hvermann var ute og puntet. Tenk at de fortsatt punter.
Syrinblomstring (Terry Pratchett: Night Watch)
Det skal ikke mye til for å få meg til å lese Night Watch om igjen ved syrinblomstringstid. Det er for Sam Vimes’ skyld jeg elsker Terry Pratchett aller mest, og Night Watch fyller inn historien hans med akkurat det vi trenger: Den lar oss se Vimes slik han var som helt ung, grønn bak ørene, naiv, tidvis idealistisk, før den mørke bølgedalen vi treffer ham i i den første Vimes-boka. Og ikke bare det, vi får se den unge Vimes fra den andre siden av bølgedalen gjennom øynene til den eldre Vimes. Det er nok pinefullt for Vimes d.e., men veldig rørende for leseren. Og gjennom hele boka renner en varm strøm av tro på at selv om revolusjoner og store visjoner alltid vil slå feil, kan enkeltmennesker som oppfører seg anstendig, oppnå det utroligste. Og for øvrig er portrettet av den purunge Vetinari fullstendig uimotståelig.
Det kan nok hende jeg må lese den neste gang syrinene blomstrer også.
søndag 2. juni 2013
Sommerforelskelse
Jeg synes det passer å la det første juniinnlegget handle om rabarbrasuppe, denne forsommerens dronning. Blekrød og med samme sjarmen som god riesling: sødme og høy syre samtidig. Full av deilig vanilje, og en ørliten dæsj kanel.
Pr. 300 g rabarbra:
0,5 l vann
1 dl sukker
1 vaniljestang
et ørlite dryss kanel
Enkelt er det også – grovdel rabarbraen, splitt vaniljestangen, ha alt i en kjele, kok opp og la det koke et kvarter. Sil og avkjøl – server kald. God alene, god med jordbær og panna cotta. Spis den mens du kan!
torsdag 30. mai 2013
A natural language corpus! (Robin Sloan: Mr. Penumbra’s 24-Hour Bookstore)
Etter å ha lest Ondaatje er det jo svært tydelig at Mr. Penumbra ikke just er noe mesterverk – Sloan er ingen stilist, og personene er temmelig flate. Men man må jo likevel bli sjarmert av en bok som ikke bare inneholder en halv sides kjærlighetserklæring til Ruby (mitt programmeringsspråk!), men som har et plott hvor ikke bare gamle bøker, men også typografi, OCR og elektroniske tekstkorpora er helt essensielle. Dessuten viser (røver)historien seg å være en god del fiksere enn man skulle trodd.
fredag 24. mai 2013
Resten av livet (Michael Ondaatje: The Cat’s Table)
This journey was to be an innocent story within the small parameter of my youth, I once told someone. With just three or four children at its centre, on a voyage whose clear map and sure destination would suggest nothing to fear or unravel. For years I barely remembered it.The Cat’s Table er enda en lek med selvbiografien – hovedpersonen heter Michael og blir forfatter som voksen, og bakgrunnen fra Sri Lanka er Ondaatjes egen, men samtidig understreker han sterkt i etterordet at dette er fiksjon, “[a]lthough the novel sometimes uses the colouring and locations of memoir and autobiography”. Og som i Summertime bryr jeg meg ikke egentlig så mye om hvilke biter som er selvbiografiske, samtidig som det selvbiografiske gir en helt egen intensitet til boka.
Det er en bok om tre gutter i tolvårsalderen som reiser med dampbåt hele veien fra Sri Lanka til England uten noe særlig voksenoppsyn, og i den grad den virkelig er det, er det nydelig gjort, den er skrevet i tolvåringens synshøyde, slik som Cassius malerier fra reisen siden er malt fra en tolvåringsvinkel. Men samtidig er den ikke noe så enkelt som det i det hele tatt, den tar lange avveier inn i både fortid og framtid både for Michael selv og for mange av de andre passasjerene. Og kanskje handler den om at noen følelser, noen bånd, varer hele livet. Selv uten kontakt. Og noen historier tar mange tiår å pusle sammen. Og de personene som nevnes minst, kan fort være de viktigste.
Boka er full av dramaer og mysterier som ville vært fullverdige romaner på egen hånd, og det er noe svært sjarmerende ved at den nekter å velge bare ett.
lørdag 18. mai 2013
Duell (Erin Morgenstern: The Night Circus)
They think it simple to pit any two people against each other. It is never simple. The other person becomes how you define your life, how you define yourself. They become as necessary as breathing.To barn blir satt opp mot hverandre i en kappestrid de aldri får vite omfanget av selv, og som de er bundet til til den ene vinner. Og arenaen deres blir Le Cirque des Rêves, et magisk nattsirkus som skapes og drives av kappestriden selv. Boka er nydelig og intenst sanselig skrevet (den er ikke bare visuell, men full av lukter, teksturer og lyder), men samtidig økonomisk, og den diskuterer klokt nok frihet, fangenskap, kjærlighet og ansvar.
Jeg mistenker at man enten faller for den eller ikke. Jeg falt.
fredag 10. mai 2013
Loop (Ransom Riggs: Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children)
Nå passet det bra med en ekte røverhistorie. Miss Peregrine’s Home for Peculiar Children er rett og slett en drivende velskrevet, neglebitende spennende og tidvis riktig overraskende ungdomsroman, med både magiske evner, tidsreising og riktig fæle monstre. Og så er den herlig grøssende illustrert med merkelige gamle fotografier, og ikke bare illustrert, for det er disse bildene som har inspirert fortellingen.
fredag 3. mai 2013
Spol tilbake (Julian Barnes: The Sense of an Ending)
The Sense of an Ending er kort og slående og bør nesten ikke skrives om. Men la meg si at den er som Santorini, et stort hull med en smal kraterkant rundt. Historien blir fortalt av en person som ikke vet hva historien er, og som har smidd om sitt eget lille fragment av den til noe som han selv vanskelig kan tilgi seg selv for når han til slutt finner ut av det, og vi finner ut av det, og historien flommer inn i krateret og gjør at alt vi har lest så langt må refortolkes. Det er elegant gjort, og den stadige meditasjonen om hukommelse og sannhet er veldig fin.
onsdag 1. mai 2013
Crazy evilness (Jack Womack: Random Acts of Senseless Violence)
Random Acts of Senseless Violence er en dyster og ubehagelig bok på mange plan. Dystopien er skremmende nær og realistisk – boka foregår i et New York i ferd med å bryte sammen under opptøyer og lovløshet, og hey, det er ikke lenge siden man satt på Michelin-restaurant i London under gateopptøyer, eller sto som betuttet velbeslått turist i Athen og så på hoiende demonstranter. Det mangler ikke så mange omdreininger før dette er et helt reelt scenario. Og hovedpersonene er sånne som jeg – intellektuell middelklasse, sivilisasjonens fløteskummere. De første som blir overflødige når samfunnet knaker i sammenføyningene, og som er altfor seine til å forstå at de ikke lenger kan leve sånn som de har vært vant til, men plutselig må krysse grensa mellom oss og dem. Og de er helt ute av stand til å beskytte barna sine.
Den dagbokskrivende tolvårige hovedpersonen er av et annet kaliber enn resten av familien sin, der de alltid sier «It’s not for long, darling», er hun realistisk og ser lenge før noen av de andre at det ikke er noen vei tilbake, og i hvert fall en stund er hun den som klarer seg best. Dagboka føres i et tidsrom på under et år, men forandringene hun gjennomgår i denne perioden er enorme, og språket hennes endrer seg virtuost med henne.
Den dagbokskrivende tolvårige hovedpersonen er av et annet kaliber enn resten av familien sin, der de alltid sier «It’s not for long, darling», er hun realistisk og ser lenge før noen av de andre at det ikke er noen vei tilbake, og i hvert fall en stund er hun den som klarer seg best. Dagboka føres i et tidsrom på under et år, men forandringene hun gjennomgår i denne perioden er enorme, og språket hennes endrer seg virtuost med henne.
lørdag 27. april 2013
Fictioneer (J.M. Coetzee: Summertime)
«He believed our life-stories are ours to construct as we wish, within or even against the constraints imposed by the real world.»
Jeg har lest ganske mye Coetzee, men ingenting av forfatterskapet hans har truffet og fortryllet meg sånn som de selvbiografiske arbeidene, og selv om det er vanskelig å si med tid og avstand, så tror jeg Summertime er den aller beste av de tre. Selvbiografien er pakket inn i lag på lag med avstand og synsvinkel. Boka åpner og slutter med «Coetzees egne notater», fiksjonaliserte, i tredje person, med påfølgende planskisser som vi først tror er den fiktive biografens, men som så viser seg å være også «Coetzees egne». Så er det fem intervjuer med fem personer som har vært viktige for Coetzee («Coetzee»?), men som han bare i varierende grad har vært viktig for selv; de fleste gjengitt direkte («direkte») av den fiktive biografen, men en fiksjonalisert (og presentert for et motstrebende intervjuobjekt) av biografen, som åpenbart er en svakere og mer sentimental forteller enn Coetzee selv er. I tillegg får vi vite at intervjuene er gjort i en annen rekkefølge enn de er presentert, så også sammenhengene mellom historiene er endret og redigert av den fiktive biografen.
