En sjuskes straff

– Pappa, det ej gjisete hej! Jeg må vakse guvlet! Få en klut! Jeg må vakse OVEJALT!!!

Har jeg næret en renslighetsmaniker ved mitt bryst?!

Metaphors we live by (eller ikke)

– Mamma, du må lese en bok til!
– Nei, nå har jeg lest to, nå får du enten legge deg eller være oppe til Åsne legger seg.
– Jeg vil væje oppe! (Tenkepause.) Men hvoj ej oppe, da, mamma? Hvoj da oppe skal jeg væje? Hvoj ej den? Hej oppe, mamma? Hej oppe?

Siden ble hun gjentatte ganger funnet på toppen av lekekassereolen. Mine forsikringer om at «å være oppe» rett og slett betyr å være våken og ikke legge seg, var tydeligvis lite troverdige.

… til slutt en kilo pepper

Mens jeg nå først er inne på (før)julas kulinariske hemmeligheter, vil jeg også bringe løsningen på pepperkakenes mysterier. Den er enkel: Mål krydderet i spiseskjeer, ikke i knuslete teskjeer! En hel spiseskje hhv. kardemomme, kanel, nellik og ingefær fungerte fint til 2 dl fløte, 200 g sirup, 200 g sukker, 60 g smør, 1 ts natron og 600 g mel. Og til slutt en halv teskje pepper.

De beste lussekattene

Som vanlig er det sånn at jo mer det er av de beste ingrediensene, jo bedre blir det:

2,5 dl melk
90 g smør
0,5 g safran (eller litt mer?)
1/2 pk gjær
125 g sukker
en klype salt
en eggeplomme
mel til passe deig, rundt en halv kilo
rosiner til pynt og egg til pensling

Smelt smøret og ha i melka, sørg for at væsken blir kroppstemperert. Rør inn safranen. Løs opp gjæren i litt av væsken. Bland mel, sukker og salt i en bolle. Ha i smørmelksafranblandingen og en eggeplomme. Ha i nok mel og elt til en smidig deig. La heve i en time. Trill ut lussekatter, pynt med rosiner. Etterhev i 20 minutter, pensle med egg og stek i 10–15 minutter på 200 grader.

Herr Kakerlakk?

I heisen i morges så jeg noe som forbauset meg ganske mye. Inn i heisen spaserte nemlig et par kalosjer. Det er jo vel og bra, men da blikket vandret oppover, åpenbarte det seg ikke en skrøpelig herre i åttiåra, men derimot en kjekk ung mann på min egen alder, og ikke bare det, han var helt klart av aksjemeglertypen, og så ut til å være meget tilfreds med egen framtoning.

Er det noe jeg har gått glipp av her? Har kalosjer gått hen og blitt trendy? Og i så fall, hva blir det neste? Gamasjer, fadermorder, kravat?!

Pent og morsomt og sånt

Det er mulig at jeg overvurderte hvor mange G(H)M-poeng gårsdagens innsats var verdt. For det første ble det raskt ganske klart at jeg ville skåret bedre om jeg faktisk hadde pakket inn samtlige kalendergaver og hengt dem opp (og lagt meg én time før Runa mente det var morgen), i stedet for den lett gjennomskuelige hurtigløsningen med små kort med instruksjoner om hvor dagens gave kan finnes.

Videre finnes det nok en egen underparagraf av Murphys lov som gjelder i søskenforhold: «Hvis to søsken får to tilsvarende, men ikke like gaver, vil den ene alltid bli vurdert som langt mer attraktiv enn den andre, og bli opphav til gråt og tenders gnidsel.» I vårt tilfelle dreide det seg om henholdsvis en søt hundemaske og en etter min mening hysterisk morsom blekksprutmaske(!) fra IKEA. Helt i tråd med søsken-Murphy falt Runa pladask for hundemasken sin. Følgelig måtte naturligvis Åsne oppfatte blekksprutmasken som «STYGG! og DUM!!!» og tårer verdt. Hun hadde intet ønske om å gå rundt med små, svarte blekksprutarmer dinglende om ørene, nei! I den påfølgende diskusjonen ble det klart at i valget mellom pent og morsomt ville jeg som regel landet på morsomt, mens Åsne ville valgt pent hver gang. Jeg lurer på hvor hun ville landet i det klassiske «Ville du vært pen og dum eller stygg og smart?»-dilemmaet. Jeg vet sannelig ikke om jeg tør spørre engang.

Bildet er for øvrig av Åsne. Ikke snakk om at hun skulle posere i blekksprutmaske, nei. Rett etter kom en toårig furie løpende og rev av henne hundemasken. Kjedelig har vi det i hvert fall ikke her.

Hellige jul

Jeg er en litt sånn juleskrulle, og stilte meg høyst tvilende da noen her om dagen mente at det nok kunne bli jul også om man hadde lys i andre farger enn lilla i adventsstaken. Av og til lurer jeg på om den andre hovedgrunnen til at jeg i det hele tatt ville ha barn (i tillegg til at jeg lurte på hvem de kom til å være for noen, med de foreldrene), var at jeg ville ha noen å lage strikse juletradisjoner for.

Vel, nå har jeg akkurat tjent opp ca. 300 000 G(H)M-poeng*, ved å stelle til julekalender til småtrollene etter å ha sittet til midnatt og skrevet som en gal for å få en artikkel ferdig. Jeg regner med at det måtte til for å veie opp for alle Tårnfrid-poengene jeg har lagt meg opp før i uka.

