Livet som katastrofe (Donna Tartt: The Goldfinch)

“There’s no ‘rational grounds’ for anything I care about.”

The Goldfinch klokker inn på godt over 700 sider, og det kan jo godt hende den er for lang, men jeg kan nesten ikke huske forrige gang jeg glefset i meg en murstein av den slags dimensjoner så fort som jeg leste denne. (Det hjalp selvsagt at jeg var i en posisjon til å gjøre det.) Den er omtrent like handlingspakket som en Percy Jackson-bok (men uten monstrene), og pisker deg gispende igjennom narrativet. Det er ikke for ingenting at folk kaller denne dickensiansk – det gjelder både persongalleri og snirklete sammentreffmettet plott. Og samtidig får den deg til å le høyt. Og gråte. Og kontemplere kunstens og forgjengelighetens vesen. Og gruble (nok en gang) over førstepersonsfortellere – Theo Decker, i all sin dobbelthet, destruktiv og oppofrende, ser ut til å alltid mislykkes med å bibringe det inntrykket han ønsker til omgivelsene sine. De vet det alltid fra før. Og det er en helt sjeldent fin bok om sorg og tap – beskrivelsen av hvor lindrende omgang med kjølige rasjonalister kan være for noen som er helt revet i stykker innvendig, er ganske betagende. Jeg liker også det faktum at Theo har balansert mellom katastrofe og stabilitet hele livet – selv om livet hans blir snudd opp ned, hadde det begge elementene i seg helt fra starten. Svart kaos og uforutsigbarhet på den ene siden, stabil og varm og gyllen kjærlighet på den andre. Det er bare blandingsforholdene som endrer seg.