Alle historiene står for seg selv, og i hvert fall i de tre første er Coetzee en biperson, ofte et irritasjonsmoment. En mann som gir så lite at han ikke er viktig for dem som er intenst viktige for ham. En stor forfatter som framstår som en stiv og uviktig person. En mann som har prinsipper og teorier om følelser, men som helt mangler praksisen (og her er Coetzee vittig!). De som han har vært viktig for, verger ham i langt større grad, men alle ser noe av det samme.
Og følelsen til slutt er at boka er en kunstferdig knute av fiksjon hvor den biografiske sannheten er helt irrelevant. Jeg blir nesten redd for å ødelegge den med grove biografiske fakta. Samtidig går man glipp av noe om man ikke vet at Coetzee på det beskrevne tidspunktet var gift og hadde to barn. Einstøing, evig ungkar, célibataire var han eventuelt bare på et annet plan.
Jeg har lest ganske mye Coetzee, men ingenting av forfatterskapet hans har truffet og fortryllet meg sånn som de selvbiografiske arbeidene, og selv om det er vanskelig å si med tid og avstand, så tror jeg Summertime er den aller beste av de tre. Selvbiografien er pakket inn i lag på lag med avstand og synsvinkel. Boka åpner og slutter med «Coetzees egne notater», fiksjonaliserte, i tredje person, med påfølgende planskisser som vi først tror er den fiktive biografens, men som så viser seg å være også «Coetzees egne». Så er det fem intervjuer med fem personer som har vært viktige for Coetzee («Coetzee»?), men som han bare i varierende grad har vært viktig for selv; de fleste gjengitt direkte («direkte») av den fiktive biografen, men en fiksjonalisert (og presentert for et motstrebende intervjuobjekt) av biografen, som åpenbart er en svakere og mer sentimental forteller enn Coetzee selv er. I tillegg får vi vite at intervjuene er gjort i en annen rekkefølge enn de er presentert, så også sammenhengene mellom historiene er endret og redigert av den fiktive biografen.
Alle historiene står for seg selv, og i hvert fall i de tre første er Coetzee en biperson, ofte et irritasjonsmoment. En mann som gir så lite at han ikke er viktig for dem som er intenst viktige for ham. En stor forfatter som framstår som en stiv og uviktig person. En mann som har prinsipper og teorier om følelser, men som helt mangler praksisen (og her er Coetzee vittig!). De som han har vært viktig for, verger ham i langt større grad, men alle ser noe av det samme.
Og følelsen til slutt er at boka er en kunstferdig knute av fiksjon hvor den biografiske sannheten er helt irrelevant. Jeg blir nesten redd for å ødelegge den med grove biografiske fakta. Samtidig går man glipp av noe om man ikke vet at Coetzee på det beskrevne tidspunktet var gift og hadde to barn. Einstøing, evig ungkar, célibataire var han eventuelt bare på et annet plan.
torsdag 25. april 2013
Full pakke (Terry Pratchett: Dodger)
Det er vanskelig å lese de siste Pratchett-bøkene uten Alzheimer-diagnosen i bakhodet – er det nå virkelig Pratchett man leser? – men så langt har det nå alltid likevel vært gledelige opplevelser; annerledes, ja, men fine. Og Dodger (Dickens’ Artful Dodger, så klart) er en høyst sjarmerende og svært pratchettsk helt, med en instinktivt vitenskapelig tilnærming til gateguttilværelsen («if you wanted to be a successful urchin, you needed to study how to urch»), en enestående evne til å lese folk og et belsebubsk hell. Og han blir vernet og beskyttet av den like sjarmerende og umåtelig bevandrede (og omvandrede) Solomon i den grøssende grimme rammen som det viktorianske fattig-London er. De druknede fortapte landsbyjentene. Likhuset. Den krigstraumatiserte Sweeney Todd(!).
Ja, for han er med. Alle er med. Disraeli. Sir Robert Peel. Og aller mest Dickens, som vandrer gjennom boka med litterært radarblikk og blir inspirert ikke bare til Oliver Twist, men til praktisk talt hver eneste roman han noen gang skrev.
Det går helt overnaturlig bra med Dodger, så bra at jeg nesten synes det blir i sukkersøteste laget i en bok med så sterk sosial samvittighet (tross all hans teft og vett og gode hjelpere). For mørket er mørkt og elendigheten uoverkommelig stor.
Ja, for han er med. Alle er med. Disraeli. Sir Robert Peel. Og aller mest Dickens, som vandrer gjennom boka med litterært radarblikk og blir inspirert ikke bare til Oliver Twist, men til praktisk talt hver eneste roman han noen gang skrev.
Det går helt overnaturlig bra med Dodger, så bra at jeg nesten synes det blir i sukkersøteste laget i en bok med så sterk sosial samvittighet (tross all hans teft og vett og gode hjelpere). For mørket er mørkt og elendigheten uoverkommelig stor.
mandag 15. april 2013
Påfuglvinger (Hilary Mantel: Bring up the Bodies)
Mens Wolf Hall viser oss Thomas Cromwell i suveren kontroll over seg selv, sitt eget liv og menneskene rundt seg, uendelig pragmatisk, men i hvert fall antatt tro mot seg selv, viser Bring up the Bodies en Cromwell som ikke kan unngå å betale i hvert fall noe av prisen for å ha en herre som Henrik 8. – «it’s like sporting with a tamed lion. You tousle its mane and pull its ears, but all the time you’re thinking, those claws, those claws, those claws.» Han blir med på å rydde Anne Boleyn av veien, men kan ikke rettferdiggjøre det på annen måte enn at alle som blir henrettet var med på å håne kardinal Wolsey. Men etterpå føles Wolsey fjern for ham. Og enda grusommere, påfuglvingene han en gang lagde til datteren Grace, og som gjennom bøkene har tjent som et tegn og et minne om styrken og kjærligheten i Cromwell-familien som den var – de blir den utløsende årsaken til at rettssaken mot Anne Boleyn kan gå sin gang. Og dermed er de ødelagt for ham, og Grace er tapt. «But he cannot escape the feeling that Grace has slipped further from him. She was dead before she could be painted or drawn. She lived and left no trace.»
Men hvem vet med en mann som Thomas Cromwell? «The word ‘however’ is like an imp coiled beneath your chair. It induces ink to form words you have not yet seen, and lines to march across the page and overshoot the margin. There are no endings. If you think so you are deceived as to their nature. They are all beginnings. Here is one.»
tirsdag 2. april 2013
Finnes det en kvinne? (Knut Hamsun: Victoria)
Det er alltid rart å lese om igjen bøker man ikke har lest siden man var veldig ung. Min første opplevelse av Victoria er et vagt, svømmende minne om høytlesing på skolen, kan jeg ha vært tolv? Neppe mer. Det jeg husker tydeligst er scenen der Johannes redder Camilla Seier fra å drukne, og ellers har jeg bare en svak fornemmelse av å ha blitt grepet av kjærlighetshistorien. Det må ha vært i en alder da samtlige av Johannes tanker og filosoferinger må ha gått meg fullstendig hus forbi. Siden har jeg nok lest den igjen, kanskje i 15-årsalderen – en romantisk, star-crossed-lovers-lesning. Stakkars Johannes og stakkars Victoria, verden og skjebnen var imot dem!
Inntrykket var et ganske annet nå, fordi det blir så åpenbart at hindringen for dette forholdet mest av alt ligger i Johannes. Den helt unge Johannes, følsom og drømmende, er nydelig skildret, men allerede i den første episoden, der han ror Victoria, Otto og Ditlef ut til øya, ser vi den stolte og nærtagende Johannes som er så viktig for hvordan dette går videre. Den mistenksomme, sjalu og temmelig hårsåre Johannes. Når Victoria kommer til Johannes etter Ottos død, kan jeg ikke se annet enn at den hemmelige og heller useriøse forlovelsen mellom Camilla og Johannes er et påskudd for å ikke gjøre alvor av svermeriet, ikke grunnen. En unnskyldning.
For Johannes kjenner aldri Victoria, og hun er aldri en person for ham, hun er en drøm og et ideal, fjern og opphøyd. Han bruker henne som drivstoff i litteraturen sin, han vil skrive henne, ikke leve med henne. Og slik satt jeg igjen med et bilde av Johannes som irriterende egoistisk og enøyd opptatt av seg selv og sitt verk. Svermeriske nyromantiske diktere er neppe det beste kjærestematerialet. (Og slik kom jeg inn på DeLillos. For han skal jo bare spille gitar, og det blir neppe noe å leve av.)
Inntrykket var et ganske annet nå, fordi det blir så åpenbart at hindringen for dette forholdet mest av alt ligger i Johannes. Den helt unge Johannes, følsom og drømmende, er nydelig skildret, men allerede i den første episoden, der han ror Victoria, Otto og Ditlef ut til øya, ser vi den stolte og nærtagende Johannes som er så viktig for hvordan dette går videre. Den mistenksomme, sjalu og temmelig hårsåre Johannes. Når Victoria kommer til Johannes etter Ottos død, kan jeg ikke se annet enn at den hemmelige og heller useriøse forlovelsen mellom Camilla og Johannes er et påskudd for å ikke gjøre alvor av svermeriet, ikke grunnen. En unnskyldning.
