Ikke si noe til de voksne (Neil Gaiman: The Ocean at the End of the Lane)

I likhet med Coraline og The Graveyard Book demonstrerer denne Gaimans nennsomme og sjeldent overbevisende håndlag med barneperspektiver. Hovedpersonen er (i det aller meste av boka) sju år, og de voksne er vanligvis helt irrelevante for ham – han har ingen tro på at de kan hjelpe ham eller forandre noe, og det faller ham ikke engang inn å be om hjelp når noe uhyggelig eller vanskelig skjer. Dette er umiddelbart gjenkjennelig, og når man har barn selv, er det som en kaldtvannsdusj. Hvor mye kan vi egentlig gjøre for disse barna våre? Hvor tidlig erklærer de seg egentlig uavhengige? De er kanskje alltid bare sine egne. Men i motsetning til de to nevnte bøkene, er dette ingen barnebok. For de voksne er ofte monstre – sjelden av ond vilje, men ofte av det Gaiman kaller «foolish casual cruelty», av egoisme og kortsynt ønsketenkning. Det er virkelige monstre med i boka også, for dette er igjen mytologisk fantasy fra Gaiman, men de voksne er de verste. Det er sikkert mulig å lese boka allegorisk, men det har jeg ikke lyst til, det er nok med den iboende tvetydigheten som ligger i fru Hempstocks konstatering av at to personer aldri vil fortelle nøyaktig den samme historien om samme hendelse. Boka er sugende, mørk og oppslukende – det eneste jeg har å innvende, er at Gaiman nok kunne spart seg et par småpompøse passasjer om «making art».