Eg sa til sauene at eg elska ei kvinne. Dei såg på meg med undring i augo.Virkelig vakker liten sak om livslang kjærlighet og livslang trass. Den er komprimert inn på nesten ingen sider, men rommer et helt voksenliv, i form av et brev fra en gammel mann som en gang valgte bort kjærligheten til fordel for det han kaller småkårsslitet, men som i virkeligheten er hans andre store kjærlighet: den islandske landsbygda. Sauene. Gjenklangen fra sagaer og stev som er overalt. Den levende forbindelsen tilbake til landnåmstida. «Bort frå huldafolket i brekkene. Frå vegane der som soga tala ut frå kvar haug og kvar deld. Der som eg hadde skote rev skitande. Bort frå steinane som eg tala med då eg var barn.» Alt i et nydelig rytmisk og allittererende språk, som er svært kledelig oversatt fra islandsk til konservativt nynorsk (så pietetsfullt at oversetteren har måttet ty til en del fotnoter til enkelte særlig fargerike kraftuttrykk).
tirsdag 19. januar 2016
Den som ikkje fór (Bergsveinn Birgisson: Svar på brev frå Helga)
mandag 18. januar 2016
Messy, haphazard, misdirected (Connie Willis: Bellwether)
Optimize potential. Facilitate empowerment. Implement visioning. Strategize priorities. Augment core structures.
Når man synes Forskningsrådet har vært litt slemme, er det på tide å gjenlese Bellwether, som uten tvil er verdens morsomste bok om forskningsbyråkrati og -finansiering. («I never worry much about getting funding. It’s true there are fads in both science and industry, but greed is always in style. HiTek would like nothing more than to know what causes fads so they could invent the next one. And stats projects are cheap.») Strømmen av eksempler på kaoskreftene bak vitenskapelige oppdagelser og kortlivede trender er også veldig morsom, og siden jeg er håpløst romantisk anlagt, er jeg svak for kjærlighetshistorien også.
søndag 17. januar 2016
So it goes (Kurt Vonnegut: Slaughterhouse Five)
Dresden was like the moon now, nothing but minerals.
(Det er sikkert bra at jeg ikke leste alle klassikerne da jeg var 16.) Slaughterhouse Five insisterer eksplisitt på at den har «almost no characters […], and almost no dramatic confrontations, because most of the people in it are so sick and so much the listless playthings of enormous forces». Den er stilisert og repetitiv og gjør generelt alt den kan for å gi avstand: den opphakkede tidslinja, den stadige lakoniske katalogen over menneskehetens grusomheter og det overlagt absurde romvesen- og tidsreisepremisset. Og mirakuløst nok blir dette til sammen en av de mest knusende og fortvilende krigsromanene jeg har lest. Og morsom.
onsdag 13. januar 2016
På kino i 2016
22. desember: Rogue One
Jeg kan vel nesten ikke uttale meg, siden jeg hadde fryktelig jetlag og drev og sovnet i actionsekvensene. Men vi får ta det som et kvalitetstegn at jeg helt sluttet å sovne mot slutten, og anta at jeg ville likt dette lille stykket episode 4-backstory enda bedre om jeg hadde vært helt meg selv.
4. desember: Arrival
Tenksom og vakker science fiction med en lingvist i hovedrollen! En film om feltarbeid! What’s not to like? Dessuten med en plottwist som slo meg helt i bakken og fikk meg til å gråte helt ukontrollert på slutten av filmen.
19. november: Fantastic Beasts and Where to Find Them
Jeg hadde lest dårlige kritikker og hadde ganske lave forventninger, men ble i grunnen gledelig overrasket – dette er heldigvis en film med en god del sjarm. Jeg likte både Newt selv og den klønete gompebakerkameraten, og jeg likte godt den skumle heksejaktmiljøet (new Salem indeed!). Og så var fabeldyrene i tittelen kjærlig og sjarmerende framstilt. De amerikanske heksesøstrene Tina og Queenie kunne godt hatt litt mer personlighet, og historien er jo nokså fluffy og ender litt lettvint, men jeg gikk alt i alt nokså fornøyd ut, og tror Rowling har planlagt et sinnrikt Grindelwald-plott som jeg gleder meg til å se.
13. november: Doctor Strange
Svært så underholdende Marvel-film med herlig slesk og arrogant Benedict Cumberbatch og Tilda Swinton som eterisk, tidløs og allvis guru (med humoristisk sans, sjelden i den bransjen!). Plottet er selvfølgelig tull og tøys på alle måter, men filmen greide jammen å kokettere sjarmerende med det også. Vi lo en hel masse.
16. oktober: Kongens nei
Langt bedre enn det meste av norsk historisk drama, ikke minst fordi den er så karakter- og relasjonsdrevet. (Ikke overraskende fra Erik Poppe.) Den blir langt på vei båret av Jesper Christensens tenksomme, bestemte, plagede, fleksible og lekne kong Haakon (særlig det siste har jeg aldri hørt at han var, men det var veldig kledelig) og Karl Markovics utpreget menneskelige tyske sendemann. Anders Baasmo Christensens Olav fant jeg overraskende irriterende (siden jeg vanligvis liker ABC), men det kan jo ha vært med vilje. Det er en langsom og grublende film, men likevel bemerkelsesverdig spennende selv om man godt vet hvordan det går.
3. august: Love & Friendship
En fluffy liten Jane Austen-filmatisering (av Lady Susan, som jeg faktisk aldri har lest), strålende castet og med de mest fantastiske replikker («Facts are such horrid things!»). Og som alle ting av Austen har den klør – lady Susan bruker sine formidable diplomatiske evner til å manøvrere og manipulere ekteskapsmarkedet (uten noen gang å ty til liten-svak-kvinne-kortet), men i en verden der hun ikke risikerte å bli f.eks. ubemidlet selskapsdame («I’m sure it would demean the both of us if I were to pay her») om hun ikke skaffet seg en rik mann, ville hun sikkert vært statsminister.
27. juli: Ghostbusters
Haha! Langt over forventning morsom, og det helt på sine egne bein – her er det ikke de mange cameoene og sitatene som er det morsomste, men samspillet mellom de fire kvinnelige ghostbusterne og deres eksepsjonelt hønsehjernede sekretær Kevin. Aller festligst er kanskje Kate McKinnon som den avsindige, men geniale Holtzmann, og så lo jeg meg fordervet av alle gagsene med Chris Hemsworths Kevin (som er så enkel at han konsekvent holder seg for øynene når han hører høye lyder). Og som akademiker på jakt etter fast jobb, appellerte naturligvis åpningssekvensen ekstra til meg (tenk å bli nektet tenure av Charles Dance!!!).