For Johannes kjenner aldri Victoria, og hun er aldri en person for ham, hun er en drøm og et ideal, fjern og opphøyd. Han bruker henne som drivstoff i litteraturen sin, han vil skrive henne, ikke leve med henne. Og slik satt jeg igjen med et bilde av Johannes som irriterende egoistisk og enøyd opptatt av seg selv og sitt verk. Svermeriske nyromantiske diktere er neppe det beste kjærestematerialet. (Og slik kom jeg inn på DeLillos. For han skal jo bare spille gitar, og det blir neppe noe å leve av.)
søndag 31. mars 2013
Enmannsshow (Hilary Mantel: Wolf Hall)
Thomas Cromwell, malt av Hans Holbein d.y.
Your Protestant painter has missed the mark this time. For one never thinks of you alone, Cremuel, but in company, studying the faces of other people, as if you yourself mean to paint them. You make other men think, not “what does he look like?” but “what do I look like?”Hilary Mantel har sagt i et intervju at hun skriver historiske romaner fordi hun ikke fikser det der med plott – og hva nå sannhetsverdien enn er i det, Wolf Hall er et sjeldent intenst enmannsportrett av en mann som vinner fram i verden utelukkende på grunn av sin personlighet og evner. Sin intelligens, sin viljestyrke, sin enestående evne til å lese og spille på menneskene som omgir ham. Fra mishandlet håndverkersønn til kongens fremste minister. Pragmatisk, ikke kynisk. Sardonisk og tilbakelent observant. Rørende lojal mot kardinal Wolsey mot slutten, vaktsomt realistisk mot Henrik 8.
Hele romanen er fortalt i tredje person presens, alltid fra Thomas Cromwells synsvinkel. Resultatet er den mest levende fiktive (ja, for han er jo fiktiv, historisk eller ei) personen jeg har møtt på på aldri så lenge.
Og plott og slikt? Jeg absolutt nekter å lese meg opp på biografien før jeg har lest Bring up the Bodies.
mandag 25. mars 2013
Påskemodus (Neil Gaiman: Fables and Reflections; Brief Lives – Sandman 29–31/38–40/50 og 41–49)
Når iPhone-skjermen din plutselig ser sånn ut. Det er noe eget, altså.
onsdag 6. mars 2013
Ned Beauman: The Teleportation Accident
Etter Mnem var det stas å lese noe genuint morsomt, og The Teleportation Accident er et rent overflødighetshorn i så måte. (‘When did you become capable of sarcasm?’ ‘Things happen in war.’) Samtidig har den et særdeles barokt og selsomt plott, som likevel for det meste klarer å holde styr på alle tråder (og tentakler), noen av de villeste personene jeg har vært borti (f.eks. Gorge, som ikke ser forskjell på representasjoner og virkelighet, og til slutt til og med går til angrep på sine egne gester), og skildringen av avantgardekunstnere i Berlin på 30-tallet er ubetalelig.
Men den handler om rotløshet – ikke bare hovedpersonen, den berlinske scenedesigneren Egon Loeser (som nekter å høre om politikk, inkludert nazismen og utryddelsen av hans egne jødiske venner), men også hans elskede Adele Hitler(!) (som bare ligger med berømte menn, men bare én gang med hver), den skranglete amerikanske svindleren Scramsfield i Paris, som bare er en skjør fasade rundt et svart hull, og den fullstendig kyniske Rackenham («He had an educated, ironic, very English manner, at once sharply penetrating and affably detached, like someone who would always win the bets he made with strangers at weddings on how long the marriage would last but would never bother to collect the money.»). Og teleportering er det siste noen av dem trenger.
Men den handler om rotløshet – ikke bare hovedpersonen, den berlinske scenedesigneren Egon Loeser (som nekter å høre om politikk, inkludert nazismen og utryddelsen av hans egne jødiske venner), men også hans elskede Adele Hitler(!) (som bare ligger med berømte menn, men bare én gang med hver), den skranglete amerikanske svindleren Scramsfield i Paris, som bare er en skjør fasade rundt et svart hull, og den fullstendig kyniske Rackenham («He had an educated, ironic, very English manner, at once sharply penetrating and affably detached, like someone who would always win the bets he made with strangers at weddings on how long the marriage would last but would never bother to collect the money.»). Og teleportering er det siste noen av dem trenger.
’Did you ever hear about that question Bailey used to ask? “What’s the one thing in the world that can uproot almost anything?” And that’s what he thought he wanted to invent. But what he should have invented was the opposite of that. The opposite of a teleportation device. That’s what we all needed. Something that could actually root a man in his surroundings. Wipe off some of the lubricant.’
søndag 24. februar 2013
1001 bøker å lese før du dør
Det er noe uimotståelig med sånne (selvsagt provoserende og diskutable) har-du-lest-disse-lister. Jeg fant en norsk versjon av 1001 Books You Must Read Before You Die-lista på Lines bokblogg (via mellom linjene), og følte straks at det var mye viktigere å telle over hvilke jeg hadde lest enn å gå og legge meg i skikkelig tid. Jeg gneldrer allerede over det merkelige utvalget av klassisk litteratur – ingen Homer? ingen tragedier?! – men det russiske utvalget er ikke verst. Jeg har lest de uthevede 172 (med forbehold om feiltellinger og forglemmelser).
- Aesop’s Fables – Aesopus
- Metamorphoses – Ovid
- Chaireas and Kallirhoe – Chariton
- Aithiopika – Heliodorus
- 1001 natt
- Historien om bambusskjæreren
- Historien om Genji – Murasaki Shikibu
- Njåls saga
- Romansen om de tre kongedømmer – Luo Guanzhong
- Det gyldne esel – Lucius Apuleius
- Tirant den hvite – Joanot Martorell
- La Celestina – Fernando de Rojas
- Amadis fra Gallia – Garci Rodriguez de Montalvo
- Vesle Lasarus frå Tormes: hans medgang og motgang i livet
- Gargantua og Pantagruel – Francois Rabelais
- Lusiadene – Luis Vaz de Camões
- Euphues: The Anatomy of Wit – John Lyly
- Reisen mot vest – Wu Cheng’en
- The Unfortunate Traveller – Thomas Nashe
- Pleasant Historic of Thomas of Reading – Thomas Deloney
- Don Quijote – Miguel de Cervantes Saavedra
- Persiles’ og Sigismundas reiser, en historie fra nord – Cervantes
- Den sannferdige historien om erobringen av Ny-Spania – Castillo
- Den eventyrlige Simplicissimus – Hans von Grimmelshausen
- Prinsessen av Clèves – Madame de la Fayette
- The Pilgrim’s Progress – John Bunyan
- Oroonoko – Aphra Behn
- A Tale of a Tub – Jonathan Swift
- Robinson Crusoe – Daniel Defoe
- Love in Excess – Eliza Haywood
- Moll Flanders – Daniel Defoe
- Roxana – Daniel Defoe
- Gulliver’s Travels – Jonathan Swift
- A Modest Proposal – Jonathan Swift
- Nils Klim – Ludvig Holberg
- Joseph Andrews – Henry Fielding
- Memoirs of Martinus Scriblerus – Arbuthnot, Gay, Pope, Swift
- Pamela – Samuel Richardson
- Clarissa – Samuel Richardson
- Roderick Random – Tobias George Smollett
- Tom Jones – Henry Fielding
- Amelia – Henry Fielding
- Fanny Hill – John Cleland
- Peregrine Pickle – Tobias George Smollett
- The Female Quixote – Charlotte Lennox
- Candide – Voltaire
- Rasselas – Samuel Johnson
- Julie, eller den nye Héloïse – Jean-Jacques Rousseau
- Émile, eller om oppdragelsen – Jean-Jacques Rousseau
- The Castle of Otranto – Horace Walpole
- The Vicar of Wakefield – Oliver Goldsmith
- Tristram Shandy – Laurence Sterne
- A Sentimental Journey – Laurence Sterne
- The Man of Feeling – Henry Mackenzie
- Humphry Clinker – Tobias George Smollett
- Unge Werthers lidelser – Johann Wolfgang von Goethe
- Evelina – Fanny Burney
- Den ensomme vandrers drømmerier – Jean-Jacques Rousseau
- Farlige forbindelser – Pierre Choderlos de Laclos
- Bekjennelser – Jean-Jacques Rousseau
- Sodomas 120 dager – Maquis de Sade
- Anton Reiser – Karl Philipp Moritz
- Vathek – William Beckford
- Justine – Marquis de Sade
- Drømmen om den røde paviljongen – Cao Xueqin
- The Adventures of Caleb Williams – William Godwin
- Den interessante beretningen – Olaudah Equiano
- The Mysteries of Udolpho – Ann Radcliffe
- Wilhelm Meisters læreår – Johann Wolfgang von Goethe
- The Monk – M. G. Lewis
- Cecilia – Fanny Burney
- Camilla – Fanny Burney
- Fatalisten Jacques og herren hans – Denis Diderot
- Nonnen – Denis Diderot
- Hyperion – Friedrich Hölderlin
- Castle Rackrent – Maria Edgeworth
- Heinrich von Ofterdingen – Novalis
- Rameaus nevø – Denis Diderot
- Valgslektskapene: en roman – Johann Wolfgang von Goethe
- Michael Kohlhaas – Heinrich von Kleist
- Fornuft og følelse – Jane Austen
- The Absentee – Maria Edgeworth
- Stolthet og fordom – Jane Austen
- Mansfield Park – Jane Austen
- Emma – Jane Austen
- Rob Roy – Sir Walter Scott
- Ormond – Maria Edgeworth
- Frankenstein – Mary Wollstonecraft Shelley
- Persuasion – Jane Austen
- Northanger Abbey – Jane Austen
- Ivanhoe – Sir Walter Scott
- Vandreren Melmoth – Charles Robert Maturin
- Katten Murrs livsanskuelser – E. T. A. Hoffmann
- The Monastery – Sir Walter Scott
- En rettferdiggjort synders private memoarer og bekjennelser – James Hogg
- The Albigenses – Charles Robert Maturin
- En døgenikt – Joseph von Eichendorff
- Den siste mohikaner – James Fenimore Cooper
- Dei trulovade – Alessandro Manzoni
- Rødt og svart – Stendhal
- Ringeren i Notre-Dame – Victor Hugo
- Jevgenij Onegin: roman i vers – Alexander Pusjkin
- Eugénie Grandet – Honoré de Balzac
- Far Goriot – Honoré de Balzac
- Nesen – Nikolaj Gogol
- Oliver Twist – Charles Dickens
- Flanderns løve – Hendrik Conscience
- Kartusianerklosteret i Parma – Stendhal
- Nicholas Nickleby – Charles Dickens
- The Fall of the House of Usher – Edgar Allan Poe
- Camera Obscura – Hildebrand
- Vår tids helt – Mikhail Jurjevitsj Lermontov
- Døde sjeler – Nikolaj Gogol
- Tapte illusjoner – Honoré de Balzac
- A Christmas Carol – Charles Dickens
- The Pit and the Pendulum – Edgar Allan Poe
- De tre musketerer – Alexandre Dumas
- Martin Chuzzlewit – Charles Dickens
- The Purloined Letter – Edgar Allan Poe
- Facundo – Domingo Faustino Sarmiento
- La Reine Margot – Alexandre Dumas
- Djeveldammen – George Sand
- Greven av Monte Cristo – Alexandre Dumas
- Jane Eyre – Charlotte Brontë
- Agnes Grey – Anne Brontë
- Vanity Fair – William M. Thackeray
- Mary Barton – Elizabeth Gaskell
- Wuthering Heights – Emily Brontë
- The Tenant of Wildfell Hall – Anne Brontë
- Shirley – Charlotte Brontë
- David Copperfield – Charles Dickens
- The Scarlet Letter – Nathaniel Hawthorne
- Moby Dick – Herman Melville
- The House of the Seven Gables – Nathaniel Hawthorne
- Onkel Toms hytte – Harriet Beecher Stowe
- The Blithedale Romance – Nathaniel Hawthorne
- Cranford – Elizabeth Gaskell
- Bleak House – Charles Dickens
- Villette – Charlotte Brontë
- Walden – Henry David Thoreau
- Hard Times – Charles Dickens
- Den grønne Heinrich – Gottfried Keller
- Nord og sør – Elizabeth Gaskell
- Madame Bovary – Gustave Flaubert
- Sensommeren – Adalbert Stifter
- Adam Bede – George Eliot
- A Tale of Two Cities – Charles Dickens
- Oblomov – Ivan Gontsjarov
- The Woman in White – Wilkie Collins
- The Marble Faun – Nathaniel Hawthorne
- The Mill on the Floss – George Eliot
- Max Havelaar – Multatuli
- Castle Richmond – Anthony Trollope
- Aftenen før – Ivan Turgenev
- Store forventninger – Charles Dickens
- Silas Marner – George Eliot
- Fedre og sønner – Ivan Turgenjev
- De elendige – Victor Hugo
- Vannbarna – Charles Kingsley
- Opptegnelser fra et kjellerdyp – Fjodor Dostojevskij
- Onkel Silas – Sheridan Le Fanu
- En reise til jordens indre – Jules Verne
- Alice i Eventyrland – Lewis Carroll
- Vår felles venn – Charles Dickens
- Forbrytelse og straff – Fjodor Dostojevskij
- Farvel til Barset – Anthony Trollope
- Therese Raquin – Émile Zola
- The Moonstone – Wilkie Collins
- Little Women – Louisa May Alcott
- Idioten – Fjodor Dostojevskij
- Maldorors sanger – Comte de Lautréamont
- Phineas Finn – Anthony Trollope
- Frédéric Moreau – Gustave Flaubert
- Krig og fred – Leo Tolstoj
- He Knew He Was Right – Anthony Trollope
- Steppenes kong Lear – Ivan Turgenjev
- Gjennom speilet – Lewis Carroll
- Middlemarch – George Eliot
- Vårbekker – Ivan Turgenjev
- Erewhon – Samuel Butler
- De besatte – Fjodor Dostojevskij
- I et glass mørkt – Sheridan Le Fanu
- Jorden rundt på 80 dager – Jules Verne
- Den fortryllede vandringsmann – Nikolaj Leskov
- Fjernt fra byens larm – Thomas Hardy
- Pepita Jimenéz – Juan Valera
- The Temptation of Saint Anthony – Gustave Flaubert
- Pater Amaros forbrytelse – José Maria Eca de Queirós
- The Hand of Ethelberta – Thomas Hardy
- Daniel Deronda – George Eliot
- Kneipen – Émile Zola
- Anna Karenina – Leo Tolstoj
- Virgin Soil – Ivan Turgenev
- The Return of the Native – Thomas Hardy
- Martín Fierro – José Hernandéz
- Det røde rommet – August Strindberg
- Ben-Hur – Lew Wallace
- Nana – Émile Zola
- Brødrene Karamasov – Fjodor Dostojevskij
- Portrett av en dame – Henry James
- Familien Malavoglia – Giovanni Verga
- Brás Cubas’ posthume memoarer – Joaquim Maria Machado de Assis
- Bouvard og Pécuchet – Gustave Flaubert
- Skatten på sjørøverøya – Robert Louis Stevenson
- Et liv – Guy de Maupassant
- Mot strømmen – Joris-Karl Huysmans
- Huckleberry Finn – Mark Twain
- Rettspresidentens hustru – Clarín Leopoldo Alas
- Bel-Ami – Guy de Maupassant
- Epikureeren Marius – Walter Pater
- Germinal – Émile Zola
- Kong Salomos miner – H. Rider Haggard
- Lille Johannes – Frederik van Eeden
- Ivan Iljitsj’ død – Leo Tolstoj
- Dr. Jekyll og Mr. Hyde – Robert Louis Stevenson
- Kidnapped – Robert Louis Stevenson
- The Mayor of Casterbridge – Thomas Hardy
- Slottet Ulloa – Emilia Pardo Bazán
- Hemsøboerne – August Strindberg
- Pierre og Jean – Guy de Maupassant
- Under åket – Ivan Vazov
- Hellemyrsfolket – Amalie Skram
- Eline Vere – Louis Couperus
- Sult – Knut Hamsun
- Ved de ytterste skjær – August Strindberg
- Dyret i mennesket – Émile Zola
- Thais – Anatole France
- Kreutzersonaten – Leo Tolstoj
- Bildet av Dorian Gray – Oscar Wilde
- Der – Joris-Karl Huysmans
- Tess of the D’Urbervilles – Thomas Hardy
- Gösta Berlings saga – Selma Lagerlöf
- Nye Grub Street – George Gissing
- Drømmen om fremtiden – William Morris
- Sherlock Holmes’ eventyr – Sir Arthur Conan Doyle
- En intethets dagbok – George & Weedon Grossmith
- Visekongene – Federico De Roberto
- Jude the Obscure – Thomas Hardy
- Effi Briest – Theodor Fontane
- Tidsmaskinen – H. G. Wells
- Doktor Moreaus øy – H. G. Wells
- Quo vadis – Henryk Sienkiewicz
- Dracula – Bram Stoker
- Hva Maisie visste – Henry James
- Miskunn – Benito Pérez Galdós
- Farao – Boleslaw Prus
- Jordens næring – André Gide
- Klodenes kamp – H. G. Wells
- Senilitet – Italo Svevo
- Dom Casmurro – Joaquim Maria Machado de Assis
- The Awakening – Kate Chopin
- Der Stechlin – Theodor Fontane
- Stjernene ved Eger – Géza Gárdonyi
- En irsk residerende dommers opplevelser – E. Somerville/M. Ross
- Tigrene fra Mompracem – Emilio Salgari
- Søster Carrie – Theodore Dreiser
- Løytnant Gustl – Arthur Schnitzler
- Kim – Rudyard Kipling
- Buddenbrooks – Thomas Mann
- Hunden fra Baskerville – Sir Arthur Conan Doyle
- Mørkets hjerte – Joseph Conrad
- Duens flukt – Henry James
- Den umoralske – André Gide
- Sendemennene – Henry James
- Sandens gåte – Erskine Childers
- Når villdyret våkner – Jack London
- En nervepasients minner – Daniel P. Schreber
- Mordersken – Alexandros Papadiamantis
- Hadrian 7. – Frederick Rolfe
- Nostromo – Joseph Conrad
- Munterhetens hus – Edith Wharton
