En ode til problemløsningen (Andy Weir: The Martian)

“What must it be like?” he pondered. “He’s stuck out there. He thinks he’s totally alone and that we all gave up on him. What kind of effect does that have on a man’s psychology?” He turned back to Venkat. “I wonder what he’s thinking right now.” LOG ENTRY: SOL 61 How come Aquaman can control whales? They’re mammals! Makes no sense.

Dette var forfriskende lesning. Det er ingen dyp bok, den minner på en måte om MacLeans krigsskipsromaner – den dreier seg nesten utelukkende om rent og skjært overlevelsesinstinkt. Drivfjæra i boka er botanikeren og ingeniøren Mark Watneys grenseløse problemløsningskapasitet der han sitter fast alene på Mars på ubestemt tid – og like mye Marks uoppslitelige og flåsete stoisisme (sikkert helt urealistisk). De beste delene er uten tvil Marks logg, og det er lett å se for seg en (enda) bedre bok som kunne vært ren monolog, og som kanskje kunne hatt mer dybde og menneskelighet også. Men likevel! Jeg brydde meg oppriktig om Marks potetdyrking, vannproduksjon og forskjellige kreasjoner av NASA-teltduk og forseglingsgummi. Det er ganske godt gjort. 

Life is not a song, sweetling (George R.R. Martin: A Game of Thrones)

Winter’s got no king. If you’d seen it, you’d know that, summer boy.

Song of Ice and Fire er så monumental og informasjonstett, for ikke å snakke om etter hvert vilt utstrukket og sprikende (og så var det forskjellene mellom bok og serie!) at det føltes nødvendig med en repetisjon av første bind. Og det er jo absolutt en strålende bok, særlig den siste tredjedelen eller så, åndeløst spennende (selv når man vet så altfor godt hvordan det går) og nådeløst illusjonsknusende som den er, der lag på lag av sivilisasjon, orden, trygghet, omsorg og anstendighet knekker sammen i tur og orden. Når man leser den om igjen, blir jo ellers all hintingen om Jon Snows opphav veldig, veldig tydelig. Og så er det godt å ha hode-Jon Snow tilbake, for han har mer enn nok karisma til å fortrenge valpefjeset til Kit Harington.

Raseri (David Vann: Aquarium)

Anything is possible with a parent. Parents are gods. They make us and they destroy us. They warp the world and remake it in their own shape, and that’s the world we know forever after. It’s the only world. We can’t see what it might have looked like otherwise.

Aquarium er et riktig nifst lite kammerspill om kjærlighet, svik og utemmet gammelt hat mellom foreldre og barn, elegant fortalt fra en nokså barnlig tolvårings perspektiv. Kan man tilgi? Kan man overvinne seg selv nok til å ikke skade neste generasjon? Hos Vann ser det heller mørkt ut, og utbruddene til den i utgangspunktet kjærlige og oppofrende moren når bakhistorien hennes dukker fram igjen, er rystende. Jeg var ikke helt solgt, dog – jeg synes den unge kjærlighetshistorien er litt forstyrrende, og så kan jeg nesten ikke tro at noen kunne blitt hos Caitlins mor etter å ha sett hva hun var i stand til.

I ate’nt dead (Terry Pratchett: Lords and Ladies)

‘I was young and foolish then.’ ‘Well? You’re old and foolish now.’

Kanskje dette er favoritten min blant heksebøkene. Jeg elsker tanken på Mustrum Ridcully og Esme Weatherwax’ tapte kjærlighetshistorie (og ikke minst liker jeg å tenke på at de faktisk ble gift og reasonably happy i opptil flere alternative universer). Jeg er svak for Shakespeare-vitsene der de går i i spann med heksenes definitivt jordnære tilnærming til … alt. Og ikke minst synes jeg Verence-Magrat-romansen er et nydelig eksempel på Pratchetts rørende, men svært lite glamorøse kjærlighetshistorier.

«More than a thousand pages!» (Vikram Seth: A Suitable Boy)

At the moment it feels like a banyan tree. […] What I mean is,’ continued Amit, ‘it sprouts, and grows, and spreads, and drops down branches that become trunks or intertwine with other branches. Sometimes branches die. Sometimes the main trunk dies, and the structure is held up by the supporting trunks.

