Komotriafobi

Altså frisørfobi.* Jeg tror jeg lider av et grensetilfelle.

Jeg har fint hår. Virkelig, det er på topp-tre-lista over ting ved utseendet mitt jeg er fornøyd med, sammen med øynene og kragebeina mine. Det er tjukt, blankt, har litt fall og en pen brunfarge. Jeg får komplimenter for det. Likevel, når jeg er hos frisøren, får jeg alltid kjeft. Håret mitt er nemlig ubeskrivelig tørt, og jeg bruker Helt Feil Sjampo. Dessuten foretrekker jeg en uhørt kjedelig frisyre – en av strategiene mine for å takle komotriafobien, er å alltid klippe håret rett av i hel lengde, stort sett rett under øret, med midtskill og uten lugg. Frisørene pleier derfor å bruke en del tid på å prøve å overbevise meg om at jeg ikke bare bør klippe håret kraftig opp, men også kjøpe et stort arsenal hårprodukter, ellers er jeg redningsløst fortapt. Dette blir jeg ganske gretten av, det er mulig at "Denne må jo du kjøpe, du som er så STYGG"-salgsteknikken virker på noen andre, men den virker ikke på meg. Ikke!

Jeg var hos frisøren i forrige uke, og bestemte meg for å gå offensivt ut. Ikke før havnet jeg i stolen, før jeg begynte å legge ut, riktignok ikke om selve komotriafobien, men om at jeg var verdens lateste når det kom til håret mitt, jeg ville bare ha det klipt rett av uten noen fiksfakserier, for det var sannelig ikke godt å si når jeg kom på å slenge innom frisøren neste gang. Det lyktes over all forventning. Damen ble til og med positivt overrasket over at jeg i det hele tatt brukte balsam, og begrenset salgsframstøtene til et halvhjertet "Ja, du har sjampo og balsam, da, eller?" da jeg sto ved kassa og skulle betale.

Neste uke skal jeg kanskje finne ut hva kjørelærer heter på gresk.

* For ordens skyld, komotria betyr kvinnelig frisør (på nygresk), men jeg synes de mannlige kan være vel så skumle.