Mens Wolf Hall viser oss Thomas Cromwell i suveren kontroll over seg selv, sitt eget liv og menneskene rundt seg, uendelig pragmatisk, men i hvert fall antatt tro mot seg selv, viser Bring up the Bodies en Cromwell som ikke kan unngå å betale i hvert fall noe av prisen for å ha en herre som Henrik 8. – «it’s like sporting with a tamed lion. You tousle its mane and pull its ears, but all the time you’re thinking, those claws, those claws, those claws.» Han blir med på å rydde Anne Boleyn av veien, men kan ikke rettferdiggjøre det på annen måte enn at alle som blir henrettet var med på å håne kardinal Wolsey. Men etterpå føles Wolsey fjern for ham. Og enda grusommere, påfuglvingene han en gang lagde til datteren Grace, og som gjennom bøkene har tjent som et tegn og et minne om styrken og kjærligheten i Cromwell-familien som den var – de blir den utløsende årsaken til at rettssaken mot Anne Boleyn kan gå sin gang. Og dermed er de ødelagt for ham, og Grace er tapt. «But he cannot escape the feeling that Grace has slipped further from him. She was dead before she could be painted or drawn. She lived and left no trace.»
Men hvem vet med en mann som Thomas Cromwell? «The word ‘however’ is like an imp coiled beneath your chair. It induces ink to form words you have not yet seen, and lines to march across the page and overshoot the margin. There are no endings. If you think so you are deceived as to their nature. They are all beginnings. Here is one.»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar