Impossibly (Tom Stoppard: Rosencrantz and Guildenstern Are Dead)

Half of what he said meant something else, and the other half didn’t mean anything at all.

Når man først er på Hamlet-kjøret, er dette simpelthen den perfekte boka å plukke opp. Sammenflettingen av (nesten bare yndlingsbitene mine) av grunnteksten og Rosencrantz og Guildensterns absurde, forvirrede og skjelettaktige dialoger er intet mindre enn fantastisk – ertende, urkomisk, tragisk, oppriktig gripende og (forbløffende nok!) spennende. Bare grepet med å inkludere også framtida i mimedelen av Hamlets teateroppsetning! Jeg måtte straks sjekke teaterprogrammet i London for å se om det tilfeldigvis gikk noen oppsetning noe sted. (Nei. Urettferdig!)

Menn fra fortida (Robert Galbraith: Carreer of Evil)

You know four men who’d send you a severed leg?

Jeg holdt nesten på å gi opp den tredje Cormoran Strike-boka. J.K. Rowling har aldri vært noen elegant forfatter, men i innledningen til Carreer of Evil synes jeg hun var verre enn noensinne. Mengder av direkte pinefull eksposisjon. (Jeg vet at Cormoran liker å katalogisere ting, men dette var ikke troverdig som hans indre stemme.) Boka er dessuten nærmest demonstrativt ikke-morsom (hvorfor?!), kanskje for å hengi seg desto mer til mørk sosialrealisme. Men det er det jo mange som gjør mye bedre, ikke minst Kate Atkinson (som fint greier å være morsom samtidig, for øvrig). 

På toppen av det hele trodde jeg at det var opplagt hvem morderen var. Heldigvis tok jeg veldig feil. For Rowling kan fortsatt både snekre veldig fikse plott og skrive god dialog (kanskje det nye Harry Potter-stykket blir bra?), og boka blir veldig, veldig spennende etter hvert. Og jeg liker fortsatt Cormoran, og Robins bakhistorie blir utviklet på en nokså interessant måte (men for noen valg du tar, jente!). Så jeg leser vel den neste også, kan jeg tenke meg.

A witch by noonlight (Terry Pratchett: A Hat Full of Sky)

By an amazing coincidence, the Horse carved on the Chalk is remarkably similar to the Uffington White Horse, which in this world is carved on the downlands near the village of Uffington in southwest Oxfordshire. It’s 374 feet long, several thousand years old and carved on the hill in such a way that you can only see all of it in one go from the air. This suggests that: a) it was carved for the gods to see; or, b) flying was invented a lot earlier that we thought; or, c) people used to be much, much taller.

A Hat Full of Sky er kanskje min favoritt-Tiffany. Den har fantastiske scener med Nac Mac Feegle kledd ut som en mann i normalstørrelse (knærne og magen slåss høylytt, men siden spetakkelet villig deler ut gullmynter fra gravhaugen deres, aksepterer den ene etter den andre ham som rik og eksentrisk). Den har den skrekkelige Annagramma Hawkins og undersåttene hennes. (‘Annagramma’s the leader, then, is she?’ said Tiffany. ‘Um, no. Witches don’t have leaders, Annagramma says.’) Og ikke minst har den de mest fantastiske utvekslinger mellom Tiffany og den fullt utviklede Granny Weatherwax i all sin prakt, to alen av samme stykke. (They had argued, of course. But Mistress Weatherwax had made a nasty personal remark. It was: You’re eleven.) Og jeg liker så godt Pratchetts ungdomsbokstemme – enklere, varmere og mer inderlig enn i voksenbøkene, men ikke noe mindre morsom for det. (Never wish. Especially don’t wish upon a star, which is astronomically stupid.)

Frelser i pels (James Bowen: A Street Cat Named Bob)

It was as if my Harry Potter invisibility cloak had slipped off.

Om man vil at ungene skal ta imot leseanbefalinger, må man også ta imot deres, og dette var den dyrekjære tolvåringens forslag. Og det er jo lett å se hva hun liker så godt, historien om den skakkjørte og forsofne gatemusikanten som for første gang på aldri lenge klarer å bry seg om og prioritere noe annet enn seg selv, er jo ganske rørende. Spesielt sjarmerende er historien om hvordan Bob rett og slett insisterer seg inn i livet hans, og hvor skrekkelig bekymret Bowen blir når katten blir syk. Men noe stort verk er det ikke, og James Bowen gir ikke noe udelt positivt inntrykk – realistisk nok, sikkert – det tar tid å komme ut av usynlighetskappen og tilbake i de synliges rekker etter årevis på gata.