*G(H)M = God (helgen-)mor™

Nedsnødd fotgjenger, forundrede planter

Dette innlegget hadde jeg egentlig tenkt å skrive på lørdag. Da landet jeg på Gardermoen i et ellevilt snøkaos, med store, virvlende snøflak og julekledde graner. Min vane tro ved flotte snøfall i november fikk jeg stjerneøyne og ble lykkelig langt inn i margen. Jeg er ikke så glad i konsekvensene av snø, har ikke gått på ski siden jeg var tolv, og innen mars pleier jeg å hate snøen hett og inderlig, men de første snøfallene helt på begynnelsen av vinteren, de er noe for seg selv. Det er muntert og høytidelig samtidig. Og så må jeg alltid mumle på et av Pasternaks snødikt, det med den nedsnødde fotgjengeren og de forundrede plantene, som dekker følelsen helt.

På lørdag gikk juleværet over i pissregn i god tid før flybussen nådde Helsfyr, så da ble det verken søvnig-undrende barn på armen eller blogginnlegg da jeg kom hjem. Men nå snør det! Ordentlig, med markerte snøflak og fine virvler i lufta. Det legger seg!

Det snør, det snør,
som om det ikke er flak som faller,
men som om himmelhvelvingen er på vei ned
iført lappete slåbrok.

Sånn er det. Sånn skal det være. Jeg er glad jeg ikke er (for) voksen (til dette).


Снег идет, снег идет.
К белым звездочкам в буране
Тянутся цветы герани
За оконный переплет.

Снег идет, и все в смятеньи,
Все пускается в полет,
Черной лестницы ступени,
Перекрестка поворот.

Снег идет, снег идет,
Словно падают не хлопья,
А в заплатанном салопе
Сходит наземь небосвод.

Словно с видом чудака,
С верхней лестничной площадки,
Крадучись, играя в прятки,
Сходит небо с чердака.

Потому что жизнь не ждет.
Не оглянешься, и - святки
Только промежуток краткий,
Смотришь, там и Новый год.

Снег идет густой-густой,
Вногу с ним, стопами теми,
В том же темпе, с ленью той
Или с той же быстротой,
Может быть, проходит время?

Может быть, за годом год
Следуют, как снег идет,
Или как слова в поэме?

Снег идет, снег идет,
Снег идет и все в смятеньи:
Убеленный пешеход,
Удивленные растенья,
Перекрестка поворот.

Konfrontasjonsterapi

Som tidligere nevnt har jeg et noe anstrengt forhold til frisører. Bak den småpratende fasaden (som jo er ille nok i seg selv!) mistenker jeg dem som regel for å skjule de verste motiver (pushing av grovt overprisede hårprodukter samt hemmelige ønsker om å påføre meg oppklipt hockeysveis og/eller tung pannelugg). I dag tok jeg dog noe som nok kan virke som et lite steg for den normale menneskeheten, men som var et digert steg for rotkonservative og komotriafobe meg: Ikke bare fikk damen lov til å gradere nakken min, hun fikk tynne hårtuppene mine også! Hva blir det neste?!

Takk for strevet

Å være småbarnsmor kan iblant virke som en utakknemlig jobb, men av og til glimter avkommet til, og innser at enkelte tjenester faktisk er ganske store:

– Nå ej jeg ferdig med å væje i magen din, mamma. (Tenkepause.) Takk foj at du hadde meg i magen!

Varsel om en ny tid?

Dagens illustrasjon er – om ikke tyrkisk Wikipedia har villedet meg – den kjemiske strukturen til kloramfenikol, som slett ikke er et varsel om en ny tid, men snarere innvarsler den altfor velkjente øyebetennelsessesongen. Den kommer hvert år omtrent samtidig med at det begynner å skumre i firetida. Denne gangen er det Runa på to og et halvt som er så heldig å ha «øyne det kommer snørr ut av», som en venn så malerisk beskrev det.

Drypping av barneøyne pleier å være et rent helvete. Jeg tenkte likevel at jeg skulle prøve på den rolige og rasjonelle måten, og satte i gang med å forklare at Runa hadde betennelse i øynene sine, og at vi derfor måtte dryppe med saltvannsdråper, sånn at vi fikk vasket bort det gule. Jeg viste fram de små flaskene, skrudde av toppen på en og forklarte at det ikke ville gjøre vondt, se nå bare her mens jeg drypper mine egne. Mitt nevestore publikum fulgte fascinert med på dryppingen og nikket alvorlig til alle de moderlige visdomsordene. Og under over alle undre! Da det ble Runas tur, holdt hun ut uten skriking, og lot meg til og med åpne øynene hennes noen millimeter for å slippe saltvannsdråpene inn. Her har vi altså den nye tid! Et barn som responderer på rasjonelle forklaringer! Hvordan det står til med logikken ellers, er noe usikkert, etter følgende dialog å dømme:

– Nå var du flink Runa, som lot meg dryppe øynene dine!
– Ja, foj det måtte vi! Fojdi David ej gutt!

I morgen skal vi prøve å anskaffe den nevnte kloramfenikolen. Vi får se hvor langt rasjonaliteten strekker seg i møtet med den klissete, illeluktende smørja.

Åpen invitasjon til mageparasitter

Kom til Hanne! Hun er nemlig ute av stand til å slutte med å pusse tennene i kranvann, og kommer visselig til å ende opp med et stygt tilfelle av giardiasis. Mannen noterte seg igjen at jeg snubler gjennom livet i en rutinisert tåke, og at Tolstoj enten ville snudd seg i sin grav eller vært svært interessert i et så ekstremt eksemplar, alt etter hva vi tror om personligheten hans.

Amsterdam, oktober, mobilkamera

Mobilkameraet mitt er ikke all verden, men her er et par bilder som likevel sier litt om hvor deilig det er å rusle langs kanalene i Amsterdam i oktoberlys. Og sitte på utekafé i 15 graders varme og kikke på sykler med store lasteplan (fulle av unger!) foran, og små og store kanalbåter, og hele spekteret av alt fra ytterst normale til høyst alternative mennesker som strener, slentrer, rusler, løper forbi.

Og det enda bildene ikke viser så mye som en eneste ost, rødvinsflaske, konfektbit eller kamskjell.

Tynn forkledning

Man kan si mye rart om J.K. Rowlings søksmål mot Harry Potter-kloninger, og jeg forstår godt argumentasjonen i f.eks. denne artikkelen (og ja, jeg vet at dette er eldgammelt nytt). Likevel er vaskeseddelen på den første boka i Dmitrij Jemets’ serie om Tanja Grotter boblende komisk lesning. Og siden alle forsøk på kommersielle oversettelser har blitt stoppet av copyrightlovene, bringer jeg herved vaskeseddelen i egenhendig norsk oversettelse her:

Den mørke trollkvinnen Tsjuma-del-Tort – et navn folk er redde for å si høyt – utrydder den ene lyse trollmannen etter den andre i sin streben etter makt. Blant ofrene hennes er den bemerkelsesverdige hvite magikeren Leopold Grotter. På uforklarlig vis unngår hans datter Tanja å bli drept, men hele resten av livet går hun rundt med et gåtefullt fødselsmerke på nesetippen. Tsjuma-del-Tort forsvinner på mystisk vis, mens Tanja Grotter blir etterlatt i familien til forretningsmannen Durnev, en fjern slektning av henne … I denne ytterst ubehagelige familien bor hun til hun er ti år, og deretter havner hun på verdens eneste magiskole, Tibidokhs.

Oh, Mr. Rochester!

Jeg er ikke så veldig tolerant overfor filmatiseringer av yndlingsbøkene mine. Jeg har som regel temmelig innbarkede og bastante oppfatninger om hvordan mine helter ser ut og snakker og fører seg. Grensa for hva jeg godtar av endringer i manuskriptet, er heller ikke særlig høy. Derfor reagerte jeg med skepsis da jeg hørte om BBCs nye Jane Eyre-serie – ikke bare har Jane vært med meg fra tidlige tenår, men Timothy Dalton har også fulgt med på lasset som Den perfekte Rochester. Mørk og lunefull og intens, og ikke rent lite farlig. 2006-skuespillerne, derimot, så naturligvis helt feil ut. En heller spinkel og veikt utseende Rochester, som dessuten tydelig hadde farget det røde håret sitt mørkebrunt? En billedskjønn Jane med trutmunn? Men jeg ofret meg nå alltids og ønsket meg dvd-en i bursdagspresang.

I går glefset jeg i meg alle fire episodene på styrten, og var tårevåt, snørrete og mo i knærne da jeg endelig fikk surret meg i seng tre timer etter normal leggetid. Hovedrolleinnehaverne mer enn kompenserte for utseendet sitt med en kjemi av en annen verden. Og om Rochester kanskje er noe mindre intens og forpint enn jeg kunne ønsket meg, er Ruth Wilsons Jane strålende lidenskapelig og full av Jane-integritet. Manuset er veldig, veldig bra og effektivt, og birollene har forbløffende mye kjøtt på beina – både Reed-søstrene, St. John, Diana og Mary Rivers blir gjort veldig tydelige på nesten ingen tid. Og det er sånt som gleder en foreleggspurist, og er med på å gjøre en del kutt og forandringer veldig lette å svelge.

Konklusjon: Løp og kjøp!

Endelig voksen?

Når man begynner i fast jobb, da er man vel voksen på ordentlig? (Og da man attpåtil fikk jobbtilbudet skriftlig, pr. brev – dere vet, et sånt på papir, i konvolutt, med frimerke! – fikk man en bestemt følelse av at man til og med kanskje var født i god tid før krigen.)

Good-Bye to All That (Varsko! Hemningsløs romantisering!)

Jeg er snart 33. Av disse årene har jeg gått fire år i én barnehage, ett år i en annen, henholdsvis tre, to, fire og tre år på forskjellige grunn- og videregående skoler. Jeg har hatt deltidsjobber som har vart i fem, to, ett år.

På Blindern har jeg vært i over 14 år sammenhengende. Det er ikke lite. Jeg føler meg 100 % hjemme her. Vonde brostein og snusbrune sekstitallsfasader. Kjære Sophus Bugge. Akademika. Nykomlinger som Kafé Niels, kaffebarene og nye UB. Dette er mitt revir. Det er nok ikke tilfeldig at jeg har vært her så lenge. I dag pakker jeg meg ut fra en kontorplass jeg riktignok ikke har hatt lenger enn halvannet års tid, men som huser mange bøker og ting som ikke har forflyttet seg mer enn mellom de tre øverste etasjene i Niels Treschows hus siden slutten av nittitallet.

Jeg blir hemningsløst nostalgisk av dette. Enda jeg ikke skal så veldig langt. Og man ville kanskje ikke vært på Blindern i 14 år om man ikke foretrakk skriving framfor rydding.