23. juni: Captain America: Civil War
Riktig vellykket praktisk-talt-Avengers-film, som fungerer langt bedre enn Age of Ultron (selv om jeg savner Hulk). Det er selvsagt masse bråkete actionsekvenser, men mange av dem er riktig virtuose, noen er veldig morsomme, og andre er beint fram rørende, når Avengers-medlemmene finner tid til ren og skjær koseprat mens de denger løs på hverandre. Jeg liker som alltid likevel best de rolige sekvensene, og her er det både flåkjeftet moro og ordentlig alvor. Denne gangen føles det heller ikke som for mange superhelter (selvom katalogen er enorm), og jeg likte godt den entusiastiske og blottende unge Spider-Man og Ant-Man starstruck i møtet med Cap.
12. juni: Marnie – min hemmelige venninne
Vakker og sart Maria Gripe-aktig coming-of-age-historie fra Ghibli, veldig intelligent sammenskrudd også. Og selvfølgelig vidunderlig vakkert tegnet fra et landsens japansk paradis – sumplandskapet! krabbene i vannet! vinden gjennom gresset! den eksentriske, men intense hjemmekoseligheten hos familien Anna besøker!
7. mai: Hail Caesar!
Forventningen min var at dette ville være som en krysning av Singin’ in the Rain og Grand Budapest Hotel, og det synes jeg slo ganske godt til. Kjærlig, absurd og ekstremt morsom hyllest til femtitallets Hollywood-film (og til all film og all kunst overalt), spekket med hysteriske snutter fra fiktive storfilmer (vanvittig synkronsvømming med Scarlett Johansson! dansende matroser! fantastisk cowboyfilm med verdens søteste lassokunstner!) og ikke bare Jesus-eposet tittelen kommer fra. Og den angivelige hovedhandlingen er jo minst like teatralsk og melodramatisk som den angivelige fiksjonen (den ubåtscenen!) – men alt leder likevel til øyeblikket der den plagede og overarbeidede studiosjefen fiker til George Clooney når denne prøver å framstille studioet som en ren kapitalistisk mekanisme. Han kan jo aldri slutte i den jobben. It seems right. (Jeg lo også høyt av rulleteksten: «This motion picture contains no visual depiction of the godhead».)
23. januar: Bridge of Spies
Det er ikke akkurat noe nytt at Spielberg er en sentimental mann, og her synes jeg nok han kunne spart seg de siste ti minuttene av filmen, som ikke bare var søtladne, men også temmelig usannsynlige. Men resten av filmen likte jeg godt: Mark Rylance var fantastisk som stoisk sovjetisk agent, og Tom Hanks var fin som forsikringadvokat med overraskende mye ryggrad. Og ikke minst likte jeg tautrekkingen i et iskaldt og kaotisk Berlin i murens første dager.
13. januar: Macbeth
Jeg hadde gledet meg veldig til å se Michael Fassbender som Macbeth, for ingen kan være så intens og rasende og gal som han … men så ble jeg ganske skuffet. Jeg tror ikke egentlig det er Fassbenders skyld – det er mer at filmen blir altfor dvelende, og Macbeths motivasjon til å starte på blodbadet, som er bare så som så i grunnteksten også, virker nærmest ikke-eksisterende her. Og den fungerer ikke emosjonelt heller – det blir liksom ingen paranoia i det hele tatt, og det må jo være nerven i denne historien. Og jeg skulle gjerne sett Marion Cotillards lady Macbeth bli gradvis gal, i stedet for poff! Den er veldig flott visuelt, da, det skal den ha.
Jeg kan vel nesten ikke uttale meg, siden jeg hadde fryktelig jetlag og drev og sovnet i actionsekvensene. Men vi får ta det som et kvalitetstegn at jeg helt sluttet å sovne mot slutten, og anta at jeg ville likt dette lille stykket episode 4-backstory enda bedre om jeg hadde vært helt meg selv.
4. desember: Arrival
Tenksom og vakker science fiction med en lingvist i hovedrollen! En film om feltarbeid! What’s not to like? Dessuten med en plottwist som slo meg helt i bakken og fikk meg til å gråte helt ukontrollert på slutten av filmen.
19. november: Fantastic Beasts and Where to Find Them
Jeg hadde lest dårlige kritikker og hadde ganske lave forventninger, men ble i grunnen gledelig overrasket – dette er heldigvis en film med en god del sjarm. Jeg likte både Newt selv og den klønete gompebakerkameraten, og jeg likte godt den skumle heksejaktmiljøet (new Salem indeed!). Og så var fabeldyrene i tittelen kjærlig og sjarmerende framstilt. De amerikanske heksesøstrene Tina og Queenie kunne godt hatt litt mer personlighet, og historien er jo nokså fluffy og ender litt lettvint, men jeg gikk alt i alt nokså fornøyd ut, og tror Rowling har planlagt et sinnrikt Grindelwald-plott som jeg gleder meg til å se.
13. november: Doctor Strange
Svært så underholdende Marvel-film med herlig slesk og arrogant Benedict Cumberbatch og Tilda Swinton som eterisk, tidløs og allvis guru (med humoristisk sans, sjelden i den bransjen!). Plottet er selvfølgelig tull og tøys på alle måter, men filmen greide jammen å kokettere sjarmerende med det også. Vi lo en hel masse.
16. oktober: Kongens nei
Langt bedre enn det meste av norsk historisk drama, ikke minst fordi den er så karakter- og relasjonsdrevet. (Ikke overraskende fra Erik Poppe.) Den blir langt på vei båret av Jesper Christensens tenksomme, bestemte, plagede, fleksible og lekne kong Haakon (særlig det siste har jeg aldri hørt at han var, men det var veldig kledelig) og Karl Markovics utpreget menneskelige tyske sendemann. Anders Baasmo Christensens Olav fant jeg overraskende irriterende (siden jeg vanligvis liker ABC), men det kan jo ha vært med vilje. Det er en langsom og grublende film, men likevel bemerkelsesverdig spennende selv om man godt vet hvordan det går.
3. august: Love & Friendship
En fluffy liten Jane Austen-filmatisering (av Lady Susan, som jeg faktisk aldri har lest), strålende castet og med de mest fantastiske replikker («Facts are such horrid things!»). Og som alle ting av Austen har den klør – lady Susan bruker sine formidable diplomatiske evner til å manøvrere og manipulere ekteskapsmarkedet (uten noen gang å ty til liten-svak-kvinne-kortet), men i en verden der hun ikke risikerte å bli f.eks. ubemidlet selskapsdame («I’m sure it would demean the both of us if I were to pay her») om hun ikke skaffet seg en rik mann, ville hun sikkert vært statsminister.
27. juli: Ghostbusters
Haha! Langt over forventning morsom, og det helt på sine egne bein – her er det ikke de mange cameoene og sitatene som er det morsomste, men samspillet mellom de fire kvinnelige ghostbusterne og deres eksepsjonelt hønsehjernede sekretær Kevin. Aller festligst er kanskje Kate McKinnon som den avsindige, men geniale Holtzmann, og så lo jeg meg fordervet av alle gagsene med Chris Hemsworths Kevin (som er så enkel at han konsekvent holder seg for øynene når han hører høye lyder). Og som akademiker på jakt etter fast jobb, appellerte naturligvis åpningssekvensen ekstra til meg (tenk å bli nektet tenure av Charles Dance!!!).
23. juni: Captain America: Civil War
Riktig vellykket praktisk-talt-Avengers-film, som fungerer langt bedre enn Age of Ultron (selv om jeg savner Hulk). Det er selvsagt masse bråkete actionsekvenser, men mange av dem er riktig virtuose, noen er veldig morsomme, og andre er beint fram rørende, når Avengers-medlemmene finner tid til ren og skjær koseprat mens de denger løs på hverandre. Jeg liker som alltid likevel best de rolige sekvensene, og her er det både flåkjeftet moro og ordentlig alvor. Denne gangen føles det heller ikke som for mange superhelter (selvom katalogen er enorm), og jeg likte godt den entusiastiske og blottende unge Spider-Man og Ant-Man starstruck i møtet med Cap.
12. juni: Marnie – min hemmelige venninne
Vakker og sart Maria Gripe-aktig coming-of-age-historie fra Ghibli, veldig intelligent sammenskrudd også. Og selvfølgelig vidunderlig vakkert tegnet fra et landsens japansk paradis – sumplandskapet! krabbene i vannet! vinden gjennom gresset! den eksentriske, men intense hjemmekoseligheten hos familien Anna besøker!
7. mai: Hail Caesar!
Forventningen min var at dette ville være som en krysning av Singin’ in the Rain og Grand Budapest Hotel, og det synes jeg slo ganske godt til. Kjærlig, absurd og ekstremt morsom hyllest til femtitallets Hollywood-film (og til all film og all kunst overalt), spekket med hysteriske snutter fra fiktive storfilmer (vanvittig synkronsvømming med Scarlett Johansson! dansende matroser! fantastisk cowboyfilm med verdens søteste lassokunstner!) og ikke bare Jesus-eposet tittelen kommer fra. Og den angivelige hovedhandlingen er jo minst like teatralsk og melodramatisk som den angivelige fiksjonen (den ubåtscenen!) – men alt leder likevel til øyeblikket der den plagede og overarbeidede studiosjefen fiker til George Clooney når denne prøver å framstille studioet som en ren kapitalistisk mekanisme. Han kan jo aldri slutte i den jobben. It seems right. (Jeg lo også høyt av rulleteksten: «This motion picture contains no visual depiction of the godhead».)
23. januar: Bridge of Spies
Det er ikke akkurat noe nytt at Spielberg er en sentimental mann, og her synes jeg nok han kunne spart seg de siste ti minuttene av filmen, som ikke bare var søtladne, men også temmelig usannsynlige. Men resten av filmen likte jeg godt: Mark Rylance var fantastisk som stoisk sovjetisk agent, og Tom Hanks var fin som forsikringadvokat med overraskende mye ryggrad. Og ikke minst likte jeg tautrekkingen i et iskaldt og kaotisk Berlin i murens første dager.
13. januar: Macbeth
Jeg hadde gledet meg veldig til å se Michael Fassbender som Macbeth, for ingen kan være så intens og rasende og gal som han … men så ble jeg ganske skuffet. Jeg tror ikke egentlig det er Fassbenders skyld – det er mer at filmen blir altfor dvelende, og Macbeths motivasjon til å starte på blodbadet, som er bare så som så i grunnteksten også, virker nærmest ikke-eksisterende her. Og den fungerer ikke emosjonelt heller – det blir liksom ingen paranoia i det hele tatt, og det må jo være nerven i denne historien. Og jeg skulle gjerne sett Marion Cotillards lady Macbeth bli gradvis gal, i stedet for poff! Den er veldig flott visuelt, da, det skal den ha.
mandag 11. januar 2016
Dog lord (Lois McMaster Bujold: The Hallowed Hunt)
If there is one thing that I have come to hate more than the gods, it is time.
Den tredje boka i Chalion-serien er bundet til de andre stort sett bare med teologi – den foregår i et annet rike (germanskinspirert denne gangen) i samme verden, og mye tidligere i tid, hvor de fem gudene gnisser mot en tidligere naturreligion. Jeg liker nok ikke denne fullt så godt som de to andre, men det er utmerket håndverk nok en gang – Ingrey har en kombinasjon av integritet, desillusjon, heroisme, sarkasme og politisk teft som minner om Cazaril, og plottet gir oss enda en permutasjon av kampen mellom ånd og kjød. (Nå har hun vel uttømt alle kombinasjonene?)
tirsdag 5. januar 2016
The Bastard (Lois McMaster Bujold: Paladin of Souls)
Do Your second-worst. Your worst, you have done to me already.
En av mine få innvendinger mot Cazaril i Curse of Chalion, var at han hadde litt dårlig smak i damer. Jeg ventet liksom hele tiden på at han skulle huske på at han engang var betatt av den (jevnaldrende!) tragiske, ustabile, men sarkastiske og rakryggede enkedronningen Ista, som hadde vært gjennom så mye av det samme som ham, og som egentlig bare han forsto. Men neida, blendende nittenåringer skulle det være.
Desto bedre at det er nettopp Ista som er hovedpersonen i oppfølgeren, og hun er lei av å være the madwoman in the attic. («This was just the sort of thing that got women locked up in towers with lack-witted attendants, and hadn’t she had enough of that for one lifetime?») Og jeg skal hilse og si at det blir slutt på det passive, overbeskyttede livet som liksom-gammel og antatt halvgal dronningmor, for Ista har minst like mye krutt i seg som både moren og datteren. Det er et flott persongalleri ellers også, og et passelig nifst mysterium i kjernen, igjen elegant og gradvis avslørt.
Og så liker jeg godt teologien (og at det er plenty teoretisk teologi med i boka!) – brutal og håndfast som den er, med stadig direkte intervenerende og lite omsorgsfulle guder. Denne gangen er det først og fremst den femte guden, the Bastard, som styrer skuta: han som halve verden fornekter, og han som tar alle de som de andre ikke vil ha. Guden for utskudd og avvikende kjærlighet. «The Bastard maneuvers me into this, blast Him. It felt very comfortable, cursing her god. He was a god she might always curse, and the more inventive the invective, the more He would grin. Well suited, indeed, to true Ista.»
Bøker lest i 2016
1. Lois McMaster Bujold: The Curse of Chalion
God og karakterdrevet fantasy med en veldig interessant hovedperson og et sett særs sterke kvinnelige bipersoner. Fikst plott, men kanskje litt vel ettergivende slutt.
2. Lois McMaster Bujold: Paladin of Souls
… og den neste boka i serien har nettopp den personen som jeg syntes ble litt undersolgt i Curse of Chalion, som (enda mer interessant) hovedperson! Og et passelig grøsselig mysterium som kjerne også.
3. Lois McMaster Bujold: The Hallowed Hunt
Bare en oppfølger i den forstand at den foregår i samme univers (men mye tidligere) og med samme teologi (som jo er viktig!). Igjen særs velskrevet, med nok en fascinerende hovedperson, og med enda en variant av ånd-versus-kjød-konflikten i sentrum.
4. Kurt Vonnegut: Slaughterhouse Five
Jeg hadde ikke lest den før, men det er en særs velfortjent klassiker. At den klarer å bruke så mange distanseringsteknikker og være så morsom og samtidig være en av de mest rystende krigsbøkene jeg har lest, det er godt gjort.
5. Connie Willis: Bellwether
Verdens morsomste bok om forskningsbyråkrati og -finansiering. Passer særlig bra rett etter et avslag.
6. Bergsveinn Birgisson: Svar på brev frå Helga
Virkelig vakker liten sak om livslang kjærlighet og livslang trass, komprimert inn på nesten ingen sider. Kledelig oversatt fra islandsk til konservativt nynorsk.
7. Margaret Atwood: The Year of the Flood
Det er preapokalypsen som egentlig interesserer Atwood: denne gangen sett innenfra en ytterliggående vegansk øko-religiøs sekt ute i villeste plebeierland, noe som slett ikke er mindre nifst enn perspektivet fra teknoeliten i Oryx and Crake. Det tok litt tid før jeg var hekta, men det betalte seg veldig.
8. Margaret Atwood: MaddAddam
Enda en versjon av preapokalypsen med enda et sett utelatte historielinjer og motivasjoner. Veldig, veldig tilfredsstillende. Og jeg ler meg fordervet av Craker-versjonene av forskjellige dramatiske høydepunkter.
9. Kate Atkinson: Emotionally Weird
Ganske sikkert Atkinsons rareste, og ikke hennes beste, men det er jo plenty å glede seg over likevel – en til dels hylende morsom, men stadig seigere og mer enerverende universitetsroman som kokett dekker for en ytterst dramatisk familiesaga som fortelles i små drypp innimellom. Og visitter i fire–fem andre romaner skrevet av fiktive eller dobbeltfiktive personer.
10. Lee Kelly: A Criminal Magic
Vaskeseddelen sier «Night Circus møter Peaky Blinders», men det er ikke så gøy som det høres ut. Overtydelig eksposisjon, uelegant skrevet og endimensjonale hovedpersoner. Men beskrivelsen av ensemblemagi og mestringsfølelse har jo en viss sjarm.
11. Kazuo Ishiguro: An Artist of the Floating World
På mange måter den japanske søsterromanen til Remains of the Day, om kunstneren Ono som gikk nasjonalistenes ærend før og under andre verdenskrig, og som ser tilbake på det etter krigen. Han angrer kanskje mindre, og det er mindre klart hvor upålitelig han er som forteller, og dermed har den heller ikke samme emosjonelle sprengkraft.
12. Ransom Riggs: Library of Souls
Nei, nei, nei! Du skulle sluttet etter første bok, Riggs! Spesielt utilgivelig er det at han plukker opp det Doctor Who-aktige medlidenhet-med-monstre-temaet, og så bare forkaster det igjen. Slapt!
13. Arthur Miller: The Crucible
Den er jo skrevet som allegori over McCarthy-prosessene, men den lever i beste velgående, siden hekseprosessene i Salem og hovedpersonene lever fint på egen hånd, og siden den er like lett anvendelig på andre typer heksejakt. Og den fungerte fantastisk på scenen!
14. Dexter Palmer: Version Control
Ganske interessant tidsreise-cum-familiedrama-bok, og den er til dels hylende morsom for alle som har vært innom forskningsmiljøer. Men det funker ikke helt – den er nokså tungt moraliserende, og jeg synes hovedpersonene er for dårlig utviklet til at man bryr seg tilstrekkelig om den versjonerte historien.
15. Patti Smith: Just Kids
Jeg er på mange måter ikke i markedet for denne boka, og synes den er ujevn, men kjernen i den, det ekstraordinære forholdet mellom Patti Smith og Robert Mapplethorpe, er veldig rørende, og gir mersmak på begge to.
16. Pat Barker: Regeneration
17. Pat Barker: The Eye in the Door
18. Pat Barker: The Ghost Road
Eksepsjonelt intelligent, økonomisk og dyptborende trilogi om første verdenskrig, befolket av poeter (Sigfried Sassoon, Wilfred Owen), psykiatere og sinte arbeiderklasseoffiserer. Den fletter sammen historiske og fiktive personer på en aldeles fantastisk måte, og dekker et utrolig spekter av problemstillinger (granatsjokk, klassemotsetninger, seksuell legning, psykiatri vs. stiff upper lip …) uten noen gang å bli tørr eller belærende. Dessuten er den ofte morsom (selvsagt galgenhumor). Anbefales på det sterkeste.
19. Sarah Rees Brennan: Tell the Wind and Fire
Brennan er vanligvis alltid morsom og skamløst underholdende, men denne boka er ute av balanse. Den har én fantastisk, plaget, sardonisk og flåkjeftet hovedperson, og så er resten av persongalleriet bleke og livløse skygger i forhold. (Litt som Harriet Vanes Wilfrid i Gaudy Night: «Wilfrid’s tormented humanity stood out now against the competent vacuity of the other characters like a wound.» )
20. Ernest Cline: Ready Player One
Den er på ingen måte elegant skrevet, men den tar det igjen med med en sjarmerende entusiasme, utmerkede og åpenbart høyt elskede referanser, stilig verdensbygging og et veldig spennende (om ikke veldig originalt) plott. Og ikke minst er den skrevet av noen som kjenner og elsker de beste sidene ved nettsosialisering.
21. Margaret Atwood: The Handmaid’s Tale
En gjennomdyster og nedstrippet dagboksberetning fra en framtidig fundamentalistisk stat der kjærligheten faktoreres ut og kvinner primært brukes til avl, som tidvis plaget meg litt med å være i overkant stilisert og livløs. Og så en tørr liten akademisk epilog som rettferdiggjør alle stilvalgene i dagboka og lar lyset flomme inn over alt du har lest. Bravo!
22. Colm Tóibín: Brooklyn
En nær perfekt roman i all sin nedstrippede enkelhet, og langt mer tvetydig enn filmen (som også er veldig fin).
23. Terry Pratchett: Night Watch
I anledning syringblomstringen.
24. Lois McMaster Bujold: Shards of Honor
Fineste kjærlighetshistorien jeg har lest på lenge. Vorkosigan-sagaen it is.
