tirsdag 22. mai 2007

Reiseanekdotenes innerste vesen



En venninne skal til Australia om noen uker, blant annet skal hun innom Alice Springs. I den forbindelse leser hun en reiseskildring om en dame som rir gjennom Australia på villkameler. Inntrykket av Alice Springs fra den boka var visst heller nedslående, og min venninne begynte å angre så smått på akkurat den flybilletten. Etter litt nærmere spørring og graving kom vi vel fram til at det kanskje ikke var fullt så ille i Alice Springs om man slapp å være fullstendig blakk, arbeide til livets opphold i en luguber bar og samtidig forsøke å kjøpe og dressere villkameler. (Historien minnet meg sterkt om en dokumentar jeg en gang så om en fyr som skulle ri Mongolia på tvers, men hvis kameler og hester stadig døde for ham. Jo lenger programmet varte, jo dypere deprimert ble mannen. På slutten var det så vidt jeg husker, nesten bare edder, galle og bannskap å høre.)

Denne samtalen fikk meg til å tenke over hva de beste reiseanekdotene er lagd av. Og svaret er enkelt. De er selvsagt lagd av motgang og elendighet (forhåpentlig med en happy end). En av de historiene jeg forteller oftest fra det året vi studerte i Russland, illustrerer poenget nydelig.

Vi skulle ta toget fra Beijing til Irkutsk (via Mandsjuria), og fant vår vogn og kupé, og skulle til å lesse inn ryggsekkene. Da kom togvertinnen og sa at vi måtte bytte kupé, pga. en lang og intrikat historie om noen kinesere som måtte holde til vegg i vegg med hverandre. Det var nå greit for oss, vi tok den andre kupeen, og hadde en fredelig tre døgns togtur med romanlesing, vindustitting og ekspedisjoner til restaurantvogna. Vi la dog merke til at det ofte sto en kineser utenfor kupédøra vår og hang, men tenkte ikke så mye på det. Vi passerte den russiske grensa, og store deler av toget ble grundig gjennomsøkt for illegale immigranter og smuglergods, men det var selvsagt ingen som brydde seg med å ransake kupeen til de eiegodt utseende utlendingene.

Vi nærmet oss omsider Irkutsk, og ca. 20 minutter før ankomst skjedde altså noe av det mest bisarre jeg har vært med på i hele mitt liv. Kineseren som hadde hengt så mye utenfor kupeen vår, strener plutselig rett inn i den. Han låser døra etter seg. Han tar fram en nøkkel-sak, setter en fot på hver av underkøyene, og åpner en takluke.

Og ut deiser minst tjue nye, plastinnpakkede skinnjakker.

Vi sitter med haka bokstavelig talt på knærne. Ingen av oss har åndsnærværelse nok til å si eller gjøre noe som helst. Mannen samler kjapt opp skinnjakkene, og forsvinner ut av kupeen. Vi ser ikke noe mer til ham, men når vi får summet oss, er vi ganske glade for at vi faktisk er tilbake i Irkutsk, og ikke sitter i fengsel i Zabajkalsk.

En typisk reiseanekdote, om stor elendighet som man bare så vidt unnslapp. Men forteller jeg denne historien for å avskrekke andre fra å ta toget gjennom Mandsjuria? Å nei, da. Jeg forteller den som et eksempel på hvor gøy det var.

2 kommentarer:

Elinblu sa...

Apropos eksotisk: Dette var spennende lesning for en hjemmekjær pusling som aldri har opplevd større dramatikk på toget enn at kjøreledningen har falt ned mellom Eidsvoll og Tangen slik at passasjerene må fraktes i busser. (Det skjer til gjengjeld hver gang jeg skal ta toget på denne strekningen.)

Morsomt å følge med her - du skriver godt.

Hanne sa...

Takk, takk! Jeg vet for øvrig alt om kjøreledninger, etter å ha vært avhengig av Ski-toget i litt for mange år. Jeg husker spesielt en gang det tok to og en halv time fra Oslo S til Holmlia, midt i rushet, i andre halvdel av desember, og med løpske varmeovner. Det blir i grunnen akkurat det samme som med ufrivillig skinnjakkesmugling – sånn fortellermessig, i hvert fall. ;-)