Doktor in spe

I Gamle festsal har de en skikkelig høy talerstol. Kandidaten belærer opponenter og publikum.

Kandidaten legger seg flat på en forhåpentlig elegant måte. (Alle virket fornøyde etterpå.)

Nå er det litt som rett etter gaveutdelingen på julaften da man var liten. Hva, er det over allerede?

Den store sykkelkjededagen

Jeg har vært flink jente og syklet til jobb regelmessig i det siste. I morges fant jeg en fin måte å underholde mine medtrafikanter på:

1. Ta på ekstra vide bukser.
2. «Det holder med sykkelklemme på høyre buksebein, hva, det er jo der kjedet er?»
3. Sett fast det venstre buksebeinet i kjedet mens du sykler i god fart. (Unngå svalestup over styret i siste øyeblikk. Personskader ødelegger den komiske effekten. Husk hjelm!*)
4. Stapp (rødmende) det oljeflekkete buksebeinet løselig ned i venstre sokk.
5. Sykl videre i god fart. Med litt flaks kan du klare å gjenta kunststykket.

Men det var ikke nok med det. På vei hjem satte sannelig en lang reim fra ryggsekken seg fast i det digre girskiftetannhjulet bak på sykkelen. Det tok sikkert ti minutter å få det ut igjen. Da husket jeg hvorfor jeg egentlig pleier å sykle rundt med en sykkelveske med et par gummihansker i.

* I en alder av 32 3/4 har jeg begynt å sykle med hjelm, ut fra et «I vår familie sykler vi med hjelm, lille venn»-perspektiv. Jeg glemte forresten hjelmen igjen på kontoret da jeg skulle hjem, predisputassenil som jeg er om dagen. Men det gikk bra med meg, som det heter.

En ny mann?

Mannen har fått jobb på Norsk ordbok, og har følgelig fått nynorsk (1938-normalen!) som arbeidsspråk. Samvittighetsfull (og mer enn litt nerdete) som han er, har han lagt bokmålet helt på hylla i all slags skriftlig kommunikasjon, og skriver utelukkende konservativ nynorsk. Effekten er ganske merkelig; det er som å være gift med en om ikke helt, så i hvert fall litt annen. Under anfall av skrivesperre får man f.eks. medfølende chattemeldinger som synes å være fra en litt gammelmodig, men vennligsinnet vestlending, av typen «Ja ja, sånn plar det jo å vere. Du får ta deg ein tur i det fine veret og prøve att etterpå.»

Av og til lurer man dog på om forandringen kan stikke dypere. Vi ble i hvert fall begge temmelig sjokkert da den mangeårige og ihuga venstremannen tok Aftenpostens valgomat-test, og kom ut med Ap og KrF på førsteplass. KrF!

Framsynt nostalgi

Jeg sitter her og venter på temaet for prøveforelesningen min. Det kribler alvorlig i magen. Men nok en gang kjenner jeg på den gale masochisten i meg, det er jo en god og ganske nostalgisk følelse, nemlig den velkjente og hat-elskede eksamensfølelsen. Alt er klart, og der står man topptrent ved startstreken med sug i magen. Det er lenge siden sist!

Ja, og så vil jeg gjerne benytte anledningen til å si at hvis jeg var komiteen, ville jeg bedt meg om å diskutere forholdet mellom kognitiv grammatikk og de ulike retningene av konstruksjonsgrammatikk. Så får vi se hvor framsynt jeg er.

Return of the Zombie Cat

– Mamma, nå kommer det en søt liten katt! (Tynn pipestemme:) Mjau, mjau, jeg ej så liten og søt, miaaaauuu! (Vanlig stemme:) Og nå kommer den DØDE katten! (Mørk, skummel brølestemme:) MJAU, MJAU, NÅ KOMMER JEG OG TAAAAR DEG!

Så mye Pratchett som jeg har lest i det siste, tok jeg straks referansen. En zombiekatt, altså. Men hvor i alle dager har fireåringen det fra? (Bør jeg begynne å følge med på morgen-barne-tv i helgene?)

Status quo

Jeg kjørte buss i ettermiddag, og fant til min store forbløffelse ut at Ønskekonserten eksisterer fremdeles. Og ikke bare eksisterer, den er akkurat som den var for 20 år siden. Tante Helga sender gudbarnet sitt de hjerteligste gratulasjoner, og ønsker seg en kvikk korversjon av "Vi vandrer med freidig mot".

Hvordan er det mulig? Og hvor lenge kan det vare?

Avbefaling og anbefaling

Avbefalingen først. Vi har vært på Folkemuseet i dag, og tok ikke med niste. Men det bør man nok gjøre om man ikke er så begeistret for kald, gjørmeaktig kaffe, kalde, døgngamle vafler og plastpakkede baguetter fra i forgårs (gjemt på lageret, ikke utstilt!) samt apatisk og snegleaktig betjening hvis hyppigste replikker var "Jeg vet ikke?" og "Vi har kanskje på lageret?". Jeg trodde jeg hadde sett det meste av grusomme captive audience-spisesteder, men dette tok jammen kaka.

– Hei, er det noen brett igjen?
– Vet ikke. De er vel litt overalt. Det er jo ingen som gidder å rydde etter seg her.

