Ja, man lurer jo som regel litt på det når man står på det russiske konsulatet med pinlig nøyaktig utfylt visumsøknad og håper at man, til forskjell fra den svært kjente journalisten rett foran, ikke blir felt på en formalitet.
Det kommer fort tilbake til en når man først er der. Russisken blir reaktivert og man tjuvlytter til ørene nesten faller av. Man kommer inn i metrosystemet og suser nedover de nesten eviglange rulletrappene mens man kikker på sovjetisk praktmosaikk i taket. Man spiser en eskimo på gata. Og så er det kontrastene: fra vilt rufsete folkeliv på togstasjonen til generisk europeisk paradegate på null komma svisj. Alle tingene som ikke virker, men likevel virker, bare på litt alternative måter. Og nederst i paradegata ligger Den røde plass, eventyrlig-overdådig som alltid. Hvordan kunne jeg la det gå ni år siden sist jeg var i Moskva?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar