De to S-ene

S for Sverige. Jeg vet ikke om det var foreldrene mine, men noen har i hvert fall vært veldig nøye med å innprente i meg fra meget ung alder at Lucia-dagen var en svensk skikk. (Jeg satt alltid igjen med en vag fornemmelse av at vi ikke burde feire dette.) Samtidig har jeg tre svenske referanser som er helt uløselig knyttet til dagen for meg.

Den første er STVs tradisjonelle Lucia-morgensending. Alltid med en høyreist og underskjønn Lucia som var villig til å risikere det fantastiske midjelange blonde håret sitt ved å gå med krone med levende lys! Lucia-sangen, Staffan var en stalledräng og Betlehems stjärna.

Den andre er de eterisk vakre Lucia-illustrasjonene i Hans Petersons Magnus, Lindberg og hesten Mari, som perfekt gjengir essensen av Lucia: balansen mellom stummende desembermørke og stearinlys reflektert mot blendende hvitt.

Den tredje er langt mindre sakral: det er tegningen av Helga med et lys bundet om pannen i Greta Molanders vidunderlige Afrika-reiseskildring Operasjon Oskar. Svensker, altså. De kan ikke engang la være å feire Lucia (og risikere de sandfargede hårfjonene sine) om de så er på vei gjennom Sahara i en jeep i 1949.


Og S for safran. Det er en mye voksnere referanse, da barndommen var preget av folk som mente at gurkemeie måtte være minst like bra. Men det er det selvfølgelig ikke. Safran troner helt der oppe sammen med trøflene når det gjelder matvarer som faktisk ikke er overpriset og ikke det minste overvurdert. Lussekatter skal være gyllengule og gjennomtrengt av honningaktig safranaroma.