Sovekupeens apologet

Det er vanskelig å skrive om sovekupeer uten å tenke på Mykle og Lasso rundt fru Luna. «Han skal føle det som om han skumpende fraktes i en trang kiste, med lokket på.» Men jeg er glad i nattog, særlig gamle nattog i tidligere østblokkland. Vi tok nylig nattoget fra Kraków til Praha, og jeg ble litt overrumplet over hvor romantisk og eventyrlig jeg fortsatt synes det er.

Jeg liker lukten av kullfyring. Jeg er svak for advarsler mot å lene seg ut av togvinduet på polsk, tsjekkisk og russisk. Tynnvasket statlig jernbanesengetøy. Det pleier å være forbausende gode puter, og på dette toget var det til og med en snedig liten madrasskile i hodeenden, så hodet skulle komme godt opp. Togets vekslende «garong-garong»-rytmer, den behagelige vuggingen. Denne gangen hadde vi tomannskupé – uhørt luksus! – men egentlig liker jeg den lille spenningen i magen når du venter på å finne ut hvem som er kupékameratene dine denne gangen. Grensepasseringene har også et element av eventyr ved seg, hvem vet hva for en skummel grensevakt som kan komme til å stemple passet ditt. (Denne var visst fornøyd med å konstatere at vi hadde pass – nesten litt skuffende.) Og halvslumrende nattesøvn avbrutt av plutselige lysglimt fra steder vi bare kjører gjennom. Stasjoner hvor mystiske, halvforståtte budskap blir ropt opp over høyttaleranlegget.

Jeg liker til og med toalettene, hvor man tråkker på en pedal, og kan titte ned på skinnene under gjennom luka i bunnen av doskåla. Det sørger da i hvert fall for skikkelig ventilasjon. Garong-garong. Garong-garong. Så går man tilbake og kikker på skrå på en eldre tsjekkisk dame som sitter på ett av de korridorklappsetene som Mykle hatet så inderlig. Hun er reisekledt og høytidelig, med kofferten sin ved siden av seg, og er ganske riktig linjalrak i ryggen. «Du kan bare sitte rett opp og ned, som til avstraffelse, og en vannrettgående list skjærer deg i ryggen.» Klokka er omkring fire om natta. Jeg lurer på om hun skal sitte sånn hele resten av veien til Praha – tre timer.