25. Lois McMaster Bujold: Barrayar
Det er vanskelig nok for to stivnakkede og egenrådige voksne mennesker å gifte seg, om ikke den ene er tekno-liberaler og den andre føydalherre, og man blir sugd inn i palassrevolusjoner og snikangrep. Busman’s Honeymoon i rymden!
26. Lois McMaster Bujold: The Warrior’s Apprentice
Jeg brukte minst halve boka på å være oppgitt over Miles Vorkosigans ville og ansvarsløse påfunn, den lille ryggesløse svindlerslampen, og resten på å fryde meg over plottet og innse potensialet i Miles’ forståelig plagede personlighet. (Hadde jeg begynt med denne, er det nok usikkert om jeg ville lest videre.)
27. Lois McMaster Bujold: The Mountains of Mourning
Perfekt langnovelle som viser Miles når han bruker sine strategiske evner og sin usedvanlige teft og improvisasjonskunster til noe som virkelig betyrnoe, for ham og for alle.
28. Lois McMaster Bujold: The Vor Game
Åpningen, hvor Miles er væroffiser på en fjern, arktisk militærstasjon, er utvilsomt best, et stramt lite kammerspill om lojalitet, tjeneste, ryggrad og ordrer. Men resten er også gøy.
29. Lois McMaster Bujold: Cetaganda
Dybdeportrett av en av de barrayarske erkefiendene, vilt aristokratiske og genmanipulerende Cetaganda.
30. Lois McMaster Bujold: Ethan of Athos
Artig sidehistorie om arme Ethan som kommer fra en planet med bare menn. Og den første kvinnen han treffer, er Elli Quinn.
31. Lois McMaster Bujold: Labyrinth
32. Lois McMaster Bujold: The Borders of Infinity
Bujold har taket på langnovellene. Begge disse er nydelige, fokuserte studier – i den ene er det en nennsom Doctor Who-aktig håndtering av monstermotivet, i den andre får Miles prøve seg som predikant og profet. Og han er et litt sånn Boyd Crowder-aktig naturtalent. Selvsagt.
33. Lois McMaster Bujold: Brothers in Arms
34. Lois McMaster Bujold: Mirror Dance
35. Lois McMaster Bujold: Memory
En helt fantastisk liten trilogi-i-serien. Bujold tar grunnpremisset og bruker det for alt det er verdt til å utforske Miles’ identitet og en masse andre temaer som allerede har vært oppe: kloning, genetisk manipulering, fedre og sønner, monstre, traumer og hukommelse. Mirror Dance er grimmere enn noen av de andre bøkene, og Memory er først rolig og meditativ og så hysterisk og neglebitende spennende. Jeg hadde litt problemer med å forholde meg til verden og folk og slikt mens jeg glefset i meg disse.
36. Lois McMaster Bujold: Komarr
37. Lois McMaster Bujold: A Civil Campaign
Så hvem blir Miles når han blir stor og er nødt til å være bare én person? Til min ekstreme begeistring viser det seg at han for alle praktiske formål blir lord Peter Wimsey. Drunk on words, full av Shakespeare-sitater, bedragerisk åpen og traumatisert unnvikende på samme tid. Bøkene er en åpenbart bevisst hyllest til Strong Poison og Gaudy Night, og A Civil Campaign er dessuten høyt på lista over de morsomste bøkene noensinne.
38. LoisMcMaster Bujold: Winterfair Gifts
En liten coda til A Civil Campaign, fra en noe frustrerende synsvinkel.
39. Lois McMaster Bujold: Falling Free
Så etter all denne fryden var det jo litt nedtur å pliktskyldigst lese denne, som foregår 200 år før Miles’ tid og ikke har en eneste älskling med. Bare fordi man trenger den til Diplomatic Immunity. Den var nå likevel litt morsom (revolusjon à la The Martian).
40. Lois McMaster Bujold: Diplomatic Immunity
Miles gjør et slags comeback som førstelinjeagent. Morsomt for de mange gjensynenes skyld, men jeg hadde egentlig ventet meg litt dypere utforsking av Miles’ nye liv. (Det er Bujold som har skjemt meg bort.)
41. J.K. Rowling et al.: Harry Potter and the Cursed Child
Det hadde naturligvis vært best å dra til London og sett stykket uten å ha lest manuset selv, men den slags tålmodighet har man jo ikke. Jeg likte det, jeg. Og særlig at jeg ble så begeistret for Harry og Dracos sønner. Spesielt Scorpius!
42. Keri Hulme: The Bone People
Alle har anbefalt meg denne i årevis, og de har jo helt rett. Skramlete, merkelig, rystende, sarkastisk og poetisk bok som jeg fortsatt krangler med i hodet mitt.
43. Lois McMaster Bujold: Captain Vorpatril’s Alliance
En hel bok om Ivan Vorpatril!
44. Lois McMaster Bujold: CryoBurn
Miles reiser til en planet som er besatt av å fryse ned alle før de rekker å dø, en praksis som frambringer mengder av morbide politiske og økonomiske komplikasjoner. (La oss håpe de ikke kommer altfor langt med det i noen særlig nær framtid.) Mye Naismith-nostalgi, men ikke bare.
45. Lois McMaster Bujold: Gentleman Jole and the Red Queen
Den aller siste av Vorkosiganbøkene! Men om det nå viser seg å bli den aller siste, synes jeg det er en fin slutt – en ren Cordelia-bok, som de første to, med en fantastisk 76-årig Cordelia, full av bittersøte minner, i sentrum. Det er både en kjærlighetsroman og en fin bok om foreldre og barn. Hint: Om du har Cordelia og Aral Vorkosigan som foreldre, er det en massiv feilslutning å tro at livene deres har begrenset seg til den fliken du har sett.
46. Vikram Seth: An Equal Music
Fascinerende forskjellig fra A Suitable Boy, ikke bare fordi den er så intenst engelsk (og europeisk), men fordi den er så fokusert og behersket i plott, persongalleri og temaer. Men holdningen til kunst og kjærlighet er langt på vei den samme.
47. Robert Graves: Goodbye to All That
En programmatisk ikke-skjønnlitterær memoarbok, springende og assosiasjonsbasert, eksplisitt fordi Graves ikke kunne fiksjonalisere erfaringene sine fra første verdenskrig. Men veldig verdt å lese, både for de fryktelige krigsminnenes skyld, men også for de mange livlige portrettene (T.S. Lawrence på taket av All Souls i Oxford!).
48. Mikhail Lermontov: Vår tids helt
Jeg var på konferanse i Georgia, og for meg er Kaukasus dynket i russiske klassikere. Det var ikke mulig å velge annet enn denne tilsynelatende løse, men faktisk svært sinnrikt komponerte samlingen fortellinger om den livstrette kynikeren Petsjorin og hans eventyr i Kaukasus og andre steder. Anbefales!
49. Lois McMaster Bujold: Shards of Honour
50. Lois McMaster Bujold: Barrayar
Jeg klarte overhodet ikke å motstå fristelsen til å lese de to første Cordelia-bøkene om igjen etter Gentleman Jole and the Red Queen. De var vel nesten enda morsommere andre gangen.
51. Tone Almhjell: Maretorn
Ikke like sterk som Vindeltorn, kanskje, men den har fortsatt sin styrke i person-/dyregalleriet (gaupa Tyst!) og de sterke emosjonelle båndene mellom dem. Dessuten er den deilig mørk og skummel på begynnelsen og forferdelig spennende på slutten. Og for en tittel! Bare synd det er et lite dødvanne på midten.
52. Anthony Doerr: All the Light We Cannot See
Jeg synes den blir for enkel og sentimental, og Marie-Laure for uskyldsren og engleaktig. Og krigens mørke sider har jeg lest så mange mye bedre versjoner av i det siste. Dessuten måtte jeg ta en lesepause midt i fordi jeg fikk fnatt av Ond Diamantjeger-plottet. Det betyr ikke at jeg ikke ble beveget av boka opptil flere ganger.
53. Connie Willis: Crosstalk
Intenst sjarmerende liten sak i nær slekt med Bellwether, bare hakket mer alvorlig og derfor også hakket mer gripende. Men den er minst like morsom og minst like satirisk. Og skamløst romantisk!
54. Robert Graves: I, Claudius
En gammel favoritt fra oppveksten, og King’s Landing kan bare gå hjem og legge seg i forhold til Roma under Cæsarene!
55. Alexander McCall Smith: The Sunday Philosophy Club
Nei, nei, nei. Treige og uengasjerende greier.
56. Scott Lynch: The Lies of Locke Lamora
Denne plukket jeg opp for å lese noe lett og morsomt, men så brukte jeg en måned på den. Ikke greit. Den er jo ikke dårlig, men jeg synes den blir både for grunn og for tungrodd med alle tilbakeblikkene.
57. Connie Willis: Crosstalk
Kremt.
58. Ben Aaronovitch: The Hanging Tree
Peter Grant er tilbake både i London og den overgripende historien i serien, som for en gangs skyld beveger seg et godt stykke framover. Ikke like bra som Foxglove Summer, men jeg koste meg.
59. Michael Chabon: Moonglow
Chabon kan man stole på – nydelig om om livslang kjærlighet mellom trassige og kompliserte og tornefulle mennesker som gjør det vanskelig for andre å elske dem.
60. Ali Smith: Autumn
Nesten mer et rasende dikt om 2016s forskjellige idiotier og brutaliteter enn en roman. Men også fint om kjærlighet som overlever på uventede steder.
God og karakterdrevet fantasy med en veldig interessant hovedperson og et sett særs sterke kvinnelige bipersoner. Fikst plott, men kanskje litt vel ettergivende slutt.
2. Lois McMaster Bujold: Paladin of Souls
… og den neste boka i serien har nettopp den personen som jeg syntes ble litt undersolgt i Curse of Chalion, som (enda mer interessant) hovedperson! Og et passelig grøsselig mysterium som kjerne også.
3. Lois McMaster Bujold: The Hallowed Hunt
Bare en oppfølger i den forstand at den foregår i samme univers (men mye tidligere) og med samme teologi (som jo er viktig!). Igjen særs velskrevet, med nok en fascinerende hovedperson, og med enda en variant av ånd-versus-kjød-konflikten i sentrum.
4. Kurt Vonnegut: Slaughterhouse Five
Jeg hadde ikke lest den før, men det er en særs velfortjent klassiker. At den klarer å bruke så mange distanseringsteknikker og være så morsom og samtidig være en av de mest rystende krigsbøkene jeg har lest, det er godt gjort.
5. Connie Willis: Bellwether
Verdens morsomste bok om forskningsbyråkrati og -finansiering. Passer særlig bra rett etter et avslag.
6. Bergsveinn Birgisson: Svar på brev frå Helga
Virkelig vakker liten sak om livslang kjærlighet og livslang trass, komprimert inn på nesten ingen sider. Kledelig oversatt fra islandsk til konservativt nynorsk.
7. Margaret Atwood: The Year of the Flood
Det er preapokalypsen som egentlig interesserer Atwood: denne gangen sett innenfra en ytterliggående vegansk øko-religiøs sekt ute i villeste plebeierland, noe som slett ikke er mindre nifst enn perspektivet fra teknoeliten i Oryx and Crake. Det tok litt tid før jeg var hekta, men det betalte seg veldig.
8. Margaret Atwood: MaddAddam
Enda en versjon av preapokalypsen med enda et sett utelatte historielinjer og motivasjoner. Veldig, veldig tilfredsstillende. Og jeg ler meg fordervet av Craker-versjonene av forskjellige dramatiske høydepunkter.
9. Kate Atkinson: Emotionally Weird
Ganske sikkert Atkinsons rareste, og ikke hennes beste, men det er jo plenty å glede seg over likevel – en til dels hylende morsom, men stadig seigere og mer enerverende universitetsroman som kokett dekker for en ytterst dramatisk familiesaga som fortelles i små drypp innimellom. Og visitter i fire–fem andre romaner skrevet av fiktive eller dobbeltfiktive personer.
10. Lee Kelly: A Criminal Magic
Vaskeseddelen sier «Night Circus møter Peaky Blinders», men det er ikke så gøy som det høres ut. Overtydelig eksposisjon, uelegant skrevet og endimensjonale hovedpersoner. Men beskrivelsen av ensemblemagi og mestringsfølelse har jo en viss sjarm.
11. Kazuo Ishiguro: An Artist of the Floating World
På mange måter den japanske søsterromanen til Remains of the Day, om kunstneren Ono som gikk nasjonalistenes ærend før og under andre verdenskrig, og som ser tilbake på det etter krigen. Han angrer kanskje mindre, og det er mindre klart hvor upålitelig han er som forteller, og dermed har den heller ikke samme emosjonelle sprengkraft.
12. Ransom Riggs: Library of Souls
Nei, nei, nei! Du skulle sluttet etter første bok, Riggs! Spesielt utilgivelig er det at han plukker opp det Doctor Who-aktige medlidenhet-med-monstre-temaet, og så bare forkaster det igjen. Slapt!
13. Arthur Miller: The Crucible
Den er jo skrevet som allegori over McCarthy-prosessene, men den lever i beste velgående, siden hekseprosessene i Salem og hovedpersonene lever fint på egen hånd, og siden den er like lett anvendelig på andre typer heksejakt. Og den fungerte fantastisk på scenen!