- Den blå engel – Heinrich Mann
- Ensomhet – Víctor Català
- Unge Törless – Robert Musil
- Forsyte-sagaen – John Galsworthy
- Jungelen – Upton Sinclair
- Den hemmelige agenten – Joseph Conrad
- Moren – Maxim Gorkij
- Huset i grenselandet – William Hope Hodgson
- To søstre – Arnold Bennett
- Helvete – Henri Barbusse
- Et rom med utsikt – E. M. Forster
- Den trange port – André Gide
- Malte Laurids Brigges opptegnelser – Rainer Maria Rilke
- Howards End – E. M. Forster
- Inntrykk fra Afrika – Raymond Roussel
- Fantômas – Marcel Allain og Pierre Souvestre
- Ethan Frome – Edith Wharton
- Vaskekonens datter – James Stephens
- Døden i Venedig – Thomas Mann
- Sønner og elskere – D. H. Lawrence
- Filantroper i fillete bukser – Robert Tressell
- Sølvfell og jeg – Juan Ramón Jiménez
- Tarzan, apenes konge – Edgar Rice Burroughs
- Locus Solus – Raymond Roussell
- Kokoro – Natsume Soseki
- De 39 trinn – John Buchan
- Regnbuen – D. H. Lawrence
- Livets lenker – William Somerset Maugham
- Den gode soldat – Ford Madox Ford
- Rashomon – Akutagawa Ryunosuke
- Ilden – Henri Barbusse
- Portrett av kunstneren som ung mann – James Joyce
- Pallieter – Felix Timmermans
- Juvikfolke – Olav Duun
- Hjemmet og verden – Rabindranath Tagore
- Markens grøde – Knut Hamsun
- Soldatens hjemkomst – Rebecca West
- Tarr – Wyndham Lewis
- I stålstormer – Ernst Jünger
- Women in Love – D. H. Lawrence
- Den siste viking – Johan Bojer
- Uskyldens tid – Edith Wharton
- Crome Yellow – Aldous Huxley
- Historien om Kristus – Giovanni Papini
- Ulysses – James Joyce
- Babbitt – Sinclair Lewis
- Claudines hjem – Colette
- Røde valmuer – May Sinclair
- De hengtes skog – Liviu Rebreanu
- Siddharta – Hermann Hesse
- Det enorme rommet – E. E. Cummings
- Kristin Lavransdatter – Sigrid Undset
- Amok – Stefan Zweig
- Djevelen i kroppen – Raymond Radiguet
- Zenos bekjennelser – Italo Svevo
- A Passage to India – E. M. Forster
- Vi – Yevgeny Zamyatin
- Trolldomsfjellet – Thomas Mann
- The Green Hat – Michael Arlen
- Den nye verden – Heruy Wäldä-Sellassé
- The Professor’s House – Willa Cather
- Artamonovs verk – Maksim Gorkij
- Prosessen – Franz Kafka
- Falskmynterne – André Gide
- The Great Gatsby – F. Scott Fitzgerald
- Mrs. Dalloway – Virginia Woolf
- Chaka – Thomas Mofolo
- The Making of Americans – Gertrude Stein
- Doktoren mister en pasient – Agatha Christie
- Én, ingen og hundre tusen – Luigi Pirandello
- Under satans sol – Georges Bernanos
- Den tapre soldaten Svejk – Jaroslav Hasek
- Alberte og Jakob – Cora Sandel
- Slottet – Franz Kafka
- Blindness – Henry Green
- Og solen går sin gang – Ernest Hemingway
- Amerika – Franz Kafka
- Striden om sersjant Grischa – Arnold Zweig
- Tarka the Otter – Henry Williamson
- Til fyret – Virginia Woolf
- På sporet av den tapte tid – Marcel Proust
- Steppeulven – Hermann Hesse
- Nadja – André Breton
- Quicksand – Nella Larsen
- Decline and Fall – Evelyn Waugh
- Noen foretrekker nesler – Junichiro Tanizaki
- Parade’s End – Ford Maddox Ford
- The Well of Loneliness – Radclyffe Hall
- Lady Chatterleys elsker – D. H. Lawrence
- Orlando – Virginia Woolf
- Historien om øyet – Georges Bataille
- Tilbaketrekning uten sang – Shahan Shahnoor
- De skrekkelige barna – Jean Cocteau
- Berlin Alexanderplatz – Alfred Döblin
- Intet nytt fra vestfronten – Erich Maria Remarque
- De likegyldige – Alberto Moravia
- Living – Henry Green
- De syv galningene – Roberto Arlt
- Farvel til våpnene – Ernest Hemingway
- Passing – Nella Larsen
- Finn veien, engel – Thomas Wolfe
- Malteserfalken – Dashiell Hammett
- Her Privates We – Frederic Manning
- The Apes of God – Wyndham Lewis
- Monica – Saunders Lewis
- Umettelighet – Stanislaw Ignacy Witkiewicz
- Bølgene – Virginia Woolf
- To the North – Elizabeth Bowen
- Den tynne mann – Dashiell Hammett
- Reisen til nattens ende – Louis-Ferdinand Céline
- Filip Latinowicz’ hjemkomst – Miroslav Krleza
- Radetzskymarsjen – Joseph Roth
- Det forbudte riket – J. J. Slauerhoff
- Cold Comfort Farm – Stella Gibbons
- Brave New World – Aldous Huxley
- Ormebolet – Francois Mauriac
- Mannen uten egenskaper – Robert Musil
- Ost – Willem Elsschot
- Menneskets lodd – André Malraux
- A Day Off – Storm Jameson
- Testament of Youth – Vera Brittain
- The Autobiography of Alice B. Toklas – Gertrude Stein
- Murder Must Advertise – Dorothy Leigh Sayers
- Miss Lonelyhearts – Nathanael West
- Call it Sleep – Henry Roth
- Kanelbutikkene og andre fortellinger – Bruno Schulz
- Thank You, Jeeves – P. G. Wodehouse
- Tender is the Night – F. Scott Fitzgerald
- Tropic of Cancer – Henry Miller
- The Postman Always Rings Twice – James M. Cain
- På fortvilelsens høyder – Emil Cioran
- Klokkene i Basel – Louis Aragon
- The Nine Tailors – Dorothy L. Sayers
- Forblindelsen – Elias Canetti
- They Shoot Horses, Don’t They? – Horace McCoy
- Mr. Norris Changes Trains – Christopher Isherwood
- Untouchable – Mulk Raj Anand
- Sin egen herre – Halldór Laxness
- Nightwood – Djuna Barnes
- At the Mountain of Madness – H. P. Lovecraft
- Absalom, Absalom! – William Faulkner
- Salamanderkrigen – Karel Capek
- Keep the Aspidistra Flying – George Orwell
- Tatt av vinden – Margaret Mitchell
- The Thinking Reed – Rebecca West
- Eyeless in Gaza – Aldous Huxley
- Summer Will Show – Sylvia Townsend Warner
- Rickshawkulien Xiangzi – Lao She
- Den afrikanske farm – Karen Blixen
- In Parenthesis – David Jones
- Ferdydurke – Witold Gombrowicz
- Den blinde ugla – Sadegh Hedajat
- The Hobbit – J. R. R. Tolkien
- Their Eyes Were Watching God – Zora Neale Hurston
- Om mus og menn – John Steinbeck
- Murphy – Samuel Beckett
- U. S. A. – John Dos Passos
- Brighton Rock – Graham Greene
- Cause for Alarm – Eric Ambler
- Alamut – Vladimir Bartol
- Rebecca – Daphne du Maurier
- Kvalmen – Jean-Paul Sartre
- Miss Pettigrew Lives for a Day – Winifred Watson
- På fornuftens rand – Miroslaw Krleza
- The Big Sleep – Raymond Chandler
- Goodbye to Berlin – Christopher Isherwood
- Vredens druer – John Steinbeck
- Good Morning, Midnight – Jean Rhys
- At Swim-Two-Birds – Flann O’Brien
- Native Son – Richard Wright
- Morels oppfinnelse – Adolfo Bioy Casares
- Tartarenes ørken – Dino Buzzati
- Makten og æren – Graham Greene
- Klokkene ringer for deg – Ernest Hemingway
- The Man Who Loved Children – Christina Stead
- Verden er vid og fremmed – Ciro Alegría
- The Living and the Dead – Patrick White
- Samtale på Sicilia – Elio Vittorini
- De dødes tjern – André Bjerke
- Den fremmede – Albert Camus
- Glør – Sandor Márai
- Chess – Stefan Zweig
- Glassperlespillet – Hermann Hesse
- Josef og brødrene hans – Thomas Mann
- Den lille prinsen – Antoine de Saint-Exupéry
- Dangling Man – Saul Bellow
- The Razor’s Edge – William Somerset Maugham
- Transit – Anna Seghers
- Pippi Langstrømpe – Astrid Lindgren
- Loving – Henry Green
- Animal Farm – George Orwell
- Broen over Drina – Ivo Andric
- Kristus kom bare til Eboli – Carlo Levi
- Arkana 17 – André Breton
- Brideshead Revisited – Evelyn Waugh
- Konsulene – Ivo Andric
- Brukt lykke – Gabrielle Roy
- Ingenting – Carmen Laforet
- Vergils død – Hermann Broch
- Titus Groan – Mervyn Peake
- Fortell Zorbas, fortell – Nikos Kazantzakis
- Back – Henry Green
- Herr presidenten – Miguel Ángel Asturias
- Veien til edderkoppredene – Italo Calvino
- Under the Vulcano – Malcolm Lowry
- Hvis dette er et menneske – Primo Levi
- Stiløvelser – Raymond Queneau
- Pesten – Albert Camus
- Doktor Faustus – Thomas Mann
- Midaqq-smuget – Naguib Mahfouz
- Dagenes skum – Boris Vian
- Reisen til Alcarria – Camilo José Cela
- Aske og diamant – Jerzy Andrzejewski
- Ulydigheten – Alberto Moravia
- All About H. Hatterr – G. V. Desani
