Plommen ut av egget

De ble nok ikke helt som Pascal lager dem (det var visst sant at de skulle stå til overflaten var tørr), men gode ble de lell, de franske makronene som var årets børi-ved-prosjekt.

Dessuten kan jeg takke disse makronene for den siste inkarnasjonen av karamellpuddingoppskriften min. Ja, den blir mer kremete og generelt lekrifisert av å bruke flere eggeplommer. Revidert versjon er sånn:

4 dl h-melk
2 dl kremfløte
3 egg
4 eggeplommer
1 vaniljestang
60 g sukker
sukker til bruning (150 g?)

Kok opp melk og splittet vaniljestang, rør inn sukker. Pisk eggene godt sammen, rør dem inn i den lunkne melkeblandinga og sil blandingen. Brun sukker i formen, ha i eggeblandingen og ha i ovnen på ca. 130 grader i vannbad. Jeg er aldri sikker på hvor lang tid det tar, men en time-halvannen, ca.?

Repeat

Det som er dumt med tradisjoner man virkelig elsker, er at magien baserer seg på ensartethet. Det er nettopp fordi safranen lukter mystisk honningsitrus på samme måte hvert år, at man har lyst til å skrive det i bloggen sin hver gang. Jeg ser at fjorårets Lucia-innlegg var en forskrekkelig utskeielse, jeg brukte jo opp både Helga, Hans Peterson og safranen på en gang!

Så da får det kanskje være nok å si at safranaromaen var som den skulle i år også. Og bruke opp det siste skytset fra det svenske arsenalet, nemlig den nydeligste av alle svenske julesanger, som nettopp må høres fra en svensk kirke Lucia-morgenen.

Kommentar unødvendig

     ‘Big fishy gone!’ said Wentworth.
     ‘No, it’s a mammal—’ Tiffany’s mouth said, before she could stop it.
     The pictsies were still staring at her.
     ‘It’s just that he ought to get it right,’ she mumbled, ashamed of herself. ‘It’s a mistake lots of people make.’
     You’re going to turn into somebody like Miss Tick, said her Second Thoughts. Do you really want that?
     ‘Yes,’ said a voice, and Tiffany realized that it was hers again. The anger rose up, joyfully. ‘Yes! I’m me, I am careful and logical and I look up things I don’t understand! When I hear people use the wrong words I get edgy! I am good with cheese. I read books fast! I think! And I always have a piece of string! That’s the kind of person I am!’
     She stopped. Even Wentworth was staring at her now. He blinked.
     ‘Big water cow gone . . .’ he suggested, meekly.

Terry Pratchett, The Wee Free Men

Space-Age Santa

Merkelige greier, men det er visst snart jul igjen. Og når man først skal lage julegate, synes jeg dette var en fin måte å gjøre det på.

Rudolf hadde også romhjelm, men jeg fikk ikke tatt bilde av ham.

Pannekaker

Jeg var nylig oppe i en diskusjon om hva «comfort food» var for noe. For meg kommer pannekaker høyt opp på lista. De er varme, myke og litt sprø i kantene. De smaker mildt av salt, egg, smør og melk. Bringebærsyltetøy med skarp, klar syre, svakt knasende sukker. Det er en av de tingene jeg har kunnet lage nesten så lenge jeg kan huske. I mange år var det opp til meg å steke opp faretruende høye stabler av de gyllenbrune deilighetene (for tre barn er mange barn når det gjelder pannekaker) om det nå var det jeg ville ha til middag. Mammas pannekaker satte seg alltid fast og ble rå eller svidde, men jeg, pannekakerøra og jernpanna hadde en hemmelig forståelse. (Det er visst vanlig å kalle den «smør».)

For noen av pengene jeg fikk til elleveårsdagen min, kjøpte jeg meg til og med en egen, bitteliten stekepanne som jeg skulle steke pannekaker i, for jeg hadde visjoner om hvor flott det ville være med bittesmå, lekre og papirtynne pannekaker. Men det ble aldri det samme som med den eldgamle, svarte  Jøtul-jernpanna som jeg mistenker at kommer fra besteforeldregenerasjonen. Det blir aldri det samme. Derfor er det jo bra at jeg sikret meg den panna da jeg flyttet hjemmefra, så ungene mine kan få skikkelige pannekaker.

Ekte humanister bruker ikke kopikort

I et par uker nå har det hengt en plakat i korridoren på jobben, med den fengende overskriften «Humanister kan kommunikasjon!» Første gangen jeg så den, brøt jeg ut i dyp skoggerlatter, og jeg fniser fortsatt hver gang jeg ser den. Av en eller annen grunn synes denne hyllemarkøren fra Sophus Bugges hus å gi et riktigere inntrykk av oss humanister.



Men det jeg egentlig skulle skrive om, var biblioteker. Er dere klar over hvor latterlig slepphendt det norske biblioteksystemet er? Jeg mener, folk får ta med seg bøkene hjem! Sånn er det ikke i Russland (og andre land som ligner). Nei, du. Der må du fylle ut et skjema, levere det i en luke, og dagen etter får du allernådigst utlevert et eksemplar. Som du kan studere på lesesalen. Og skal du lese mer, må du fylle ut et skjema til og komme tilbake en annen dag.

Det er lov å kopiere bøkene, men da må du gå til en dame i en liten bod som tar (russiske) ågerpriser for det. Det som vanligvis skjedde før i tida, var derfor at russiske biblioteker var fulle av loslitte akademikere som sirlig skrev av bøkene for hånd. Side opp og side ned.

Og det er nå jeg kommer til det egentlige poenget, nemlig at digitalkameraet har revolusjonert russisk akademia og satt en hel yrkesgruppe (kopidamene) ut av arbeid. For nå er det farvel til kulepennen. Nå sitter i stedet horder av loslitte russiske akademikere på lesesalene og avfotograferer biblioteksbøker. Side opp og side ned.

I dag brukte jeg mobilkameraet mitt til dette formålet. (Jeg hadde glemt kopikortet mitt.) Vi leker ikke humaniora her, tenkte jeg tilfreds.

Kjøtteterens lykkelige dag

Jeg må gå mer til slakteren.

– Har dere lammecarré?
– Ja, vent lige nu, så skal jeg hente nogle lam.

Og der kom han sannelig trekkende med fire lam på krok i en løpeskinne i taket. Og tar et lam og skjærer ut carreen til meg på flekken. De burde jo ta billettpenger. I stedet gir de meg lammecarréen, et knippe av husets pølser og en hekto av den deiligste parmaskinka jeg har smakt i år (og det er et år som inkluderer både Sardinia og Napoli) til mindre enn vår lokale Meny tar for samme mengde vakuumpakket lammecarré. Fryd.

I kjent stil

Det snøøøøør!

Svak røyklukt i lufta. Myke snøkyss på nesa. En halv millimeter har lagt seg allerede. Ja!

Bringebærsorbet

4 dl vann
3 dl sukker
1 ts ekte vaniljesukker
2 poser frosne bringebær (à 400 g)
2 ss sitronsaft

Kok vann og sukker til sukkerlake (ca. 5 min). Avkjøl. Bland i bringebær og vaniljesukker. Kjør til mos i blender. Passer massen gjennom en sikt for å bli kvitt frøene. Rør inn sitronsaft. Frys i ismaskin.

Vaniljen var en genistrek. Nam!

Hvordan lage din egen sjokolade?

Som liten drømte jeg om å lage min egen sjokolade. Jeg var sikker på at om jeg bare greide å finne de rette proporsjonene, ville en blanding av kakao, smør og sukker/melis gjøre susen. Det manglet ikke akkurat på forsøk heller, ikke få nøkkelbarntimer gikk med til eksperimenter av denne typen. Men det ble aldri sjokolade. (De fleste av forsøkene var dog fullt ut spiselige.)

Jeg skjønte aldri hvorfor før jeg kom over Sandra Boyntons vektige bidrag til sjokoladelitteraturen. Men der står det altså en grundig introduksjon til sjokoladelagingens mysterier. Den begynner omtrent sånn:

Du trenger:

• en liten kakaoplantasje
• 20 macheter
• hjelp

Det gikk et lys opp for meg. Jeg var vel ca. 10.

I går var det femåringens tur til å begynne å lure på om vi ikke bare kunne ta kakao, fett og sukker og lage våre egne sjokoladeplater. Hun ble konfrontert med machetene med en gang. Det er et hardt liv.

Hvitt og mørk turkis

Noen steder er bare perfekte.* Koufonisi er et sånt sted. Du kommer seilende inn i havna, og åpenbaringen av sand og turkist hav, fiskebåter og hvite hus er så nydelig at du nesten må gråte litt.

Det skjer ingenting der. Det er bare vind, klipper og fem usannsynlig perfekte sandstrender. Du har alltid en stor balkong med utsikt mot øde øyer: Keros, Glaronisi, Kato Koufonisi. Du bruker tida på å holde øye med båtene. Kanskje tre ferjer pr. dag i høysesong. Badebåten. Du kikker på folk som går til og fra strendene.

Det er så gjennomtrengende lyst. Havet har så mange sjatteringer av turkis og mørkeblått. Du hadde glemt at det var mulig.

Du tenker kompliserte tanker av typen «Hvilken strand skal vi ta i dag?» «Er det kanskje litt mye bølger for badebåten til Pori?» «Har jeg egentlig smurt meg på venstre arm?» «Bade nå, eller ligge pal litt til?» «Snorkel eller ikke snorkel?»

Ungene er helt blonde. Jeg har bikiniskille og en helt hvit flekk med fingermerker mellom skulderbladene (paranoiasmøring). Bøkene har eselører. Alle vesker og sekker har solkremflekker og en halvkilo hvit, fin sand i bunnen.

Det er ikke mye som er perfekt i Hellas. Det er et skramleland. Men noen ting er bare akkurat som de skal være. Tzatziki. Yoghurt med honning. Vannmelon. Viljen til å skrive språket sitt som om 2500 år ikke hadde gått. Og Koufonisi.

* Og det er vanskelig å skrive noe som helst om Hellas uten å bli helt Rough Guides Greek Islands, altså. Sånn «Ja, det er jo fint på Paros nå også, altså. Men i 1973 da vi bodde hjemme hos fiskeren Nikos og det bare var oss og et esel på Den Perfekte Stranda, det var tider, det!» Og sånn er det jo med Koufonisi også. Det var stillere der for ni år siden, og Før Var Det Ikke Hoteller Oppå Åsen, og Ingen Svømmebassenger. Øya er ingen hemmelighet. Det er nordmenn på butikken. Det er litt for lett å komme dit. Fysjomsann. Biler har de også fått seg. Men fortsatt er det ingen chartertrafikk og ingen solsenger. Og vi skal huske på at det kan bli for lite infrastruktur også. Vi skal huske på at vi ikke trivdes så godt på naboøya Skhinousa, hvor man måtte spise på kjøkkenet til en viss Kyra Pothiti sammen med noen tyskere som var på jakt etter autentisitet og ville danse greske folkedanser. Om man ville ha noe mat.

Juni har alt

Juni har et fossefall av blomster: syrin, løvetann, nyperoser, sjasmin. Juni har markjordbær som så vidt begynner å rødme i kantene (og det på Sinsen!). Juni har en terrassetomat som er i ferd med å skifte til håpefull oransje. Juni har nykål med smør. Juni har sykkelturer til jobb med en femåring bakpå, som traller sommersanger til barnehageavslutningen. For hun skal være forsanger, nemlig.

Det er ikke lov å lade opp til vinterdepresjonen i juni.

Maksimalistbakeriet

Sobert og behersket er for feiginger. Og så et råd til alle dere der ute: Ikke legg alle barnas bursdager med fire dagers mellomrom og i umiddelbar nærhet av en større høytid. Puh!

Når man først skal bli ledd av

… kan det jo like gjerne være Pratchett som gjør det (The Truth, s. 38):

‘Hold on, hold on,’ said the Bursar. ‘Yes, indeed, figuratively a word is made up of individual letters but they have only a,’ he waved his long fingers gracefully, ‘theoretical existence, if I may put it that way. They are, as it were, words partis in potentia, and it is, I am afraid, unsophisticated in the extreme to imagine that they have any real existence unis et separato. Indeed, the very concept of letters having their own physical existence is, philosophically, extremely worrying. Indeed, it would be like noses and fingers running around the world all by themselves–’

That’s three ‘indeeds’, thought William, who noticed things like that. Three indeeds used by a person in one brief speech generally meant an internal spring was about to break.

Synes tydelig å huske at jeg har hevdet noe som ligner mistenkelig på dette for kun kort tid siden.

Eksotisk

Jeg har faktisk aldri fått flighten min kansellert før, så når det først skulle skje, var det jo litt stil over denne måten: «We regret to inform that your flight April 17th is cancelled due to the volcanic ash.»

(I lys av de siste to innleggene mine antar jeg selvsagt at det er endetida som har begynt.)

Matteus igjen, nå for fireåringer

Jesus: En av dere skal forråde meg.
Judas: Det er vel ikke meg?
Jesus: Den som sier det er det! (Matt. 26, 24)

Beklager all bespottelsen. Jeg får kompensere med at Getsemane-fortellingen er noe av det fineste jeg vet, særlig på kirkeslavisk: «Ѡ҃че мои аште възможьно естъ да мимо идетъ отъ мене чаша си!» La denne kalk gå meg forbi! Jeg tror særlig det er resonansen fra Pasternak som gjør det for meg, nesten bare kirkeslaviske ord, men enkelt og vakkert innmontert i metrumet:

Если только можно, Авва Отче,
чашу эту мимо пронеси!

Boris Pasternak, «Gamlet», Doktor Zjivago

Skjera?

(Ja, jeg vet at noen allerede har oversatt Markus og Johannes til sms-språk, men allikevel.) Når man altså ved en inkurie er blitt bibelforsker og analyserer seg gjennom evangeliene setning for setning, da føler man stilforskjellene i teksten på kroppen. I det siste har det vært Matteus, og jeg har skvist meg gjennom kapittel på kapittel med Bergpreken, lignelser og visjoner om de siste tider. Og plutselig kommer man seg ut på den andre siden og kan kose seg med påskehistorien. Som brått fortoner seg omtrent sånn:

Og da lizzom, han derre Judas, ass! Med en gjeng med sverd og sånn! Og Judas bare «Halla!», og koz lizzom. Og Jesus bare: «Skjera, Judas? Koz? Særlig!» (Matt. 26, 47–50)

Deilig.

Pro

Det kan jo stå litt av hvert på contra-lista når det gjelder små barn. Men flinke til å overøse sin mor med en sann overflod av hestehov i april, det er de.

Tjuvsommer

Det var jo ikke egentlig sommer. Det var vår, sånn kirsebærblomstringsvår, badet i ubegripelig skarpt middelhavslys.


Men når man satt i sola og i le, kunne man sitte i kortermet. Om man da også ga ungene en tilstrekkelig stor is hver, kunne man drikke cappucinoen sin sakte og titte på folkelivet. (Alle de kortermede var sulteforede skandinaver. Italienerne hadde boblejakker.)


Om man var under sju år, kunne man bade. I den alderen kan termostaten tydeligvis skrus av etter ønske. De holdt ut forbausende lenge, kom opp blå og ristende, og italienerne (i boblejakkene sine) pekte og lo av oss.


Om man sørget for å overholde Regel nr. 1*, kunne man dessuten sitte på bastionen ut mot havet og spise spaghetti alle vongole con bottarga og drikke vin og få lett soleksem på kinnene (jeg trenger vel knapt å nevne at italienerne satt inne og kikket forferdet på oss).


Alghero er et nydelig sted. En perfekt liten middelalderby med trange gater, med tårn og katedraler og brostein og ørsmå smug og Lady og Landstrykeren-klesvask overalt. Og så var det jo påske, så de hadde festet blodrøde hetter over alle gatelyktene, noe som ga enestående maleriske kveldsturer i gamlebysmugene.


Det røde lyset var egentlig til påskeopptogene, og langfredag var den store dagen. Opptoget inkluderte alt fra et digert krusifiks, en opplyst kiste med enda et krusifiks i, et kor iført artige sardiske folkedrakter, et digert hornorkester à la Gudfaren, småjenter i hvitt med svarte blondeslør, gamle svartkledde damer med røde lykter, politimenn i oppsiktsvekkende paradeuniformer (med et salig virvar av hvite epåletter, røde render, blå og røde dusker, gullstriper, og med kårder!!), personasjer i Ku Klux Klan-aktige hetter og helgenstatuer i naturlig størrelse. Lillesøster ble så fascinert av hele opplegget, og så til de grader gråtkvalt av medlidenhet med statuen av den sørgende Maria, at jeg nesten fryktet at hun ville kreve øyeblikkelig konvertering for hele familien. Etter en lengre samtale om Jesus, Josef, Maria, Barabbas og Pilatus erklærte hun dog at «Jeg tror litt på alt, jeg!»

For å bestyrke denne holdningen gikk vi opp på takterrassen vår (store, sentrale treromsleiligheter med digre takterrasser er skambillige i april) og kikket på stjernene og fortalte de sørgelige restene av den stjernebilderelaterte greske mytologien jeg var sånn en racer på da jeg var ca. ni. (Storesøster, bestyrtet: «Hæ?! Er de derre Castor og Pollux i MITT stjernetegn?!»)

* Prøv aldri å gå på en restaurant som ikke har pommes frites og/eller pizza. La oss forbigå i stillhet vårt ene forsøk på å bryte denne regelen.

Kulturarv

Det er kanskje ikke umiddelbart opplagt, men dette er altså en kulturarvformidlende Barbie. Hun er nemlig musketer (en av de tre, dere vet). Legg merke til det heller uhensiktsmessige antrekket og den dysfunksjonelle rosa plastkården. Skal man dømme etter bildet utenpå, kan muligens skjørtet på ballkjolen konverteres til en musketerkappe (i beste Melodi Grand Prix-programlederstil), men tiaraen er hun visst dømt til å drasse rundt på bestandig.

Jeg er rørt og overveldet over lekeindustriens innsats. Det er jo tross alt ikke så lett å få litterære klassikere inn i små kvinnehoder.

Forslag til ny offentlig flaggdag

Den første småskodagen. Et av årets høydepunkter.

Mythbuster

Jeg begriper ikke hvor myten om distré akademikere kommer fra.


Det kan fort havne litt av hvert på toppen av kommoden i gangen, men ostehøvelen? Hjelpes.

Økonomisk

Director [in Japanese, to the interpreter]: The translation is very important, O.K.? The translation.
Interpreter [in Japanese, to the director]: Yes, of course. I understand.
Director [in Japanese, to Bob]: Mr. Bob. You are sitting quietly in your study. And then there is a bottle of Suntory whisky on top of the table. You understand, right? With wholehearted feeling, slowly, look at the camera, tenderly, and as if you are meeting old friends, say the words. As if you are Bogie in Casablanca, saying, “Here's looking at you, kid,” – Suntory time!
Interpreter [In English, to Bob]: He wants you to turn, look in camera. O.K.?
Bob: Is that all he said?

Noen dager har man skikkelig, skikkelig lyst til å reise til Tokyo og drikke vin (champagne?) i baren på toppen av Park Hyatt i Shinjuku, sånn som i Lost in Translation. Tenk hvor økonomisk det da fortoner seg å nøye seg med baren på toppen av Plaza i stedet! Oslo er ikke Tokyo, men de fleste byer ser faktisk kule ut nærmere midnatt og fra 34. etasje.

The relief of spring

– Mamma, når det kommer en ny årstid, da synes jeg alltid det er så fint!

Sa storesøster etter at vi faktisk kjente litt varme i kinnene fra marssola på vei hjem fra skolen i ettermiddag.

Lurer jammen på hvor hun har det fra. Det kan umulig være fra mora, som nå er sykelig lei av vinterdresser, stamping på ubrøytede fortauer og den kroniske søledammen i gangen. Nei, gi meg litt tørr asfalt og lyden av fottrinn.*

*Men til helga skal jeg jukse. I London. Det er lovet sol og plussgrader. Jeg skriver det i en fotnote for ikke å jinxe det.

Descartes (6 3/4)

– Pappa, er dette en drøm?
– Nei, dette er virkeligheten.
– Men hvordan vet du det?

Melodramatisk

Dette er vår solrike terrasse. Der vi skulle sitte og kose oss og bli lysebrune på nesetippen og slikt. Men se, da! Det er over en meter snø! Det føyker, det kommer bare mer! Det kommer aldri til å smelte! Aldri!! Ikke i juli engang!!

Norsk seinvinter kan du få billig av meg.

Impuls

Når man har gått dag ut og inn vekselvis i saltstripete, våte støvletter og digre, klumpete Sorel-støvler, når det bare blir mer og mer snø og aldri mindre, da er det lett å få ideer. Og når man får ideer, er det fryktelig lett å implementere. Middelhav. Forsommer. Honningfargede murer. Via crucis. Ja, også mat, da.

Alghero is the best place to visit if you want to satisfy your gastronomic urges for sea foods, particularly the lobster. Alghero restaurants serve lobsters in various styles, namely “aragosta agli agrumi” (lobster with citrus), “aragosta all'algherese” (in salad with raw tomatoes and onions), lobster with ricotta, and the more simple “aragosta alla catalana”.

Dette skal nok bli trist.

Manndomsprøven

Jeg hører de sier det er silkeføre. Og det er ikke at jeg ikke ser at det er vakkert med gnistrende hvitt mot lyseblått og meterlange istapper og slikt. Hadde det bare ikke vært for de hersens ullbuksene.

Det er vanskelig for utenforstående å forestille seg hvor anstrengende det kan være å få ett skjerf, en hettelue, en vanlig lue, to boblejakker, fire votter, fire cherrox (ullsokker avvises på det sterkeste!) på to svært viljesterke unge damer.

Og altså ullbuksene! Er det noe som kan gjøre en mer ute av seg enn en fireåring som pjusker formålsløst med en høyst nødvendig ullbukse i fem minutter uten at den på noen måte kommer på? Man griper seg selv i å hoppe opp og ned i fistelraseri.

Nei, gi meg den første dagen i april–mai med temperatur opp mot tjue. Borrelås festet. Ferdig!

Oppfølger

Man kan også samle på de forskjellige måtene de SiO-ansatte håndterer dette på. Rangert fra maksimalt til minimalt flatterende:

1. Sier ingenting, men gir deg studentprisen uten å tenke seg om et øyeblikk.
2. «Du er student, ja?»
3. «Er du student? Ikke?!» (vantro)
4. «Er du student?» (nøytral)
5. «Du er vel ikke student?»
6. Sier ingenting, men gir deg ikke-studentprisen uten å tenke seg om et øyeblikk.

En kvinnes alder. (Igjen)

SiO har innført ny prispolitikk, som går ut på at om man kan vise gyldig studentbevis, får man studentpris i kantinene. (Jeg mistenker at dette er den gamle prisen, mens vi overprivilegerte oldisene får betale en ny, elevert pris.) Nå er det jo fortsatt sånn at studenter lett kan være godt over tretti og ha et gustent, usunt og herjet utseende, så det er bare sånn måtelig smigrende å bli spurt ustanselig om man er student. Derimot er det dødelig fornærmende å ikke bli spurt.

Empiriske studier pågår fortsatt, men jeg aner en direkte korrelasjon med søvnmengde.

På kino i 2010

30. desember: Harry Potter and the Deathly Hallows.
Anmeldelsene hadde senket forventningene kraftig, men jeg syntes altså ikke den var så aller verst. Det er klart man får en rar spenningskurve og en underlig antiklimaktisk slutt ved å dele filmatiseringen i to på den måten (og Dobby hjelper ikke akkurat til der), men de tre hovedrolleinnehaverne er bedre enn de har vært ved flere andre anledninger, og det er mange fine scener. Kanskje særlig Godric’s Hollow.

18. august: Inception.
Intet mindre enn fantastisk. Jeg har aldri sett på maken. Lag på lag med intrikat historie, vilt engasjerende og nesten helsefarlig spennende. Og hvilken utkrøpen slutt! Jeg tror nok ganske sikkert jeg må se den en gang til.

