Resten av livet (Michael Ondaatje: The Cat’s Table)

This journey was to be an innocent story within the small parameter of my youth, I once told someone. With just three or four children at its centre, on a voyage whose clear map and sure destination would suggest nothing to fear or unravel. For years I barely remembered it.

The Cat’s Table er enda en lek med selvbiografien – hovedpersonen heter Michael og blir forfatter som voksen, og bakgrunnen fra Sri Lanka er Ondaatjes egen, men samtidig understreker han sterkt i etterordet at dette er fiksjon, “[a]lthough the novel sometimes uses the colouring and locations of memoir and autobiography”. Og som i Summertime bryr jeg meg ikke egentlig så mye om hvilke biter som er selvbiografiske, samtidig som det selvbiografiske gir en helt egen intensitet til boka.

Det er en bok om tre gutter i tolvårsalderen som reiser med dampbåt hele veien fra Sri Lanka til England uten noe særlig voksenoppsyn, og i den grad den virkelig er det, er det nydelig gjort, den er skrevet i tolvåringens synshøyde, slik som Cassius malerier fra reisen siden er malt fra en tolvåringsvinkel. Men samtidig er den ikke noe så enkelt som det i det hele tatt, den tar lange avveier inn i både fortid og framtid både for Michael selv og for mange av de andre passasjerene. Og kanskje handler den om at noen følelser, noen bånd, varer hele livet. Selv uten kontakt. Og noen historier tar mange tiår å pusle sammen. Og de personene som nevnes minst, kan fort være de viktigste.

Boka er full av dramaer og mysterier som ville vært fullverdige romaner på egen hånd, og det er noe svært sjarmerende ved at den nekter å velge bare ett.