Melk i kaffen. En sosioøkonomisk såpeopera i tre akter

Enkeltmennesket kan raskt bli fanget i store systemer, og Studentsamskipnaden i Oslo er uten tvil et slikt system.

Første akt, varm dag sommeren 2006, kaffebaren på UB:

– En iskaffe, takk!
– Nei, vi har sluttet å servere iskaffe. Det var så mange som ville ha, og da ble det så lang kø.

(Mange vil kjøpe. Plagsomt.)

Andre akt, sommeren 2008, kaffebaren på SV:

– En enkel cappuccino med h-melk.
– Nei, det går ikke. Vi har lettmelk.
– Jeg ser et kjøleskap stappfullt av h-melk.
– Nei, men vi må bruke opp lettmelka først, skjønner du.
– Men det vil jeg ikke ha, så da gidder jeg faktisk ikke kjøpe kaffe av deg.
– Nei, nei. Beklager virkelig.

(Selge ting som vi har, til dem som vil ha det, når vi har noe annet vi heller ville bli kvitt? Det skulle tatt seg ut.)

Tredje akt, oktober 2008, SV-kantina:

Jeg finner en liter h-melk i melkekjøleskapet og går i god tro til kassa.

– Nei, den der er ikke til salgs!
– Jammen, den sto jo i kjøleskapet sammen med alle de andre drikkevarene dere selger!
– Nei, det er kaffemelk.
– Ja, men JEG trenger kaffemelk!
– Du får ta en halvliter.
– Jammen, dere har jo ikke halvlitere med h-melk! Kan jeg ikke bare få betale for to halvlitere, da?
(Tenkepause.)
– Ja, jeg får slå inn for to halvlitere, da. Men ikke neste gang!

(Markedet vil betale 20 kr for en liter h-melk? Det gjør ikke inntrykk på meg!)

Jeg er usikker på om disse erfaringene burde få meg til å tvile på sosialismen, eller om jeg rett og slett bør akseptere at h-melk er en skummel vare som bare bør utleveres under kontrollerte forhold.