Så anbefalingen: Dra til Kraków og sett deg på den fantastiske sjokoladebutikken Wedels nydelige utekafé på hovedtorget. Hva du skal bestille? Det er ikke lett, for de har side opp og side ned med sjokoladedrikker og kaffedrikker, sjokoladeiskomposisjoner og andre iskomposisjoner, sjokoladedesserter og andre desserter, sjokoladekaker og andre kaker. Og selvsagt konfekt i løs vekt fra disken! Kanskje Wedels trippelsjokolademousse, hvit, lys og mørk lagvis i lekker, firkantet glasskål? Kanskje sibirsk sjokolademelk med en kule bringebærsorbet i? Hvis det er vinter, kan du jo sitte i det røde fløyelsmøblementet innendørs og prøve en av de femten variantene av varm sjokolade? Men da får du jo ikke sittet ute og kikket på nokså uautoriserte akrobater, sigøynermusikere, Bach-skrev-det-for-orgel-men-hvorfor-ikke-fire-trekkspill-gjengen, svalene på himmelen, trompeteren oppe i kirketårnet hver time, og i det hele tatt kreti og pleti som har funnet veien til hjertet av den beste av alle sentraleuropeiske byer.

Sovekupeens apologet

Det er vanskelig å skrive om sovekupeer uten å tenke på Mykle og Lasso rundt fru Luna. «Han skal føle det som om han skumpende fraktes i en trang kiste, med lokket på.» Men jeg er glad i nattog, særlig gamle nattog i tidligere østblokkland. Vi tok nylig nattoget fra Kraków til Praha, og jeg ble litt overrumplet over hvor romantisk og eventyrlig jeg fortsatt synes det er.

Jeg liker lukten av kullfyring. Jeg er svak for advarsler mot å lene seg ut av togvinduet på polsk, tsjekkisk og russisk. Tynnvasket statlig jernbanesengetøy. Det pleier å være forbausende gode puter, og på dette toget var det til og med en snedig liten madrasskile i hodeenden, så hodet skulle komme godt opp. Togets vekslende «garong-garong»-rytmer, den behagelige vuggingen. Denne gangen hadde vi tomannskupé – uhørt luksus! – men egentlig liker jeg den lille spenningen i magen når du venter på å finne ut hvem som er kupékameratene dine denne gangen. Grensepasseringene har også et element av eventyr ved seg, hvem vet hva for en skummel grensevakt som kan komme til å stemple passet ditt. (Denne var visst fornøyd med å konstatere at vi hadde pass – nesten litt skuffende.) Og halvslumrende nattesøvn avbrutt av plutselige lysglimt fra steder vi bare kjører gjennom. Stasjoner hvor mystiske, halvforståtte budskap blir ropt opp over høyttaleranlegget.

Jeg liker til og med toalettene, hvor man tråkker på en pedal, og kan titte ned på skinnene under gjennom luka i bunnen av doskåla. Det sørger da i hvert fall for skikkelig ventilasjon. Garong-garong. Garong-garong. Så går man tilbake og kikker på skrå på en eldre tsjekkisk dame som sitter på ett av de korridorklappsetene som Mykle hatet så inderlig. Hun er reisekledt og høytidelig, med kofferten sin ved siden av seg, og er ganske riktig linjalrak i ryggen. «Du kan bare sitte rett opp og ned, som til avstraffelse, og en vannrettgående list skjærer deg i ryggen.» Klokka er omkring fire om natta. Jeg lurer på om hun skal sitte sånn hele resten av veien til Praha – tre timer.

Frk. Snusfornuft

«Mamma, du skal alltid bare tulle! Når jeg blir voksen, skal det ikke bli noe tull. Og så skal jeg rydde når det trengs.»

Bildene vi ikke tok

Noe av hemmeligheten bak vellykkede ferier med små barn er uten tvil evnen til lynrask fortrengning. (I tillegg til grundig planlegging og flyplass-zen.) Derfor er det også en del bilder vi klokelig lar være å ta, sånn at albumet fra foregående turer alltid ser idyllisk ut. Her er noen bilder vi ikke tok fra vår nylig tilbakelagte og nøye planlagte ferie i Sør-Dalmatia, Kroatia.



Vi tok ingen bilder av hva som skjer når en voldsom og destruktiv lillesøster går løs på storesøsters møysommelig bygde sandslott.



Kameraet var heller ikke framme mens toåringen og fireåringen gradvis perfeksjonerte baksetekranglingens tradisjonsrike kunst.



Overraskende nok ble det heller ingen bilder av unge med panikkangst på strand med ubehagelig steinbunn, og den påfølgende og resultatløse jakten på badesko i str. 26.


Dette bildet ble tatt et kvarters tid før det viste seg at begge unger blir sjøsyke på mellomstore ferjer i hakkete sjø (spesielt om det står en illeluktende søppelbil på dekket under). Vi visste om Åsne, men Runa kom som en overraskelse. Det ble altså ingen bilder av frenetisk spypose- og tørkepapiraktivitet.


Ikke ble det noe bilde av en oppgitt og opphetet familie rundt en leiebil med flatt batteri rett rundt lunsjtider heller. Og heller ikke av den enorme, halvt flatklemte kakerlakken* vi fant under Runas reiseseng i den lekre hybelleiligheten vi bodde i den natta i Dubrovnik, den som hadde denne utsikten fra terrassen utenfor:


Vi hadde en flott tur. Det kan dere vel se?

*Ikke for det. Vi liker i grunnen kakerlakker. Ingen øst-ferie uten. Og så tenker man på Peter Normann Waages anekdote om den engelske studenten som ble utvist fra Sovjetunionen fordi han hadde skrevet «Kakerlakker i alle land – foren eder!» i vinduskarmen sin på studenthjemmet. Med døde kakerlakker, selvsagt. Man må jo fatte en viss godhet for dem etter den historien.