- Cry, the Beloved Country – Alan Paton
- I havets hjerte – Shmuel Yosef Agnon
- Farvel til Maria – Tadeusz Borowski
- Dødsdommen – Maurice Blanchot
- 1984 – George Orwell
- The Man with the Golden Arm – Nelson Algren
- Riket av denne verden – Alejo Carpentier
- The Heat of the Day – Elizabeth Bowen
- Love in a Cold Climate – Nancy Mitford
- Tulajev-saken – Victor Serge
- Messingblåserne – Simon Vestdijk
- I, Robot – Isaac Asimov
- The Grass is Singing – Doris Lessing
- A Town Like Alice – Nevil Shute
- Månen og bålene – Cesare Pavese
- Gormenghast – Mervyn Peake
- The 13 Clocks – James Thurber
- Ensomhetens labyrint – Octavio Paz
- Abbed C – Georges Bataille
- De skyldløse – Hermann Broch
- Barabbas – Pär Lagerkvist
- The End of the Affair – Graham Greene
- Molloy – Samuel Beckett
- Opprøreren – Albert Camus
- The Catcher in the Rye – J. D. Salinger
- Ved Syrtenes strender – Julien Gracq
- Foundation – Isaac Asimov
- Malone dør – Samuel Beckett
- Day of the Triffids – John Wyndham
- Hadrians memoarer – Marguerite Yourcenar
- Bikuben – Camilo José Cela
- Wise Blood – Flannery O’Connor
- Den gamle mannen og havet – Ernest Hemingway
- Invisible Man – Ralph Ellison
- Dommeren og hans bøddel – Friedrich Dürrenmatt
- The Cardboard Crown – Martin Boyd
- Tusen traner – Yasunari Kawabata
- Go Tell It on the Mountain – James Baldwin
- Casino Royale – Ian Fleming
- Junkie – William Burroughs
- Lucky Jim – Kingsley Amis
- De tapte skritt – Alejo Carpentier
- Drivhuset – Wolfgang Koeppen
- The Long Good-bye – Raymond Chandler
- The Go-Between – L. P. Hartley
- Det mørke barnet – Camara Laye
- En dag om våren – Ciril Kosmac
- Hån – Alberto Moravia
- Historien om O – Pauline Réage
- Lasso rundt fru Luna – Agnar Mykle
- Lord of the Flies – William Golding
- Mandarinene – Simone de Beauvoir
- Vel møtt, vemod – Francoise Sagan
- Døden i Roma – Wolfgang Koeppen
- Bølgeslag – Yukio Mishima
- Ukjent soldat – Väinö Linna
- Jeg er ikke Stiller – Max Frisch
- Livets gutter – Pier Paolo Pasolini
- The Recognitions – William Gaddis
- Sletten brenner – Juan Rulfo
- The Quiet American – Graham Greene
- Lillelord – Johan Borgen
- Tistlene brenner – Yasar Kemal
- Jesu siste fristelse – Nikos Kazantzákis
- Den store Sertao – Joao Guimaraes Rosa
- Lolita – Vladimir Nabokov
- The Talented Mr. Ripley – Patricia Highsmith
- Ringenes herre – J. R. R. Tolkien
- The Lonely Londoners – Sam Selvon
- Himmelens røtter – Romain Gary
- The Floating Opera – John Barth
- Giovanni’s Room – James Baldwin
- Justine – Lawrence Durrell
- Glassbiene – Ernst Jünger
- Doktor Zhivago – Boris Pasternak
- Pnin – Vladimir Nabokov
- On the Road – Jack Kerouac
- Manillarepet – Veijo Meri
- Slappfiskene – Ward Ruyslinck
- Homo Faber – Max Frisch
- Himmelblått – Georges Bataille
- The Midwich Cuckoos – John Wyndham
- Voss – Patrick White
- Sjalusi – Alain Robbe-Grillet
- Fuglane – Tarjei Vesaas
- The Once and Future King – T. H. White
- The Bell – Iris Murdoch
- Borstal Boy – Brendan Behan
- Gabriela: nellik og kanel – Jorge Amado
- Saturday Night and Sunday Morning – Alan Sillitoe
- Things Fall Apart – Chinua Achebe
- The Bitter Glass – Eilís Dillon
- The Guide – R. K. Narayan
- Leoparden – Guiseppe Tomasi di Lampedusa
- De dype floder – José María Arguedas
- Breakfast at Tiffany’s – Truman Capote
- Plukk knoppen og ødelegg avkommet – Kenzaburo Oe
- Biljard klokken halv ti – Heinrich Böll
- Down Second Avenue – Es’kia Mphahlele
- Cider With Rosie – Laurie Lee
- Blikktrommen – Günter Grass
- The Naked Lunch – William Burroughs
- Billy Liar – Keith Waterhouse
- Absolute Beginners – Colin MacInnes
- Daggryets løfte – Romain Gary
- Rabbit, Run – John Updike
- To Kill a Mockingbird – Harper Lee
- Trollmannen fra Lublin – Isaac Singer
- Halvtid – Martin Walser
- The Country Girls – Edna O’Brien
- Jenta til Bube – Carlo Cassola
- Guds trestykker – Ousmane Sembène
- Verftet – Juan Carlos Onetti
- Catch-22 – Joseph Heller
- Solaris – Stanislaw Lem
- Katt og mus: en novelle – Günter Grass
- The Prime of Miss Jean Brodie – Muriel Spark
- A Severed Head – Iris Murdoch
- Franny and Zooey – J. D. Salinger
- Ingen skriver til obersten – Gabriel García Márquez
- Faces in the Water – Janet Frame
- En bondegutts memoarer – Xosé Neira Vilas
- Stranger in a Strange Land – Robert Heinlein
- Labyrinths – Jorge Luis Borges
- The Golden Notebook – Doris Lessing
- Stillhetens tid – Luis Martín-Santos
- Pale Fire – Vladimir Nabokov
- A Clockwork Orange – Anthony Burgess
- One Flew Over the Cuckoo’s Nest – Ken Kesey
- Girl with Green Eyes – Edna O’Brien
- Don Artemios død – Carlos Fuentes
- Byen og hundene – Mario Vargas Llosa
- Den tapte have – Giorgio Bassani
- En dag i Ivan Denisovitsjs liv – A. I. Solzjenitsyn
- Den tredje brudekronen – Kostas Taktsis
- Hundeår – Günter Grass
- The Bell Jar – Sylvia Plath
- Inside Mr. Enderby – Anthony Burgess
- The Girls of Slender Means – Muriel Spark
- The Spy Who Came in From the Cold – John le Carré
- Manon og kilden – Marcel Pagnol
- The Graduate – Charles Webb
- Cat’s Cradle – Kurt Vonnegut
- V – Thomas Pynchon
- Herzog – Saul Bellow
- Lol V. Steins henrykkelse – Marguerite Duras
- Arrow of God – Chinua Achebe
- Svært sørgmodige tigre – Guillermo Cabrera Infante
- Sometimes a Great Notion – Ken Kesey
- Lidelseshistorie – Clarice Lispector
- Tilbake til Oegstgeest – Jan Wolkers
- En liten jernbanestasjon i krig – Bohumil Hrabal
- The River Between – Ngugi wa Thiong’o
- Nok, pappa – Danilo Kis
- Everything That Rises Must Converge – Flannery O’Connor
- Tingene – Georges Perec
- In Cold Blood – Truman Capote
- Dervisjen og døden – Mesa Selimovic
- Taus himmel – Shusaku Endo
- Hver får sitt – Leonardo Sciascia
- The Crying of Lot 49 – Thomas Pynchon
- Giles Goat-Boy or, The Revised New Syllabus – John Barth
- Identitetsmerker – Juan Goytisolo
- Bestialitetens historie – Jens Bjørneboe
- The Magus – John Fowles
- Mesteren og Margarita – Mikhail Bulgakov
- Wide Sargasso Sea – Jean Rhys
- The Third Policeman – Flann O’Brien
- Miramar – Naguib Mahfouz
- Z – Vassilis Vassilikos
- Prilgrimage – Dorothy Richardson
- The Manor – Isaac Singer
- Hundre års ensomhet – Gabriel García Márquez
- No Laughing Matter – Angus Wilson
- Et dyr med fornuft – Robert Merle
- The Electric Kool-Aid Acid Test – Tom Wolfe
- Eva Trout – Elizabeth Bowen
- Katedralen – Oles Hontsjar
- A Kestrel for a Knave – Barry Hines
- In Watermelon Sugar – Richard Brautigan
- Tysktime – Siegfried Lenz
- Om Christa T. – Christa Wolf
- Do Androids Dream of Electric Sheep? – Philip K. Dick
- 2001: A Space Odyssey – Arthur C. Clarke
- Herrens utkårede – Albert Cohen
- Kreftavdelingen – A. I. Solzjenitsyn
- Myra Breckinridge – Gore Vidal
- I første krets – A. I. Solzjenitsyn
- Forsvinning – Georges Perec
- them – Joyce Carol Oates
- Ada – Vladimir Nabokov
- The Godfather – Mario Puzo
- Portnoy’s Complaint – Philip Roth
- Jakob løgneren – Jurek Becker
- The French Lieutenant’s Woman – John Fowles
- Slaktehus-5 – Kurt Vonnegut
- Blind Man with a Pistol – Chester Himes
- Pricksongs and Descants – Robert Coover
- Mirakelteltet – Jorge Amado
- Besøkeren – György Konrád
- Moskva-stasjoner – Venedikt Jerofejev
- Små malte munner – Manuel Puig
- Trekket mot nord – Tayeb Salih
- Hill deg, min Jesus/Jesusas liv – Elena Poniatowska
- Fifth Business – Robertson Davies
- Alvekongen – Michel Tournier
- Årsdager – Uwe Johnson
- En verden for Julius – Alfredo Bryce Echenique
- I Know Why the Caged Bird Sings – Maya Angelou
- The Bluest Eye – Toni Morrison
- Fruktbarhetens hav – Yukio Mishima
- Rabbit Redux – John Updike
- Katarakt – Mykhajlo Osadtsjyj