In my bones (Terry Pratchett: The Wee Free Men)

She’d read the dictionary all the way through. No one told her you weren’t supposed to.

The Shepherd’s Crown fikk meg til å savne Tiffany Aching sånn som hun skal være, så da ble det sånn. Jeg elsker the Nac Mac Feegle («‘We wuz misunderstood when we was wee bairns!’ yelled Rob Anybody. ‘Ye’re only pickin’ on us cuz we’re blue! We always get blamed for everythin’! The polis hate us! We wasnae even in the country!’»), og selv om jeg synes alvenes land er i vageste laget, er Tiffany vår heltinne,  for oss pirkete systemorienterte perfeksjonister.

You’re going to turn into somebody like Miss Tick, said her Second Thoughts. Do you really want that? ‘Yes,’ said a voice, and Tiffany realized that it was hers again. The anger rose up, joyfully. ‘Yes! I’m me! I am careful and logical and I look up things I don’t understand! When I hear people use the wrong words I get edgy! I am good with cheese. I read books fast! I think! And I always have a piece of string! That’s the kind of person I am!’

Zero hour (Margaret Atwood: Oryx and Crake)

Strange to think of the endless labour, the digging, the hammering, the carving, the lifting, the drilling, day by day, year by year, century by century; and now the endless crumbling that must be going on everywhere. Sandcastles in the wind.

Det er kanskje like greit at det ofte er middelmådige forfattere som skriver dystopier, for når Margaret Atwood gjør det, er det rystende og griseskummelt (genmodifisert pun intended). Rammehistorien er postapokalyptisk, men det er alle tilbakeblikkene til de siste preapokalyptiske tidene som er det aller nifseste – det er bare tendenser og eksperimenter og utglidninger og utsvevelser vi allerede er godt i gang med, spolt et stykke fram og beskrevet med normaliserende barneblikk fra én beskyttet og en totalt ubeskyttet barndom. Hva er det vi driver med? Hva er det vi kommer til å fortjene? Det er også en overrumplende (og nattsvart) morsom bok, blant annet på bekostning av humanioras framtid. («Our Students Graduate With Employable Skills, ran the motto underneath the original Latin motto, which was Ars Longa Vita Brevis.»)

An antic disposition (William Shakespeare: Hamlet)

Når man nå engang gikk såpass langt at man klarte å skrape til seg (gode!) billetter til Benedict Cumberbatchs absurd hurtigutsolgte Hamlet-forestilling på Barbican, var det jo klart at man måtte lese seg opp på teksten enda en gang. Det skader aldri, hver eneste gang man leser den, finner man jo bare flere referanser (denne gangen: Infinite Jest!), og det var jo fint å sitte på trappa til St Paul’s Cathedral og lese om Hamlets og Laertes’ basketak i Ofelias grav.

Woul't drink up eisel? eat a crocodile?

Og var det verdt det? Å jada. Anmeldelsene var jo til dels lunkne, og fikk en til å tro at dette skulle være en veldig eksperimentell oppsetning med Benedict hoppende rundt i indianerfjær og Bowie-t-skjorte og jeg vet ikke hva, og han gjør jo for så vidt det, men forestillingen er temmelig tradisjonell, litt sånn klassisk-Ibsen-aktig, tekstnær og alltid tekstprioriterende, prøver ikke å unnskylde spøkelset og har et skarpt skille mellom virkelighet og antic disposition. Når man kom temmelig direkte fra Det norske teatrets kjønnsbyttende, tvilende-fortvilende og absurde Hamlet, framsto det som svært så forsiktig. Men Cumberbatch er en nydelig Hamlet, han er da også fortvilet, men langt fra vanvittig, og skifter skarpt og lynraskt mellom desperat introspeksjon (ah, talene i BCs munn!) og kalkulert skuespill for å avsløre alle, og da mener han alle, som prøver å manipulere ham. Scenografien var også fin – det åpner med et litt Miss Havisham-aktig bryllupsbord («Thrift, thrift, Horatio! The funeral bak’d meats / Did coldly furnish forth the marriage tables.»), men ender som en ruin og askeblåst slagmark. Og Ciarán Hinds er den skumleste Claudius jeg har sett – han er ikke det minste søtet av forelskelse, og det er første gang jeg har sett Gertrude virke oppriktig redd ham når hun innser hva han må ha gjort. Slutten synes jeg likevel de gjorde bedre i Oslo, det gikk litt vel raskt for seg her, og fikk ikke like godt frem hvor fullstendig absurd hele fektekampen og veddemålet er målt mot Hamlets sinnsstemning etter å ha vendt tilbake og funnet Ofelia død og alt i kaos.

A thousand dangers on your head (William Shakespeare: Richard II)

Now comes the sick hour that his surfeit made;
Now shall he try his friends that flatter'd him.

Når man kommer fra Macbeth, Hamlet og Richard III, framstår Richard II som en overraskende streit politisk thriller. Richard er mye mindre av en skurk; grådig og forfengelig (og litt morderisk) er han jo, men han er jo ikke noe i nærheten av så ond, grisk og paranoid som visse andre, og det er også veldig klart at etterfølgeren Henrik IV straks går i gang med å begå lignende feil. Og enda streitere blir det av at stykket er så godt som fritt for profetier og spøkelser. Jeg leste meg opp i forkant av Globes Richard II-forestilling, og det var artig å se hvordan de la hovedvekten på kongens livsfjerne forfengelighet og tilhørende kortsynthet (han ble spilt nesten som Michael Palins Pilatus, plenty med uventet komikk!), og også hadde lagt på en åpningsscene der Richard blir plassert (uskyldig, ufrivillig) på tronen som liten gutt, noe jeg syntes ga fin dybde til fortvilelsen han føler på slutten når han har mistet alt. 

…for what can we bequeath
Save our deposed bodies to the ground?
Our lands, our lives, and all are Bolingbroke's.
And nothing can we call our own but death,
And that small model of the barren earth
Which serves as paste and cover to our bones.

Bursdag er bursdag (og Maaemo er Maaemo)

– Dere har vært her før?
– Ja, det er vel femte gangen. Er det bonuskort?

Det er dessverre ikke bonuskort på Maaemo, men vi fikk sitte på testkjøkkenet, med skittenfuturistiskurban panoramautsikt til togskinner og Barcode, og ikke minst fullt innsyn på kjøkkenet. 

Det er harmonisk på kjøkkenet. Det aller morsomste er når de roper «Jatak!» i kor på det nydeligste dansk hver gang de begynner på et nytt prosjekt (men det er jo bare Esben Holmboe Bang selv som er dansk, eller skandinavisk, for den saks skyld).

Det var ikke dumt å gasse seg gjennom Maaemos uforlignelige snacksrekke mens man så på solnedgangen fra testkjøkkenet, med Heidsieck-champagne til, som for øvrig viste seg fra sin aller beste side til den obligatoriske førstesnacken av nyr og rogn. 

23 retter er akkurat passe

12 glass vin og bjørkesevjelikør på toppen var … ganske mye

Snacksrekka hadde både seinsommer- og høstsmaker i seg – fra de aller siste agurkene (bittelitt marinert) med yoghurt og saltet rogn (også fantastisk til champagnen) via flere retter med eddikinnslag, typisk for sommer-Maaemo, for eksempel halvtørket havrerot med dråper av syrlig einebærgelé og chips av dehydrert øl med eddikpulver og eggeplomme, til flere retter som bare tenkte på sopp. 

Agurk, yoghurt og rogn

Men jeg liker aller best høst-Maaemo, og mine to yndlingssnacks var vel kanskje de som handlet om kantareller: først som intens mousse på kjeks, så som nydelig klokkeklar buljong med ubegripelig mørt kyllinghjerte i (og reinlav!). Hjerter er en annen vidunderlig Maaemo-tradisjon.

Bildet yter ikke kantarellbuljongen rettferdighet på noen måte

Dessuten hadde jeg nesten glemt hvor urimelig god den klassiske østersemulsjonen er. 

Så kom hovedrettene. Kamskjell dampet i eplejuice i sitt eget skall over grill, servert med både sellerirotpuré og saltbakt sellerirot. Nydelig balanse mellom syre fra eplene og den naturlige sødmen i kamskjellet, og så chablis som aller mest bidro med et hint av eik. Brød og smør og øl (og pinot gris til meg i år igjen). Lettsyltet makrell med ramsløk, mye eddik og fenikkelblader, som uten videre sparket ut 2/3 av smaksspekteret i Wongravens temmelig syreramme Morgenstern-riesling (men det var nok igjen). Potetpuré med smørskum og ramsløk (for at vi skulle spise potetene våre). En utrolig vakker rød- og gulbeterett med kamomille og solbær, igjen masse sødme og syre og Østersjø-sommer, ganske genialt paret med en gewurztraminer.

Det var altfor mørkt til å fange inn hvor nydelig betene skinte i rødt og gull, men læll

Kveldens aller genialeste vinkombinasjon tror jeg likevel må ha vært rømmegrøt med røkt og speket reinsdyrhjerte, servert med erkeeikete 15 år gammel hvit Rioja. Effekten ble litt som en vedfyrt badstu. Brent løk, pinnekjøttkraft, beinmarg og vaktelegg servert med høstløv- og skogbunnsduftende frühburgunder var heller ikke dumt – ut av badstua og inn i skogen (men rømmegrøtbadstua var best). 

Over til dessert – en variant av blåmuggost- og trompetsoppretten vi har fått om høsten flere ganger før. Med veldig portvinsaktig Maury

Som den dedikerte søtmonsen jeg er, synes jeg det er ganske gøy at Maaemo, til tross for at det jo er en restaurant som liker å servere deg ugress, har så sterkt fokus på desserter, og nesten alltid er på sitt beste i dessertsegmentet. Det var sånn denne gangen også. Trikset er stort sett å lage is av alt mulig rart, men det er jo et godt triks. Is av bokhvete, for eksempel, med frosne blåbær til, ga enda en veldig østersjøaktig smak, søtet opp med tokajer. (Og så ble den servert av Holmboe Bang personlig! Jeg ble nesten like starstruck som den gangen jeg gikk ut av heisen på Blindern og omtrent rett opp i fjeset på Chomsky, uten sammenligning for øvrig.)

Is og marengs med en skarp kant av pepperrot var kanskje det aller morsomste, ertende i spann med en helt streit moscato d’Asti. 

Pepperrotis!

Men smøris og vin santo var selvfølgelig nydelig i år igjen. Og kaffe og flytende vaffel og brunostterter. Og islandsk bjørkesevjelikør på huset.

Flytende vaffel og brunostterte

Alt i alt var det en fin blanding av nytt og klassisk og varianter av ting vi har prøvd før med andre vrier. De har kanskje vært litt spenstigere i vinvalget andre ganger (grunnen var kanskje delvis all eddiken i den nåværende menyen?), men til gjengjeld var det flere retter og mye helt nytt. Og testkjøkkenet kan anbefales, både for utsikten og innsikten og for det ekstra stellet og oppmerksomheten vi fikk, på Maaemos sindige, behagelige og vennlige vis.

Vi må nok gå igjen.

A Bit of Fluff (Mark Gatiss: The Vesuvius Club)

I tried to assume an air of nonchalance. Terribly difficult when held captive by lunatics beneath an active volcano, I’m sure you’ll agree.

The Vesuvius Club er virkelig en fjærlett affære, og første bok i serien om den særdeles ekstravagante og frisinnede portrettmaleren Lucifer Box (ja, alle personene heter denslags ting), som i virkeligheten er hemmelig agent og iskald drapsmann. Plottet er ekstremt tøysete, som de verste Sherlock Holmes-plottene (tenk skumle kinamenn og opiumsbuler), med en god dæsj nestenzombier og usannsynlig edvardiansk teknologi. Den har jo sin sjarm, men den er ikke riktig så morsom som den burde vært.

Strangers everywhere (David Mitchell: Ghostwritten)

London is a language. I guess all places are.

Det er kanskje litt urettferdig å lese debutbøkene til forfattere etter å ha mesket seg med perlene fra forfatterskapene deres i lengre tid, men nå gjorde jeg det igjen. David Mitchell er i høyeste grad seg selv i Ghostwritten, og forteller i kjent stil en rekke historier med ett eller flere berøringspunkter – noen er høyst realistiske, flere er i større eller mindre grad spøkelseshistorier, en er dystopisk science fiction og en annen opptakten til den. (Vi treffer til og med Luisa Rey og ser et kometformet fødselsmerke!) Vi får et mylder av veldig levende (alt fra fryktelige til dypt sympatiske) personer, og hele tida beveger historiene seg i spennet mellom menneskelig grusomhet (typisk kollektiv) og menneskelig kjærlighet og varme (selv hos de råtneste personer). Man er jo bortskjemt, så jeg vil si at Mitchell har gjort alt dette enda bedre andre steder, men jeg ville jo ikke vært f.eks. Mo Muntervary foruten. 

Til slutt: smekk på fingrene for dårlig russiskresearch.