14. Dexter Palmer: Version Control
Ganske interessant tidsreise-cum-familiedrama-bok, og den er til dels hylende morsom for alle som har vært innom forskningsmiljøer. Men det funker ikke helt – den er nokså tungt moraliserende, og jeg synes hovedpersonene er for dårlig utviklet til at man bryr seg tilstrekkelig om den versjonerte historien.
15. Patti Smith: Just Kids
Jeg er på mange måter ikke i markedet for denne boka, og synes den er ujevn, men kjernen i den, det ekstraordinære forholdet mellom Patti Smith og Robert Mapplethorpe, er veldig rørende, og gir mersmak på begge to.
16. Pat Barker: Regeneration
17. Pat Barker: The Eye in the Door
18. Pat Barker: The Ghost Road
Eksepsjonelt intelligent, økonomisk og dyptborende trilogi om første verdenskrig, befolket av poeter (Sigfried Sassoon, Wilfred Owen), psykiatere og sinte arbeiderklasseoffiserer. Den fletter sammen historiske og fiktive personer på en aldeles fantastisk måte, og dekker et utrolig spekter av problemstillinger (granatsjokk, klassemotsetninger, seksuell legning, psykiatri vs. stiff upper lip …) uten noen gang å bli tørr eller belærende. Dessuten er den ofte morsom (selvsagt galgenhumor). Anbefales på det sterkeste.
19. Sarah Rees Brennan: Tell the Wind and Fire
Brennan er vanligvis alltid morsom og skamløst underholdende, men denne boka er ute av balanse. Den har én fantastisk, plaget, sardonisk og flåkjeftet hovedperson, og så er resten av persongalleriet bleke og livløse skygger i forhold. (Litt som Harriet Vanes Wilfrid i Gaudy Night: «Wilfrid’s tormented humanity stood out now against the competent vacuity of the other characters like a wound.» )
20. Ernest Cline: Ready Player One
Den er på ingen måte elegant skrevet, men den tar det igjen med med en sjarmerende entusiasme, utmerkede og åpenbart høyt elskede referanser, stilig verdensbygging og et veldig spennende (om ikke veldig originalt) plott. Og ikke minst er den skrevet av noen som kjenner og elsker de beste sidene ved nettsosialisering.
21. Margaret Atwood: The Handmaid’s Tale
En gjennomdyster og nedstrippet dagboksberetning fra en framtidig fundamentalistisk stat der kjærligheten faktoreres ut og kvinner primært brukes til avl, som tidvis plaget meg litt med å være i overkant stilisert og livløs. Og så en tørr liten akademisk epilog som rettferdiggjør alle stilvalgene i dagboka og lar lyset flomme inn over alt du har lest. Bravo!
22. Colm Tóibín: Brooklyn
En nær perfekt roman i all sin nedstrippede enkelhet, og langt mer tvetydig enn filmen (som også er veldig fin).
23. Terry Pratchett: Night Watch
I anledning syringblomstringen.
24. Lois McMaster Bujold: Shards of Honor
Fineste kjærlighetshistorien jeg har lest på lenge. Vorkosigan-sagaen it is.
25. Lois McMaster Bujold: Barrayar
Det er vanskelig nok for to stivnakkede og egenrådige voksne mennesker å gifte seg, om ikke den ene er tekno-liberaler og den andre føydalherre, og man blir sugd inn i palassrevolusjoner og snikangrep. Busman’s Honeymoon i rymden!
26. Lois McMaster Bujold: The Warrior’s Apprentice
Jeg brukte minst halve boka på å være oppgitt over Miles Vorkosigans ville og ansvarsløse påfunn, den lille ryggesløse svindlerslampen, og resten på å fryde meg over plottet og innse potensialet i Miles’ forståelig plagede personlighet. (Hadde jeg begynt med denne, er det nok usikkert om jeg ville lest videre.)
27. Lois McMaster Bujold: The Mountains of Mourning
Perfekt langnovelle som viser Miles når han bruker sine strategiske evner og sin usedvanlige teft og improvisasjonskunster til noe som virkelig betyrnoe, for ham og for alle.
28. Lois McMaster Bujold: The Vor Game
Åpningen, hvor Miles er væroffiser på en fjern, arktisk militærstasjon, er utvilsomt best, et stramt lite kammerspill om lojalitet, tjeneste, ryggrad og ordrer. Men resten er også gøy.
29. Lois McMaster Bujold: Cetaganda
Dybdeportrett av en av de barrayarske erkefiendene, vilt aristokratiske og genmanipulerende Cetaganda.
30. Lois McMaster Bujold: Ethan of Athos
Artig sidehistorie om arme Ethan som kommer fra en planet med bare menn. Og den første kvinnen han treffer, er Elli Quinn.
31. Lois McMaster Bujold: Labyrinth
32. Lois McMaster Bujold: The Borders of Infinity
Bujold har taket på langnovellene. Begge disse er nydelige, fokuserte studier – i den ene er det en nennsom Doctor Who-aktig håndtering av monstermotivet, i den andre får Miles prøve seg som predikant og profet. Og han er et litt sånn Boyd Crowder-aktig naturtalent. Selvsagt.
33. Lois McMaster Bujold: Brothers in Arms
34. Lois McMaster Bujold: Mirror Dance
35. Lois McMaster Bujold: Memory
En helt fantastisk liten trilogi-i-serien. Bujold tar grunnpremisset og bruker det for alt det er verdt til å utforske Miles’ identitet og en masse andre temaer som allerede har vært oppe: kloning, genetisk manipulering, fedre og sønner, monstre, traumer og hukommelse. Mirror Dance er grimmere enn noen av de andre bøkene, og Memory er først rolig og meditativ og så hysterisk og neglebitende spennende. Jeg hadde litt problemer med å forholde meg til verden og folk og slikt mens jeg glefset i meg disse.
36. Lois McMaster Bujold: Komarr
37. Lois McMaster Bujold: A Civil Campaign
Så hvem blir Miles når han blir stor og er nødt til å være bare én person? Til min ekstreme begeistring viser det seg at han for alle praktiske formål blir lord Peter Wimsey. Drunk on words, full av Shakespeare-sitater, bedragerisk åpen og traumatisert unnvikende på samme tid. Bøkene er en åpenbart bevisst hyllest til Strong Poison og Gaudy Night, og A Civil Campaign er dessuten høyt på lista over de morsomste bøkene noensinne.
38. LoisMcMaster Bujold: Winterfair Gifts
En liten coda til A Civil Campaign, fra en noe frustrerende synsvinkel.
39. Lois McMaster Bujold: Falling Free
Så etter all denne fryden var det jo litt nedtur å pliktskyldigst lese denne, som foregår 200 år før Miles’ tid og ikke har en eneste älskling med. Bare fordi man trenger den til Diplomatic Immunity. Den var nå likevel litt morsom (revolusjon à la The Martian).