Knappe goder

I Johannes Jensen og kjærligheten av Henrik Hovland følger vi hovedkrokodillen rundt i den tomme leiligheten hans på Majorstua. Ingen har sovet i senga hans. Han er alene under dyna. Det er bare én kniv, én skje, én gaffel og én tallerken i oppvaskkummen hans. Dette får Johannes Jensen til å føle seg trist og ensom.

For oss som finner det naturlig å sitere Johannes Jensen-bøkene, er saken en ganske annen. Det er ingen som har kastet duplo utover hele stuegulvet! På kjøkkenbordet (jeg skal ikke gå inn på tilstanden i oppvaskkummen) ligger esken etter en porsjonspai til én! (God var den også!) Fjernkontrollene ligger uforstyrret midt i sofaen! Balkongdøra har kunnet stå åpen helt siden jeg kom hjem! Hvilken uhørt luksus!

Det er ganske stort for en småbarnsmor å være helt alene hjemme et helt døgn.

Sommer på Hasle t-banestasjon

Det lukter nyperoser og summer av humler langs veien ned til plattformen. En marihøne går høflig til side for en maur ved siden av sandalfoten min. Banen til Blindern kommer inn med luftspeilingseffekter over skinnene. Det er slett ikke nok til å overtale meg til å tro at det er annet enn sommerferie akkurat nå.

Komotriafobi

Altså frisørfobi.* Jeg tror jeg lider av et grensetilfelle.

Jeg har fint hår. Virkelig, det er på topp-tre-lista over ting ved utseendet mitt jeg er fornøyd med, sammen med øynene og kragebeina mine. Det er tjukt, blankt, har litt fall og en pen brunfarge. Jeg får komplimenter for det. Likevel, når jeg er hos frisøren, får jeg alltid kjeft. Håret mitt er nemlig ubeskrivelig tørt, og jeg bruker Helt Feil Sjampo. Dessuten foretrekker jeg en uhørt kjedelig frisyre – en av strategiene mine for å takle komotriafobien, er å alltid klippe håret rett av i hel lengde, stort sett rett under øret, med midtskill og uten lugg. Frisørene pleier derfor å bruke en del tid på å prøve å overbevise meg om at jeg ikke bare bør klippe håret kraftig opp, men også kjøpe et stort arsenal hårprodukter, ellers er jeg redningsløst fortapt. Dette blir jeg ganske gretten av, det er mulig at "Denne må jo du kjøpe, du som er så STYGG"-salgsteknikken virker på noen andre, men den virker ikke på meg. Ikke!

Jeg var hos frisøren i forrige uke, og bestemte meg for å gå offensivt ut. Ikke før havnet jeg i stolen, før jeg begynte å legge ut, riktignok ikke om selve komotriafobien, men om at jeg var verdens lateste når det kom til håret mitt, jeg ville bare ha det klipt rett av uten noen fiksfakserier, for det var sannelig ikke godt å si når jeg kom på å slenge innom frisøren neste gang. Det lyktes over all forventning. Damen ble til og med positivt overrasket over at jeg i det hele tatt brukte balsam, og begrenset salgsframstøtene til et halvhjertet "Ja, du har sjampo og balsam, da, eller?" da jeg sto ved kassa og skulle betale.

Neste uke skal jeg kanskje finne ut hva kjørelærer heter på gresk.

* For ordens skyld, komotria betyr kvinnelig frisør (på nygresk), men jeg synes de mannlige kan være vel så skumle.

Først to, så fire!

Man skulle tro vi syntes det var for få festdager i mai, sånn som vi klumper bursdagene sammen. I dag var det Åsnes tur – i skrivende stund er hun akkurat fire år og en halv time. Jeg vil gjerne få gratulere min egensindige lille filosof én gang til.

Vi har dessuten debutert som barneselskapsarrangører i dag. Det gikk veldig bra, det er godt for oss amatører å starte med et hyggelig lite barneselskap med bare bursdagsbarnets tre aller beste venner (samt hennes særdeles entusiastiske søster). Legg merke til den nyervervede heksehatten, og så Totoro-kaka, da!!

Reiseanekdotenes innerste vesen

En venninne skal til Australia om noen uker, blant annet skal hun innom Alice Springs. I den forbindelse leser hun en reiseskildring om en dame som rir gjennom Australia på villkameler. Inntrykket av Alice Springs fra den boka var visst heller nedslående, og min venninne begynte å angre så smått på akkurat den flybilletten. Etter litt nærmere spørring og graving kom vi vel fram til at det kanskje ikke var fullt så ille i Alice Springs om man slapp å være fullstendig blakk, arbeide til livets opphold i en luguber bar og samtidig forsøke å kjøpe og dressere villkameler. (Historien minnet meg sterkt om en dokumentar jeg en gang så om en fyr som skulle ri Mongolia på tvers, men hvis kameler og hester stadig døde for ham. Jo lenger programmet varte, jo dypere deprimert ble mannen. På slutten var det så vidt jeg husker, nesten bare edder, galle og bannskap å høre.)

Denne samtalen fikk meg til å tenke over hva de beste reiseanekdotene er lagd av. Og svaret er enkelt. De er selvsagt lagd av motgang og elendighet (forhåpentlig med en happy end). En av de historiene jeg forteller oftest fra det året vi studerte i Russland, illustrerer poenget nydelig.

Vi skulle ta toget fra Beijing til Irkutsk (via Mandsjuria), og fant vår vogn og kupé, og skulle til å lesse inn ryggsekkene. Da kom togvertinnen og sa at vi måtte bytte kupé, pga. en lang og intrikat historie om noen kinesere som måtte holde til vegg i vegg med hverandre. Det var nå greit for oss, vi tok den andre kupeen, og hadde en fredelig tre døgns togtur med romanlesing, vindustitting og ekspedisjoner til restaurantvogna. Vi la dog merke til at det ofte sto en kineser utenfor kupédøra vår og hang, men tenkte ikke så mye på det. Vi passerte den russiske grensa, og store deler av toget ble grundig gjennomsøkt for illegale immigranter og smuglergods, men det var selvsagt ingen som brydde seg med å ransake kupeen til de eiegodt utseende utlendingene.

Vi nærmet oss omsider Irkutsk, og ca. 20 minutter før ankomst skjedde altså noe av det mest bisarre jeg har vært med på i hele mitt liv. Kineseren som hadde hengt så mye utenfor kupeen vår, strener plutselig rett inn i den. Han låser døra etter seg. Han tar fram en nøkkel-sak, setter en fot på hver av underkøyene, og åpner en takluke.

Og ut deiser minst tjue nye, plastinnpakkede skinnjakker.

Vi sitter med haka bokstavelig talt på knærne. Ingen av oss har åndsnærværelse nok til å si eller gjøre noe som helst. Mannen samler kjapt opp skinnjakkene, og forsvinner ut av kupeen. Vi ser ikke noe mer til ham, men når vi får summet oss, er vi ganske glade for at vi faktisk er tilbake i Irkutsk, og ikke sitter i fengsel i Zabajkalsk.

En typisk reiseanekdote, om stor elendighet som man bare så vidt unnslapp. Men forteller jeg denne historien for å avskrekke andre fra å ta toget gjennom Mandsjuria? Å nei, da. Jeg forteller den som et eksempel på hvor gøy det var.

Sterke menn

Vi driver altså temmelig intens reiseplanlegging om dagen, og ikke minst har vi brukt mye tid og tankevirksomhet på ferjeforbindelsen mellom Dubrovnik og Mljet, som ser ut til å være mildest talt uforutsigbar sommeren 2007, med høylytte protestaksjoner og petisjoner i øst og vest. Nå ser det imidlertid ut til at familieferien blir reddet gjennom inngripen fra høyeste hold – når selveste statsministeren beordrer ferjeselskapet til å opprettholde ferjeforbindelsen, da må det vel gå veien? Hva skal man med makt om man ikke skal bruke den, liksom?

To er et fint tall

For temmelig nøyaktig to år og femti minutter siden skrev jeg dette på et nettforum:

Nei, nå får jeg dra på føden. Dette er VONDT. (Hvorfor skal de ALLTID, uten unntak, prøve å overtale deg til å ikke komme? «Det høres ikke ut som om du har hatt riene lenge,» sa dama. Neeeeida, bare 39 timer siden de startet ...)

Det må da være et godt tegn at jeg ville kvalt dama med telefonledningen hvis hun hadde vært her?

NÅ drar jeg!

Og for temmelig nøyaktig to år siden hadde vi Runa her hos oss. Runa er en tøffing. Vi har tro på Runa.

Skarve 10 %

Men de henger da i det minste ganske pent sammen. Og jeg jobber med saken, det blir fint når Canada og Kroatia kommer med. (Herfra.)

Den unge (teoretiske!) grammatiker

Jeg er gressenke om dagen, og siden mine samtalepartnere i stor grad er to og fire år gamle, får bloggen i dag et klart gullkornpreg.

– Du mamma? Husker du den familien som bare het ord?
– Het ord? Jeg tror ikke jeg skjønner hvem du mener?
– Jo, de het Hvem og Hva og Hvordan og sånn.
– Aha, ja, de som bodde i et hus ved Jordan?
– Ja! Du mamma, i den familien kunne Noen vært med!

Noen som i "Noen eier skoen", altså. Hvordan det blir med Ingen, som eier ringen, vites ikke. Grammatikermora ble i hvert fall rørt til tårer.

Moderne kjønnsroller (effekt på fireåring)

– Mamma, kanskje pappa kommer hjem i dag?
– Nei, pappa kommer ikke hjem før i morgen kveld. Vi tre skal kose oss alene, vi. Gleder du deg til pappa kommer hjem?
– Ja, for pappa er nok litt bedre til å passe på oss enn du er.
– Å, synes du det? (Fnys.) Hvorfor det, da?
– Ja, for han er jo mann, og du er bare dame.

Jeg har heldigvis en venninne som sier at denne dialogen må sees i lys av at mannen min trolig ligger over 97,5-percentilen på helsestasjonens skjema for mannlig omsorgsevne.

Reisemasochistene

Noen bestiller en chartertur, og ferdig med det. Turen er kanskje til og med til Kroatia.

Andre har mer kompliserte liv. De diskuterer først i en måneds tid Hellas’ og Kroatias respektive meritter. De ser på hundrevis av leiligheter på x antall øyer i begge land. De bestemmer seg for Kroatia, nei Hellas, nei Kroatia, nei Hellas. Nei, ærlig talt, vi har vært i Hellas tre ganger på rad nå, de kan ha så perfekte sandstrender de vil, nå drar vi til Kroatia. Det er februar.