30. juni: The Ghost Writer. (Det får være grenser for hvilke teite norske oversettelser man skal akseptere.)
Fikst: tilsynelatende bare en politisk thriller, men samtidig gjør den mildt narr av alle sine egne thrillereffekter (den illevarslende gamle mannen nede på stranda!) i den grad at man får portretter-med-hull-til-øynene-følelsen, og helten er helt blottet for handlekraft og initiativ. Og jo mer man tenker på den i ettertid, jo mindre innser man at man egentlig fikk vite. Utrolig vakkert filmet (det huset!) og fantastisk spilt, dessuten.

13. mai: Lawrence of Arabia.
Jeg har sett den mange ganger før, men den gjør seg unektelig bedre i 70 mm på lerret enn grumsete VHS på liten tv. Snodig hvordan man ikke i det hele tatt husker hvor morsom den er fra gang til gang. Det er liksom bare de elegiske ørkenscenene som sitter igjen. Peter O'Toole er av dem som hadde fått lov til å spille Wimsey av meg (kanskje aller mest granatsjokkdelen), og er aller best før det bikker fullstendig over for ham. Og Omar Sharif er vidunderlig stolt, trassig og idealistisk.

2. mai: Iron Man 2.
Kræsj! Bang! Pow! Men Robert Downey jr. er sjarmerende som alltid, og veldig overbevisende som selvdestruktiv, narsissistisk og generelt uhåndterlig for sine omgivelser. Og om man nå skal fange Moskva med ett bilde, var ikke det slapsete smuget med utsikt til en herjet russisk bil og et klassisk Produkty-skilt noe dårlig valg. Den første filmen var både skarpere og morsommere, men jeg er glad for å ha sett Downey bygge en partikkelakselerator med slegge og så syntetisere et nytt grunnstoff.

3. mars: A Single Man.
Til å være en film som nesten utelukkende handler om døden, er den forbløffende lett, munter og livsbejaende. Colin Firth er enestående britisk og veldig overbevisende når han veksler mellom askegrå depresjon og glimt av liv. Nydelig bruk av kornete 1962-film og -farger. Og for et hus!

27. februar: Prinsessen og frosken.
Det skal innrømmes at jeg ofte går på barnekino med svært lave forventninger, men denne var slett ikke dum. Nydelig tegnet New Orleans (der har jeg vært, der har jeg også vært!), og flotte, skumle voodooscener (i overkant mye for fireogethalvtåringen). Morsom var den også. Og de sparte ikke noe på den lykkelige slutten, nei!

13. februar: Til huttetuenes land.
En film som handler nesten utelukkende om følelser, rå, uraffinerte og uregjerlige følelser, som ganske små barn har dem (og voksne, bare litt lenger inne). Og om hvor vanskelig det er å være glad i hverandre, og om hvor sårbar man blir av det. Om hvordan man blir sint av å være lei seg, om hvor gjerne man vil at verden skal være enklere enn den er. Nydelig. Og det gikk like godt igjennom til fire- og seksåringen som til den herværende 35-åringen.

11. februar: Up in the Air.
Lett, vittig, veldreid og satirisk. Og den blir veldig mye bedre av at den til slutt napper teppet bort under føttene på deg og lar deg sitte igjen med en dyp, foruroligende tristhet.

11. januar: Avatar.
Når de først skulle bruke så mye på én film, kunne de vel like godt ha spandert litt på en manusforfatter også? Skurkene var S-L-E-M-M-E. Aliensa var S-N-I-L-L-E, E-D-L-E og S-P-I-R-I-T-U-E-L-L-E. Og jeg har aldri hørt maken til overtydelig filmmusikk. Men kjedelig kan man ikke påstå at den var, tross de breieste frampeika man kan tenke seg. Og den var litt av et syn i 3D. Jeg gikk forfrisket og flirfull ut av kinoen.

2. januar: Sherlock Holmes.
Jeg har hatt lyst til å se denne siden jeg så filmplakaten og måtte tenke meg om flere ganger før jeg skjønte hvem som var Holmes. Og sånn sett skuffet filmen ikke, Robert Downey jr. var en vidunderlig Holmes (herjet på akkurat riktig måte), nydelig komplementert av Jude Laws sjeldent jevnbyrdige Watson. Et ordentlig tulleplott, selvfølgelig, men det er nå en del av Holmes-tradisjonen, det også.