40. Lois McMaster Bujold: Diplomatic Immunity
Miles gjør et slags comeback som førstelinjeagent. Morsomt for de mange gjensynenes skyld, men jeg hadde egentlig ventet meg litt dypere utforsking av Miles’ nye liv. (Det er Bujold som har skjemt meg bort.)
41. J.K. Rowling et al.: Harry Potter and the Cursed Child
Det hadde naturligvis vært best å dra til London og sett stykket uten å ha lest manuset selv, men den slags tålmodighet har man jo ikke. Jeg likte det, jeg. Og særlig at jeg ble så begeistret for Harry og Dracos sønner. Spesielt Scorpius!
42. Keri Hulme: The Bone People
Alle har anbefalt meg denne i årevis, og de har jo helt rett. Skramlete, merkelig, rystende, sarkastisk og poetisk bok som jeg fortsatt krangler med i hodet mitt.
43. Lois McMaster Bujold: Captain Vorpatril’s Alliance
En hel bok om Ivan Vorpatril!
44. Lois McMaster Bujold: CryoBurn
Miles reiser til en planet som er besatt av å fryse ned alle før de rekker å dø, en praksis som frambringer mengder av morbide politiske og økonomiske komplikasjoner. (La oss håpe de ikke kommer altfor langt med det i noen særlig nær framtid.) Mye Naismith-nostalgi, men ikke bare.
45. Lois McMaster Bujold: Gentleman Jole and the Red Queen
Den aller siste av Vorkosiganbøkene! Men om det nå viser seg å bli den aller siste, synes jeg det er en fin slutt – en ren Cordelia-bok, som de første to, med en fantastisk 76-årig Cordelia, full av bittersøte minner, i sentrum. Det er både en kjærlighetsroman og en fin bok om foreldre og barn. Hint: Om du har Cordelia og Aral Vorkosigan som foreldre, er det en massiv feilslutning å tro at livene deres har begrenset seg til den fliken du har sett.
46. Vikram Seth: An Equal Music
Fascinerende forskjellig fra A Suitable Boy, ikke bare fordi den er så intenst engelsk (og europeisk), men fordi den er så fokusert og behersket i plott, persongalleri og temaer. Men holdningen til kunst og kjærlighet er langt på vei den samme.
47. Robert Graves: Goodbye to All That
En programmatisk ikke-skjønnlitterær memoarbok, springende og assosiasjonsbasert, eksplisitt fordi Graves ikke kunne fiksjonalisere erfaringene sine fra første verdenskrig. Men veldig verdt å lese, både for de fryktelige krigsminnenes skyld, men også for de mange livlige portrettene (T.S. Lawrence på taket av All Souls i Oxford!).
48. Mikhail Lermontov: Vår tids helt
Jeg var på konferanse i Georgia, og for meg er Kaukasus dynket i russiske klassikere. Det var ikke mulig å velge annet enn denne tilsynelatende løse, men faktisk svært sinnrikt komponerte samlingen fortellinger om den livstrette kynikeren Petsjorin og hans eventyr i Kaukasus og andre steder. Anbefales!
49. Lois McMaster Bujold: Shards of Honour
50. Lois McMaster Bujold: Barrayar
Jeg klarte overhodet ikke å motstå fristelsen til å lese de to første Cordelia-bøkene om igjen etter Gentleman Jole and the Red Queen. De var vel nesten enda morsommere andre gangen.
51. Tone Almhjell: Maretorn
Ikke like sterk som Vindeltorn, kanskje, men den har fortsatt sin styrke i person-/dyregalleriet (gaupa Tyst!) og de sterke emosjonelle båndene mellom dem. Dessuten er den deilig mørk og skummel på begynnelsen og forferdelig spennende på slutten. Og for en tittel! Bare synd det er et lite dødvanne på midten.
52. Anthony Doerr: All the Light We Cannot See
Jeg synes den blir for enkel og sentimental, og Marie-Laure for uskyldsren og engleaktig. Og krigens mørke sider har jeg lest så mange mye bedre versjoner av i det siste. Dessuten måtte jeg ta en lesepause midt i fordi jeg fikk fnatt av Ond Diamantjeger-plottet. Det betyr ikke at jeg ikke ble beveget av boka opptil flere ganger.
53. Connie Willis: Crosstalk
Intenst sjarmerende liten sak i nær slekt med Bellwether, bare hakket mer alvorlig og derfor også hakket mer gripende. Men den er minst like morsom og minst like satirisk. Og skamløst romantisk!
54. Robert Graves: I, Claudius
En gammel favoritt fra oppveksten, og King’s Landing kan bare gå hjem og legge seg i forhold til Roma under Cæsarene!
55. Alexander McCall Smith: The Sunday Philosophy Club
Nei, nei, nei. Treige og uengasjerende greier.
56. Scott Lynch: The Lies of Locke Lamora
Denne plukket jeg opp for å lese noe lett og morsomt, men så brukte jeg en måned på den. Ikke greit. Den er jo ikke dårlig, men jeg synes den blir både for grunn og for tungrodd med alle tilbakeblikkene.
57. Connie Willis: Crosstalk
Kremt.
58. Ben Aaronovitch: The Hanging Tree
Peter Grant er tilbake både i London og den overgripende historien i serien, som for en gangs skyld beveger seg et godt stykke framover. Ikke like bra som Foxglove Summer, men jeg koste meg.
59. Michael Chabon: Moonglow
Chabon kan man stole på – nydelig om om livslang kjærlighet mellom trassige og kompliserte og tornefulle mennesker som gjør det vanskelig for andre å elske dem.
60. Ali Smith: Autumn
Nesten mer et rasende dikt om 2016s forskjellige idiotier og brutaliteter enn en roman. Men også fint om kjærlighet som overlever på uventede steder.
søndag 3. januar 2016
A reasonable man (Lois McMaster Bujold: The Curse of Chalion)
Only the saints would joke so about the gods, because it was either joke or scream, and they alone knew it was all the same to the gods.
Nydelig karakterdrevet fantasy – i den grad at man nesten bare bryr seg om den herjede og plagede og heroiske og beske og galgenhumoristiske og lidenskapelige og vittige og prinsippfaste og diplomatiske og hissige og generelt fantastiske Cazaril. Men det er et flott persongalleri ellers også, med særlig mange uavhengige og sterke kvinner, som prinsesse Iselle, som plent nekter å være brikke når hun kan være spiller («Three thoughts marched across Cazaril’s mind: first, that Iselle had no such crafty plan, second, that were it to be pointed out to her, she would say Hm! and file the notion away against some future need, and third, that the Fox did not need to know about the first.»), og et veldig smart og elegant dosert plott. Og alt foregår i et overbevisende spansk-middelalder-aktig univers (mange språklige lekkerbiskener!), hvor spøkelser, forbannelser og guder sklir rett inn.
Abonner på:
Innlegg (Atom)