A fine time (Ernest Hemingway: A Farewell to Arms)

«I have committed Fornication but that was In Another Country and Besides the wench is dead» var en av Hemingways mindre seriøse forkastede titler på A Farewell to Arms. Det kan godt hende den er nokså treffende.

Jeg må si med en gang at boka plaget meg det meste av tida. På den ene siden var det krigsskildringen. Det er fristende å tenke at denne virket rå og frisk da den kom ut, men at mange har gjort krigsromaner mye råere og mer brutalt seinere. Dødsfallene, nihilismen og desillusjonen. («I was obviously a German in Italian uniform. I saw how their minds worked; if they had minds and if they worked.») På den andre siden sliter jeg med å akseptere kjærlighetshistorien. De to hovedpersonene har så lite ekte kontakt, tross alle de gjensidige forsikringene om at de er én person. Hun har mistet sin forlovede i krigen, men vil aldri snakke om det. Han vil ikke snakke om sine krigsopplevelser. I stedet forsvinner de inn i en kunstig boble hvor de har noe som for meg virker som en grunn og delvis falsk relasjon. Alle interessante samtaler har Frederick Henry med noen andre enn Catherine Barkley, og hun er usikker og needy, utseendefiksert («I'll be thin again!») og selvutslettende. (“Oh shut up.” “Say it again.” “Shut up.” “You say it so cautiously,” I said. “As though you didn’t want to offend any one.” “I don’t.”) Rett og slett en veldig irriterende heltinne. Hvordan skulle det der kunne vare? De beskriver stadig hverandre og samlivet sitt som «fine», og jeg ble etter hvert stadig mer utålmodig etter at den fine bobla deres skulle sprekke.

Men kanskje det var sånn det var tenkt. Og avslutningen sitter som en klo i magen – på slutten er jeg-personen isnende alene og illusjonsløs. Spørsmålet er kanskje om han egentlig har vært det lenge.