Lest i 2009

Skarve 23 stykker. Man skulle tro jeg hadde hatt andre ting å gjøre. (Teller egentlig Gaudy Night når man leser den for 798. gang?)

• Terry Pratchett: Unseen Academicals (Ikke mer enn en middels Pratchett, men det betyr jo minst ti gapskratter. Nok en sympatisk antiheltinne også.)
• Muriel Barbery: Pinnsvinets eleganse (Nokså irriterende oversatt, og litt vel pludrende livsfilosofisk, men likevel berørende. Jeg er svak for kjærlighetshistorier med usannsynlige heltinner.)
• Geoffrey K. Pullum: The Great Eskimo Vocabulary Hoax (En skattekiste av intern lingvistmoro. Lo og lo.)
• D.H. Lawrence: Sea and Sardinia (ganske kul mellomkrigstidreiseblogging, men det viser seg umulig å fullføre når man ikke lenger er på Sardinia)
• J.M. Coetzee: Disgrace (briljant igjen, men traff meg kanskje litt mindre enn de andre Coetzee-ene jeg har lest)
• Terry Pratchett: Night Watch (Den unge Vetinari!)
• Dorothy L. Sayers: Gaudy Night («Amazin’ fellow, Shakespeare. The apt word for all occasions.» Og det har Sayers også. Sine egne eller andres.)
• J.M. Coetzee: The Master of Petersburg (Dostojevskijeskt om Dostojevskij og et dystert, snusbrunt Petersburg. Og hvordan forfatteren renner over av følelser og så smir dem ubarmhjertig om til fiksjon.)
• J.K. Rowling: Harry Potter and the Half-Blood Prince (Jada, så filmen, og fram kom boka. Den er fin. Snapes og Malfoys bok.)
• Jane Austen & Seth Grahame-Smith: Pride and Prejudice and Zombies (Det aller morsomste er jo tittelen. Ellers likte jeg godt den nye varianten av Charlotte Lucas’ historie samt de voldelige variantene av noen av de udødelige dialogene. Men aller mest viser boka at Austen er god nok som hun er.)
• Tom Wolfe: A Man in Full (Det tok sin tid. Tror denne er morsommere for mindre, eh, elfenbenstårnorienterte lesere enn jeg, men ikke verst da trådene samlet seg til slutt.)
• Douglas Adams: The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy (Ubetalelig morsom. Nesten synd at man allerede hadde lest ca. 50 % i form av sitater, men sånn går det jo når man er så treig.)
• Markus Zusak: The Book Thief (Det er ganske sjelden jeg faller så til de grader for alle hovedpersonene i en bok. Tidenes underligste morsideal. Beinete fortellertype. Og forferdelig sørgelig.)
• Terry Pratchett: The Last Continent (Trollmennene ved Unseen University gjør seg best som bipersoner. Ikke dermed sagt at jeg ikke lo høyt opptil flere ganger.)
• Vikas Swarup: Q & A (Likte den like godt som filmen, men er glad jeg så filmen først, siden den forteller en ganske annen historie.)
• Dorothy L. Sayers: Murder Must Advertise (I’m afraid we can’t call the customer a cow.)
• Connie Willis: Bellwether (like morsom andre gang)
• Rohinton Mistry: A Fine Balance (Stort, kaotisk, lov- og nådeløst India tar knekken på små blaff av lykke. Veldig bra.)
• Quentin Patrick: Døden på asylet (Det er koselig å mimre, og plottet er fortsatt morsomt, men du verden, så sjablongaktig. Og for et kvinnesyn! :-O )
• Alexander McCall Smith: Blue Shoes and Happiness (Ikke av de beste i serien.)
• Sadie Jones: The Outcast (Enda en om ordløse følelser, men atskillig dårligere gjennomført enn i Ut og stjæle hester. Grunne, endimensjonale personer. Teit happy ending. Men driv, det hadde den.)
• Per Petterson: Ut og stjæle hester (Levde opp til alle lovord. Genialt om ordløse følelser, føltes litt som Brokeback Mountain)
• J.K. Rowling: Harry Potter and the Deathly Hallows (ah, det var DET han brukte steinen til!)