Vimes entrer scenen (Terry Pratchett: Guards! Guards!)

Discworld-leserekkefølge er jo noe man kan diskutere oppad vegger og nedad stolper, men jeg sier alltid at folk burde begynne med Guards! Guards! Ikke bare fordi Vimes-bøkene nok er min yndlingshistorielinje i Discworld-universet, men fordi den (i motsetning til hekselinja) starter fiks ferdig. Vimes entrer scenen med alle elementer av Vimes-het – full og kynisk og desillusjonert, men med en grunnleggende anstendighet og dypt begravd idealisme som kommer fram i plutselige heroiske blaff, overraskende ikke minst for ham selv. I nydelig kontrast til Carrots uforfalskede idealisme, evige uskyld og ustoppelige bokstavelighet. («Killed by a wossname. A metaphor.») Og Vetinari, Ankh-Morporks eminent pragmatisk-kalkulerende diktator, inntar også scenen i fullt utvikled versjon. «He wondered what it was like in the Patrician’s mind. All cold and shiny, he thought, all blued steel and icicles and little wheels clicking along like a huge clock. The kind of mind that would carefully consider its own downfall and turn it to advantage.» Og Nobby og Colon. Og lady Sybil. Og plottet er morsomt. Og ikke minst er den skrevet sånn som Pratchett ikke skriver lenger – med en uovertruffen, boblende, lattermild letthet og verdens beste fotnoter. 

Så du kan like gjerne begynne med Guards! Guards! Hvis du ikke liker den, er ikke Discworld noe for deg.