Man skulle trodd at en roman på over 1400 sider ville strekke seg over et langt tidsrom, sveipe fra generasjon til generasjon, men handlingen i A Suitable Boy strekker seg ikke over stort mer enn et år. På en måte er dette en indisk Pride and Prejudice: Mrs. Rupa Mehra skal og må gifte bort datteren Lata, og det er dette som er hovedstammen i boka. Men som Seths åpenbare alter ego Amit Chatterji sier, boka sprer og forgreiner seg eksplosivt, og går dypt inn ikke bare i livene til Latas mer eller mindre passende friere, men til familiene deres og deres forskjellige venner og kontakter, og videre til hele India anno 1951–1952, til kaste- og føydalsystemet, til indre rivninger i Kongresspartiet, til konsekvensene av delingen av India, og hele tida, kontinuerlig, diskuterer den forholdet mellom hinduer og muslimer, mellom tradisjon og ny tid, mellom øst og vest. For eksempel gir den oss de vidunderlige (om ikke alltid like snille) Chatterji-søsknene som er fulle av lettsindig Oxbridge-piffle, men alltid over en bengalsk resonanskasse. Og for et intenst og sanseoppslukende portrett det er av India (kaotisk, meditativt, korrupt, musikalsk, fargesterkt, brennhett, stinkende, blomsterduftende, blodig, støyende, ustyrlig, fredselskende, tolerant, stolt, bigott, heroisk og spyttslikkende)! 

Men tross all denne bredden er det det overveldende persongalleriet som bærer boka, og det mest overveldende er ikke hvor mange det er, men hvor mange av dem som er fullt avrundede og kompliserte og involvert i egne små og store kammerspill, nydelig strukturert (det er neppe bare Bhaskar og Kabirs far som liker tallmagi) og fullt av ekteskaps- og kjærlighetshistorier som speiler og kontrasterer hverandre. Ingenting er enkelt. Det er en satirisk og kjærlig og sorgfull og sint bok. Og når Lata til slutt velger, må du innrømme mot din vilje at det slett ikke er sikkert at hun velger feil.

Dessuten er den fantastisk morsom. Du har ikke levd om du ikke har lest noen Chatterji-kupletter.

Feil liv (Kate Atkinson: Behind the Scenes at the Museum)

As a family we are genetically predisposed towards having accidents – being run over and blown up are the two most common.

Atkinsons debutroman er en omfangsrik og vidtfavnende krønike om Ruby Lennox' sprikende og ulykkesbefengte familie gjennom nesten hundre år – de første femti eller så innfelt i kapittellange fotnoter, alle med en historie som med letthet kunne vært en hel roman. Det er en av Atkinsons gaver, den måten hun vekker fullstendig tillit hos leseren til at det alltid finnes mer og dypere historie enn det som til en hver tid tilfeldigvis kommer for en dag i bøkene. På mange måter minner den om flere av Ursulas mer uheldige livsløp i Life After Life – det er for eksempel ingen grenser for hvor mange fæle ekteskap og begredelige oppvekster som finnes her. 

Det er en glimrende bok, intrikat strukturert og full av hemmeligheter, mysterier, ekkoer og sprellevende personer. Likevel tror jeg kanskje dette (tross alt) er Atkinson-boka jeg har likt minst – hun er ikke helt seg selv ennå. Mer konvensjonell, mindre sardonisk. Slutten er kanskje i sentimentaleste laget, og det er lett å bli litt streng når man vet hvor god hun blir til å unngå sentimentalitet i seinere bøker. 

Not basically a nice person (Terry Pratchett: Witches Abroad)

And Granny . . . she just gave people a bottle of coloured water and told them they felt a lot better. And what was so annoying was that they often did.

Hjertelig gjensyn med heksene igjen. Jeg er kanskje ikke så sjarmert av eventyrpremisset i denne boka, men til gjengjeld er den ofte langt over hysterisk morsom. Nanny Oggs selvtegnede postkort! («This is a picture of some famous bridge or other.») Etymologiene! («She wasn’t at all certain about the meaning of the word ‘decadent’. She’d dismissed the possibility that it meant ‘having ten teeth’ in the same sense that Nanny Ogg, for example, was unident.») Granny Weatherwax som spiller kort mot kortsvindlere! Og dessuten er dette den første av heksebøkene der kampen mellom lyset og mørket i Granny Weatherwax kommer tydelig fram – som Sam Vimes har hun en mørk side og vet godt om den. Nanny Ogg vet det også:

‘I’m not saying she’s not basically a nice person –’ Magrat began. ‘Hah! I am. You’d have to go a long day’s journey to find someone basically nastier than Esme,’ said Nanny Ogg, ‘and this is me sayin’ it. She knows exactly what she is. She was born to be good and she don’t like it.’