Lest i 2017

Nyttårsforsettet for 2018 får være å blogge individuelt om hver bok igjen, men i dette ny-jobb-og-flytte-utenlands-året brøt rutinene sammen i august en gang. Men en komplett liste kan jeg da få til, tross langt framskredet juleferiesløvsinn. (Omtaler kommer også krypende.)

Januar
1. Terry Pratchett: Hogfather
Ingen jul uten!

2. William Shakespeare: The Tempest
… and our little life / is rounded with a sleep.

3. Margaret Atwood: Hag-Seed
Det var selvfølgelig derfor jeg måtte lese The Tempest, dette er Atwoods nydelige moderne nyfortolkning, der hun bruker den forsmådde, sorgtyngede, halvgale og hevngjerrige teaterregissøren Felix Philips til å sortere seg gjennom alle Prosperos problematiske og motstridende trekk. Overraskende nok er det også en strålende og overraskende optimistisk fengselsroman.

Februar
4. Jim Butcher: Storm Front
Ikke noe mesterverk, men jeg likte Harry Dresden og den sardoniske fortellerstemmen hans, og lo høyt flere ganger.

Mars
5. Jim Butcher: Fool Moon
Ikke like bra som den første – for mye varulver og for lite karakterutvikling etter min smak.

6. Barbara Kingsolver: The Poisonwood Bible
Fantastisk bok om foreldre og barn, arv og miljø – og de fortellerstemmene!

7. Dorothy Sayers: Gaudy Night
Jo, jeg dro altså til Oxford, og …

April
8. Edith Wharton: Ethan Frome
Det er vanskelig å tenke seg noe mer tragisk enn denne lille kjærlighetshistorien. When will they make it a musical?

9. Connie Willis: To Say Nothing of the Dog
Den foregår i Oxford, den siterer Dorothy Sayers aldeles skamløst ofte, og har faktisk et riktig bra plott, til tross for at den lenge framstår som en totalt fluffy Wodehouse-pastisj.

10. Sarah Waters: Fingersmith
Ekstremt Dickens-aktig bok, men på et tema som Dickens ikke kunne rørt med ildtang. Kul effekt.

11. Laini Taylor: Strange the Dreamer
Det finnes faktisk ikke noen unnskyldning for å gi helten bare gode egenskaper. Selv om jeg forstår hvorfor hun syntes plottet krevde det.

12. Douglas Adams: The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy
Ingenting er som å gjenlese denne fordi trettenåringen din synes referansene dine er for rustne.

13. Douglas Adams: The Restaurant at the End of the Universe
Endelig en bok som tar tempus/modus/aspektproblemene knyttet til tidsreising på alvor!

Mai
14. Douglas Adams: Life, the Universe and Everything
15. Douglas Adams: So Long and Thanks for All the Fish
16. Douglas Adams: Young Zaphod Plays it Safe
17. Douglas Adams: Mostly Harmless

Juni
18. Elizabeth Strout: Olive Kitteridge
19. Lene Kaaberbøl: Skammarens dotter
20. Terry Pratchett: Night Watch
21. Lene Kaaberbøl: Skammarteiknet

Juli
22. Anne Leckie: Ancillary Justice
23. Dorothy Sayers: Five Red Herrings
24. Lois McMaster Bujold: The Warrior’s Apprentice
25. Lene Kaaberbøl: Slangens gåve

August
26. Lene Kaaberbøl: Skammarkrigen

27. Arundhati Roy: The Ministry of Utmost Happiness
Jeg likte den faktisk veldig godt, men det er en ujevn, sint og agitatorisk bok, og veldig langt unna The God of Small Things, som jeg virkelig elsker. Historielinja er lang og kronglete, full av virkelig gruoppvekkende historier fra Kasjmir og Delhis bakgater, og det tar lang tid før vi kommer fram til historien om Tilo og hennes tre beundrere, og hvordan Kasjmir-konflikten er vevd inn i livene deres. Men den er til gjengjeld strålende.

September
28. Sarah Perry: The Essex Serpent
Her har vi en langtrukken, mystisk historie om en mytisk slange. Og så er det ikke noe poeng med den? Jeg liker for så vidt hovedpersonene, men … hvorfor?

29. Gail Honeyman: Eleanor Oliphant is Completely Fine
Jeg kjøper ikke helt Eleanors personlighet – rigid og autistisk som hun er på begynnelsen, virker en del av utviklingene på slutten temmelig usannsynlige, og slutten er i overkant sentimental. Jeg liker best det nærmest utenomjordiske perspektivet hun har på kontorhverdagen, der er det en del perler.

30. Lois McMaster Bujold: The Vor Game
Fryktelig mye morsommere på andre lesning, når du kjenner hele Miles’ historie og kan glede seg over de første glimtene av sentrale personer. Jole er der! Gregors kvaler er også mye mer interressante når man kjenner Gregor fra før.

31. J.B. Priestly: An Inspector Calls
Sånn går det når man har barn på engelsk skole. Det er lett å se hvorfor de har den på pensum for fjortenåringene, den er en effektiv innføring i klasseurettferdighet der den rettskafne inspektøren legger et elegant konstruert nett av synder på den for det meste karikerte Birling-familien. Men slutten er urovekkende helt på ordentlig.

Oktober
32. Sarah Waters: The Paying Guests
Den begynner så bra, med lavmælt slow-burn, men så går Waters hen og spolerer hele greia med tåpelig melodrama. Hele boka bare døde for meg, og jeg leste den ut av ren plikt.

33. Ben Aaronovitch: The Furthest Station
Et morsomt lite eventyr med Peter Grant, helt løsrevet fra den Store Intrigen. Det kan kanskje være like greit, jeg har på følelsen at Aaronovitch sliter litt med den. Og så liker jeg den obsternasige Abigail.