- Gruppebilde med dame – Heinrich Böll
- Fear and Loathing in Las Vegas – Hunter S. Thompson
- The Book of Daniel – E. L. Doctorow
- In a Free State – V. S. Naipaul
- House Mother Normal – B. S. Johnson
- Malina – Ingeborg Bachmann
- Surfacing – Margaret Atwood
- G – John Berger
- Sommerboken – Tove Jansson
- Skumringsårene – Sawako Ariyoshi
- In the Fog of the Season’s End – Alex la Guma
- Usynlige byer – Italo Calvino
- Gravity’s Rainbow – Thomas Pynchon
- The Honorary Consul – Graham Greene
- Crash – J. G. Ballard
- De kryssede skjebners slott – Italo Calvino
- The Siege of Krishnapur – J. G. Farrell
- A Question of Power – Bessie Head
- Fear of Flying – Erica Jong
- Jeg, den høyeste – Augusto Roa Bastos
- The Diviners – Margaret Laurence
- Katharina Blums tapte ære – Heinrich Böll
- Dusklands – J. M. Coetzee
- The Fan Man – William Kotzwinkle
- Havnen – Antun Soljan
- Ragtime – E. L. Doctorow
- The Commandant – Jessica Anderson
- Harens år – Arto Paasilinna
- Humboldt’s Gift – Saul Bellow
- Firdaws – Nawal El Saadawi
- Willard and His Bowling Trophies – Richard Brautigan
- Uten skjebne – Imre Kertész
- The Dead Father – Donald Barthelme
- Et øyeblikk i vinden – André Brink
- A Dance to the Music of Time – Anthony Powell
- W, eller barndomsminnet – Georges Perec
- Patriarkens høst – Gabriel García Márquez
- Barndomsmønstre – Christia Wolf
- The Joys of Motherhood – Buchi Emecheta
- Cutter and Bone – Newton Thornburg
- Interview With the Vampire – Anne Rice
- Den kjevhendte kvinnen – Peter Handke
- Edderkoppkvinnens kyss – Manuel Puig
- Nesten gjennomsiktig blått – Ryu Murakami
- In the Heart of the Country – J. M. Coetzee
- Ingeniør for menneskesjeler – Josef Skvorecky
- Dalen Portland – Kjartan Fløgstad
- I stjernetimen – Clarice Lispector
- Song of Solomon – Toni Morrison
- The Wars – Timothy Findley
- Dispatches – Michael Herr
- The Shining – Stephen King
- Delta of Venus – Anaïs Nin
- Keiserens galning – Jaan Kross
- En flokk småspover – Maarten’t Hart
- The Singapore Grip – J. G. Farrell
- The Sea, the Sea – Iris Murdoch
- Livet bruksanvisning – Georges Perec
- Bakrommet – Carmen Martín Gaite
- The Virgin in the Garden – A. S. Byatt
- The Cement Garden – Ian McEwan
- Hitchhiker’s Guide to the Galaxy – Douglas Adams
- Hvis en reisende en vinternatt – Italo Calvino
- Et så langt brev – Mariama Bâ
- Burgers datter – Nadine Gordimer
- A Bend in the River – V. S. Naipaul
- A Dry White Season – André Brink
- Latterens og glemselens bok – Milan Kundera
- Narregull – Maro Douka
- Smiley’s People – John le Carré
- Sydhavet – Manuel Vásquez Montalbán
- Rosens navn – Umberto Eco
- Clear Light of Day – Anita Desai
- Confederacy of Dunces – John Kennedy Toole
- Ritualer – Cees Nooteboom
- Lukt av bedrøvelse – Alfred Kossman
- Avbrutt april – Ismail Kadare
- Midnights Children – Salman Rushdie
- Waiting for the Barbarians – J. M. Coetzee
- Sommer i Baden-Baden – Leonid Tsypkin
- Huset med den blinde glassveranda – Herbjørg Wassmo
- Tunge vinger – Zhang Jie
- Dommedagskrigen – Mario Vargas Llosa
- Lanark – Alasdair Gray
- Rabbit is Rich – John Updike
- Par, forbipasserende – Botho Strauss
- July’s People – Nadine Gordimer
- On the Black Hill – Bruce Chatwin
- Åndenes hus – Isabel Allende
- Schindler’s Ark – Thomas Keneally
- A Pale View of Hills – Kazuo Ishiguro
- Wittgensteins nevø – Thomas Bernhard
- The Color Purple – Alice Walker
- A Boy’s Own Story – Edmund White
- Besøkelsestid – Primo Levi
- Uroens bok – Fernando Pessoa
- Klosterkrønike – José Saramago
- Belgias sorg – Hugo Claus
- Pianolærerinnen – Elfriede Jelinek
- The Life and Times of Michael K – J. M. Coetzee
- Waterland – Graham Swift
- LaBrava – Elmore Leonard
- Juleoratoriet – Göran Tunström
- Fado Alexandrino – António Lobo Antunes
- Vitnet – Juan José Saer
- Shame – Salman Rushdie
- Money: A Suicide Note – Martin Amis
- Flaubert’s Parrot – Julian Barnes
- Professor Martens’ avreise – Jaan Kross
- Blood and Guts in High School – Kathy Acker
- Larva: en sankthansnatts Babel – Julián Ríos
- Nights at the Circus – Angela Carter
- Neuromancer – William Gibson
- The Wasp Factory – Iain Banks
- Empire of the Sun – J. G. Ballard
- Elskeren – Marguerite Duras
- Det året Ricardo Reis døde – José Saramago
- Berci Kristin: Fortellinger fra Søppelåsene – Latife Tekin
- Beatles – Lars Saabye Christensen
- Kazarenes leksikon – Milorad Pavic
- Tilværelsens uutholdelige letthet – Milan Kundera
- Legend – David Gemmell
- Den unge mann – Botho Strauss
- Love Medicine – Louise Erdrich
- White Noise – Don DeLillo
- Halve mannen er kvinne – Zhang Xianliang
- Reasons to Live – Amy Hempel
- The Handmaid’s Tale – Margaret Atwood
- Hawksmoor – Peter Ackroyd
- Parfymen – Patrick Süskind
- Det hvite slottet – Orhan Pamuk
- Contact – Carl Sagan
- Simon og eiketrærne – Marianne Fredriksson
- The Cider House Rules – John Irving
- Annie John – Jamaica Kincaid
- De blindes fall – Gert Hofman
- Kjærlighet i koleraens tid – Gabriel García Márquez
- Det forheksede fjellet – Etienne van Heerden
- Begynnelsen – Andrzej Szczypiorski
- De druknede og de reddede – Primo Levi
- Watchmen – Alan Moore & Dave Gibbons
- Utslettelse – Thomas Bernhard
- An Artist of the Floating World – Kazuo Ishiguro
- Ildens erindring – Eduardo Galeano
- The Old Devils – Kingsley Amis
- Matigari – Ngugi Wa Thiong’o
- Anagrams – Lorrie Moore
- Lost Language of Cranes – David Leavitt
- Taebaek-fjellene – Jo Jung-rae
- En fiolin til Vårherre – Viktor Paskov
- Enigma of Arrival – V. S. Naipaul
- World’s End – T. Coraghessan Boyle
- Duen – Patrick Süskind
- Om kjærlighet og skygge – Isabel Allende
- Elskede – Toni Morrison
- Alle sjeler – Javier Marías
- The New York Trilogy – Paul Auster
- Den svarte boksen – Amos Oz
- Forfengelighetens fyrverkeri – Tom Wolfe
- The Black Dahlia – James Ellroy
- En forfatters ettermiddag – Peter Handke
- The Radiant Way – Margaret Drabble
- Kjøkken og Månelysskygge – Banana Yoshimoto
- Dirk Gently’s Holistic Detective Agency – Douglas Adams
- Roman 1987 – Dag Solstad
- Nervous Conditions – Tsitsi Dangarembga
- Den første hagen – Anne Hébert
- Den siste verden – Christoph Ransmayr
- Oscar and Lucinda – Peter Carey
- The Swimming-Pool Library – Alan Hollinghurst
- The Satanic Verses – Salman Rushdie
- Wittgenstein’s Mistress – David Markson
- De blindes paradis – Duong Thu Huong
- Foucaults pendel – Umberto Eco
- Gimmick! – Joost Zwagerman
- Gjensyn med Obaba – Bernardo Atxaga
- Inland – Gerald Murnane
- A Prayer for Owen Meany – John Irving
- Hjerter i chili – Laura Esquivel
- Beleiringen av Lisboa – José Saramago
- The Trick is to Keep Breathing – Janice Galloway
- The Great Indian Novel – Shashi Tharoor
- Motstandens melankoli – László Krasznahorkai
- Remains of the Day – Kazuo Ishiguro
- London Fields – Martin Amis
- Moon Palace – Paul Auster
- Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede – Jan Wiese
- Like Life – Lorrie Moore
- The Buddha of Suburbia – Hanif Kureishi
- The Shadow Lines – Amitav Ghosh
- The Midnight Examiner – William Kotzwinkle
- The Things They Carried – Tim O’Brien
- The Music of Chance – Paul Auster
- Stone Junction – Jim Dodge
- Amongst Women – John McGahern
- Get Shorty – Elmore Leonard
- Datteren – Pavlos Matesis
- Vertigo – W. G. Sebald
- American Psycho – Bret Easton Ellis
- Lovene – Connie Palmen
- Morder uten ansikt – Henning Mankell
- Astradeni – Eugenia Fakinou
- Sofies verden – Jostein Gaarder
- Typical – Padgett Powell
- Mao II – Don DeLillo
- Ville svaner – Jung Chang
- Arcadia – Jim Crace
- Hideous Kinky – Esther Freud
- Memoirs of Rain – Sunetra Gupta
- Asphodel – H. D.
- The Butcher Boy – Patrick McCabe
- Frøken Smillas fornemmelse for snø – Peter Høeg
- Dumas-klubben – Arturo Pérez-Reverte
- Written on the Body – Jeanette Winterson
- The Crow Road – Iain Banks
- Indigo – Marina Warner
- The English Patient – Michael Ondaatje
- Possessing the Secret of Joy – Alice Walker
- Det feige hjerte – Javier Marías
- The Triple Mirror of the Self – Zulfikar Ghose
- Onkel Petros og Goldbachs formodning – Apostolos Doxiadis
- Oppdagelsen av himmelen – Harry Mulisch
- Livet er et karavanserai – Emine Özdamar
- Før natten faller på – Reinaldo Arenas
- Den hemmelige historien – Donna Tartt
- Toppgasten Maqrolls foretagender – Álvaro Mutis
- Remembering Babylon – David Malouf
- The Holder of the World – Bharati Mukherjee
- The Virgin Suicides – Jeffrey Eugenides
- The Stone Diaries – Carol Shields
- A Suitable Boy – Vikram Seth
- What a Carve Up! – Jonathan Coe
- On Love – Alain de Botton
- Tvillingene – Tessa de Loo
- Looking for the Possible Dance – A. L. Kennedy
- Birdsong – Sebastian Faulks
- Trainspotting – Irvine Welsh
- Shipping News – E. Annie Proulx
- Vente på mørke, vente på lys – Ivan Klíma
- Elling-serien – Ingvar Ambjørnsen
- Disappearance – David Dabydeen
- Elven – Shusaku Endo
- Felicia’s Journey – William Trevor
- Kaptein Corellis Mandolin – Louis de Bernières
- How Late It Was, How Late – James Kelman
- Søster – Jáchym Topol
- Ifølge Pereira – Antonio Tabucchi
- Trekkoppfuglen – Haruki Murakami
- Vår Frue av morderne – Fernando Vallejo
- Land – Park Kyong-ni
- Utvidelse av kampsonen – Michel Houellebecq
- Hjemreise – Elena Ferrante
- Kveldsnyhetene – Petros Markaris
- The End of the Story – Lydia Davis
- Love’s Work – Gillian Rose
- A Fine Balance – Rohinton Mistry
- Høytleseren – Bernhard Schlink
- Santa Evita – Tomás Eloy Martínez
- Naiv. Super. – Erlend Loe
- The Unconsoled – Kazuo Ishiguro
- Alias Grace – Margaret Atwood
- Maskingevær av leire – Victor Pelevin
- Infinite Jest – David Foster Wallace
- Forever a Stranger and Other Stories – Hella Haasse
- The Ghost Road – Pat Barker
- Fugitive Pieces – Anne Michaels
- Hallucinating Foucault – Patricia Duncker
- Et lystspill – Eduardo Mendoza
- Fall on Your Knees – Ann-Marie MacDonald
- Silke – Alessandro Baricco
- The God of Small Things – Arundhati Roy
- Margot og englene – Kristien Hemmerechts
- Insektenes liv – Victor Pelevin
- Penger å svi av – Ricardo Piglia
- Jack Maggs – Peter Carey
- Underworld – Don DeLillo
- Enduring Love – Ian McEwan
- Kryssild – Miyabe Miyuki
- The Poisonwood Bible – Barbara Kingsolver
- Veronika vil dø – Paulo Coelho
- The Hours – Michael Cunningham
- Allesjele – Cees Nooteboom
- Cloudsplitter – Russell Banks
- Kjetteren – Miguel Delibes
- De grunnleggende bestanddeler – Michel Houellebecq
- The Talk of the Town – Ardal O’Hanlon
- Den skitne Havanna-trilogien – Pedro Juan Gutiérrez
- Ville detektiver – Roberto Bolaño
- Disgrace – J. M. Coetzee
- Som om jeg ikke fantes – Slavenka Drakulic
- Oppdageren – Jan Kjærstad
- På søken etter Klingsor – Jorge Volpi
- Museum for betingelsesløs overgivelse – Dubravka Ugresic
- Forbløffelse og skjelving – Amélie Nothomb
- House of Leaves – Mark Z. Danielewski
- Blonde – Joyce Carol Oates
- Bartleby & Co. – Enrique Vila-Matas
- Small Remedies – Shashi Deshpande
- How the Dead Live – Will Self
- Himmelsk harmoni – Péter Esterházy
- The Human Stain – Philip Roth
- White Teeth – Zadie Smith
- Under the Skin – Michael Faber
- The Heart of Redness – Zakes Mda
- Vårblomster, vårfrost – Ismail Kadare
- Djevelen og frøken Prym – Paulo Coelho
- An Obedient Father – Akhil Sharma
- Bukkefesten – Mario Vargas Llosa
- Choke – Chuck Palahniuk
- Salamis soldater – Javier Cercas
- At Swim, Two Boys – Jamie O’Neill
- Ikke rør deg – Margaret Mazzantini
- Atonement – Ian McEwan
- Austerlitz – W. G. Sebald
- Welcome to Our Hillbrow – Phaswane Mpe
- Life of Pi – Yann Martel
- The Corrections – Jonathan Franzen
- Plattform – Michel Houellebecq
- Nowhere Man – Aleksandar Hemon
- Middlesex – Jeffrey Eugenides
- Shroud – John Banville
- Everything is Illuminated – Jonathan Safran Foer
- Kafka på stranden – Haruki Murakami
- Vindens skygge – Carlos Ruiz Zafón
- En sjarmerende feil – Arthur Japin
- Ut og stjæle hester – Per Petterson
- Øyer – Dan Sleigh
- The Namesake – Jhumpa Lahiri
- Den merkelige hendelsen med hunden den natten – Mark Haddon
- Etterfølgeren – Ismail Kadare
- Dame nummer tretten – José Carlos Somoza
- What I Loved – Siri Hustvedt
- Hvitt på svart – Ruben Gallego
- Ansiktet ditt i morgen – Javier Marías
- Berlinerpoplene – Anne B. Ragde
- Cloud Atlas – David Mitchell
- The Line of Beauty – Alan Hollinghurst
- 2666 – Roberto Bolaño
- Boken om Blanche og Marie – Per Olov Enquist
- The Master – Colm Tóibín
- The Plot Against America – Philip Roth
- The Sea – John Banville
- Vi har det bra – Arno Geiger
- Saturday – Ian McEwan
- Oppmåling av verden – Daniel Kehlmann
Abonner på:
Innlegg (Atom)