Hundre år gamle bøker er jo antikviteter i seg selv (selv om de noen ganger fortsatt er sentral faglitteratur). Noen ganger har de artige randkommentarer fra velkjente, avdøde professorer. («Dette er jo bare dritt!») Andre ganger kan man finne andre skatter. I Meillets
L’Emploi du génitif-accusatif en vieux-slave (1897) fant jeg i dag følgende:
1) En polkvittering fra 1994 (i seksjonen om konsonantstammer). Tenk, Liebfraumilch kostet 49,-!
2) En billett fra Øvrevoll, anslagsvis datering til samme tidsperiode (i seksjonen om demonstrative og interrogative pronomen).
Er dette nok til å identifisere låneren?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar