Samme sted hvor jeg endelig skjønte hva Wimsey hadde å si til Harriet, fant jeg dette fortryllende Sayers-diktet:
I detest bananas,
A smug fruit, designed to be eaten in railway carriages
On Bank Holidays,
With a complexion like yellow wax
And a texture like new putty
Flavoured with nail polish.
Yes, we have no bananas,
Glory be!
Tenke seg til, ikke bare elsket min heltinne Bach og portvin og mat og lyrikk og Oxford, hun hatet bananer også! Vi bananofobe er i en sørgelig minoritet, men jeg gjør nå mitt ved å nekte å servere ungene bananer egenhendig, hvilket betyr at det ikke blir noen bananer når mannen ikke er hjemme. Dessuten flytter jeg meg demonstrativt når noen begynner å spise banan ved siden av meg på t-banen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
5 kommentarer:
Soulmate! :rørt:
Jeg skjønner ikke hva du mener, for jeg har en banan i øret!
Da kan jeg nok dessverre ikke sitte ved siden av deg på t-banen.
Jeg forklarte poden om denne fobien din, og at man skal ta hensyn til folk som har slike merkelige hangups, før vi skulle møte dere for å reise sammen med tog her om dagen. Jeg tror hverken han helt skjønte fobien eller ideen om å ta hensyn til slikt, men siden det var jeg som hadde pengene, ble det likevel ikke kjøpt bananer.
Det er godt at NOEN viser litt hensyn! :skingrestemme:
Legg inn en kommentar