De begynner å studere kroatiske øyer. De er litt besatt av øyer og ferjer. De forkaster alle steder med for store hoteller. De studerer inngående forskjellige beskrivelser av Kroatias ikke-så-store utvalg av barnevennlige, men ikke altfor overfylte sandstrender. De kommer fram til øyene Mljet og Vis (etter å ha forkastet tre-fire reiseruter som involverer Hvar og Korčula og Elafiti-øyene). De bruker nesten alle kveldene i mars på dette. Det er ikke videre enkelt å komme seg fra Mljet til Vis og vice versa, men med en sinnrik kombinasjon av ferjer, buss og en overnatting i Dubrovnik, skal det la seg gjøre. De bestiller fly til Dubrovnik og fra Split, og en leilighet i en uke på Mljet. Spesielt billig blir det ikke.

De studerer kart over den ørlille landsbyen Milna på Vis i minste detalj, og finner ut at det nok er mulig å bestille bosted med veldig uheldig beliggenhet. (Se opp for Ženka!) De ligger i langvarig korrespondanse med flere utleiere av varierende seriøsitet. De finner en leilighet som nok vil passe (den er dog ennå ikke ferdigbygd!). Det blir slett ikke billig. Mye av påsken går med til dette.

De finner ut at ferjerutene til Mljet er forandret, så båten de tenker å ta dit fra Dubrovnik første kveld, ikke går lenger. De går rundt med nyver i panna og grubler over bussforbindelsene mellom Dubrovnik og Pelješac-halvøya, og ferjeforbindelsen videre til Mljet. Nå når det er blitt mai, diskuterer de fremdeles plan B, C og D.

Reisemasochistene har et hardt liv. Men de ville ikke hatt det annerledes.

Når fristene blir korte (og Skipper'n må trå til)

Jeg er litt lei av korte frister. De ligger foran meg tett i tett i hele mai og halve juni. Selvsagt var en hel del av dem lange en gang, men det er merkelig hvor fort slikt går over.

Trekkspillmafiaen

Jeg vet jeg ikke er den første til å undre meg over dem. De står på gatehjørner over hele byen. De er bevæpnet med trekkspill. Om man hører nøye etter, oppdager man at de kan noen få velkjente melodier, men at de ikke vet eller bryr seg om takt og rytme og at den andre siden av trekkspillet skal brukes til et passende akkompagnement. Det er vanskelig å forstå motivene deres – vil de skremme pengene ut av folk, eller vil de at folk skal betale dem for å slutte? Eller er de utenomjordiske og spiller i kode?

Dagens medlem av trekkspillmafiaen sto ved Blindern T-banestasjon. Han spilte, av alle ting, Fugledansen. Med et hakkende, aggressivt, mollstemt, monotont og skjærende disharmonisk komp. Det låt mildest talt illevarslende.

Underliggjøring i hverdagen

En av Tolstojs yndlingsteknikker var det formalistene kalte «underliggjøring», остранение. Han mente at skremmende mye av menneskenes handlinger og tanker var automatiserte og ubevisste, og at vi derfor snubler mesteparten av livet rundt i halvsøvne. Underliggjøringsteknikken gikk ut på å beskrive slike automatiserte og selvsagte handlinger og tankemønstre i naivistisk detalj, for å vekke oss fra søvngjengeriet. I lys av dette gir jeg dere følgende ekteskapelige dialog.

– Nå skjønner jeg hvorfor det har vært så god plass på soverommet vårt de siste dagene. Du har flyttet ut den hersens oljeradiatoren, har du ikke? Så fint!
– Tolstoj ville drept deg for dette.

Det var meg Tolstoj ville drept. Jeg burde kanskje skifte navn på bloggen. Nå står det en diger skuffeseksjon på soverommet. Jeg regner med at den ikke vil forsvinne på samme magiske vis.

Snart-fireåringenes vidunderlige verden

"Jeg trenger en geléfantasi til magen min!"

Gulrotkake

Dette er en veldig god gulrotkake. Ingrediensene ser heller prektige ut (særlig om jeg legger til at det er best med økologiske gulrøtter), men kaka smaker syndig og luksuriøst. Jeg mistenker at hemmeligheten ligger i oljemengden.

250 g revet gulrot
150 g brunt sukker
2 dl nøytral olje
3 egg
75 g siktet hvetemel
50 g grovt sammalt mel
1 ts natron
1 ts kanel
litt muskat
litt salt
50 g valnøtter (finhakket – kan sløyfes)

Pisk egg og sukker til eggedosis, rør inn resten av ingrediensene. Stekes i rund form midt i ovnen på 200 grader i 30–40 minutter.

Glasur: Rør sammen 200 g Philadelphia eller annen nøytral kremost, 100 g melis og en dæsj sitronsaft.

Choco-Pie

Jeg har lusket rundt på Facebook de siste dagene, og benyttet straks sjansen til å melde meg inn i gruppa Choco-Pie is the Way of my Life. Å, Choco-Pie! Myk kake med et syntetsmakende lag marshmallow og et sjokoladetrekk som kanskje ikke fortjener navnet sjokolade. Individuelt foliepakket, og med koreansk varedeklarasjon. Smaker ekstra godt om man er 21 år og skramler Øst-Sibir, Mongolia og Kina rundt med tog sammen med mannen i sitt liv, eller gjerne skulle vært det igjen.

Første innlegg

Man kan aldri få prokrastinert nok. Derfor blogg.