November
34. Philip Pullman: The Book of Dust
Hvis det bare ikke hadde vært for de siste få kapitlene, skulle jeg vært helhjertet begeistret for denne turen tilbake til Lyras Oxford. Men der faller altså Pullman i mysteriegryta. Tsktsk. Men den er verdt å lese likevel, og jeg er veldig svak for det nye persongalleriet, særlig Malcolm.

35. Colson Whitehead: The Underground Railroad
Sint, brutal og poetisk roman om Cora, som rømmer, rømmer og rømmer igjen fra livet som slave på en bomullsplantasje i Georgia. Det er ikke en realistisk roman, og det forvirret meg litt – undergrunnsjernbanen var jo ikke en virkelig jernbane, men det er den her, og jeg vet ikke helt hva jeg synes om det grepet.

36. Sarah Rees Brennan: In Other Lands
Fryktelig ujevn bok, som starter som ren karikatur (hva om Harry Potter var en ufyselig tenåring som gikk alle på nervene?), men etter hvert blir den mer, og til slutt er i hvert fall to av hovedpersonene av kjøtt og blod. Verdensbyggingen er irriterende tynn, og det er ikke greit når vi vet du kan så mye bedre, SRB! Allikevel er den dødelig spennende på slutten, og ga meg en søvnløs natt.

Desember
37. Patrick Rothfuss: The Name of the Wind
Njeh. Det er ikke at det ikke er bra ting her – jeg er svak for beskrivelsen av Kvothes tid på universitetet – men den er episodisk og løs, og den er kompetent, men ikke strålende skrevet. Det spørs om jeg gidder å lese neste bind.

38. Ali Smith: Winter
Det er mye mer av en roman enn Autumn, som nesten var mer av et (rasende) dikt. Smith er definitivt sint her også, men igjen er det først og fremst en bok om kjærlighet, forfriskende nok aller mest mellom to strilynte gamle søstre. Jeg brukte litt tid på å komme inn i den, men til slutt likte jeg den nok minst like mye som Autumn. Og den er skikkelig listig!

39. Douglas Adams: Dirk Gently’s Holistic Detective Agency
Jeg måtte lese den om igjen etter å ha sett Adams’ Doctor Who-episode Shada, som nylig er fullført med animasjon, og som han stjal store biter av og satte direkte inn i første Dirk Gently-bok. Jeg hadde glemt hvor mye av en Cambridge-bok det er. Generelt er plottet så underlig at det er umulig å lagre det i minnet, så det var vel verdt å lese den igjen – jeg tror jeg lo minst like mye denne gangen også.

Uten sverd (Lene Kaaberbøl: Skammarkrigen)

Som tittelen antyder, er dette boka om det store oppgjøret med den skamløse Drakan og hans hær, men siden Kaaberbøl, i likhet med Nico, tydeligvis ikke liker sverd og trives best i kammerspillformat, løser hun oppgjøret på en måte som nærmer seg juks i mine øyne. Og det er litt synd. Det er også noen utviklinger i forholdene mellom personene som jeg synes er vel lettvinte – ubeleilig kjærlighet hos en sånn som Dina går ikke bare over på en dag.

Men personene selv står seg. Dina som må finne en måte å være helt sin egen på. Den plagede, Hamlet-aktige Nico. Lidenskapelige, tross alt feilbarlige Melussina. Klansfolkene. Det er en fin bokserie.

Fløyta (Lene Kaaberbøl: Slangens gåve)

Dette er Skammar-seriens klare høydepunkt, for her får vi (og Dina) vite om den andre siden av Dina, de andre kreftene hennes, det hun ikke har fra moren, de som er enda tyngre å bære enn skammarblikket. Og hun får vite det på en ambivalent og voksen måte, som gjør henne mye voksnere også. Dessuten liker jeg beskrivelsen av det skumle, totalitære Sagisloc.

Homicidal runt lunatic (Lois McMaster Bujold: The Warrior’s Apprentice)

I’ve always had the impression you were trying to be three people. Perhaps you’ve found your calling.

Jeg ser jeg var ganske hard mot Miles første gang jeg leste boka. Men det er selvsagt noe helt annet når man har hele katalogen i bakhodet, og vet hva han kommer til å gjøre med de dyrekjøpte erfaringene han gjør seg på det vanvittige eventyret som får Dendarii-leiesoldatene til å oppstå ut av løse lufta. Og så er det så morsomt med alle de første møtene. Bel Thorne! Elli Quinn! De aller første beskrivelsene av Ivan Vorpatril! (“Ivan had the family memory, at least. What would it be like to have a mind that retained nearly everything, but never bothered to put it in any kind of order? Exactly like living in Ivan’s room, Miles decided.”)

(Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal hindre meg selv i å gjenlese hele serien!)

Ayr, Girvan, Stranraer (Dorothy Sayers: Five Red Herrings)

Togtidene på Ayr stasjon

Det er noe eget å lese on location. Så da sommerferien førte oss på togtur Glasgow–Ayr–Stranraer, var det helt uunngåelig å plukke opp Five Red Herrings. Den er nok den tørreste av alle Wimsey-bøkene, med sin voldsomme fiksering på togtabeller og billettklipping, men det ble ganske mye morsommere når man kjørte rundt på de samme togene (og til og med skulle ha Irlands-båten!). Og de temperamentsfulle Galloway-kunstnerne er jammen ganske morsomme de også (og utvilsomt samlet i felten), og så er det jo Wimsey selv, da, der han piner Bunter til å bruke skotske navn på kjøttstykker til Bunters smerte og bestyrtelse.

Jeg (Ann Leckie: Ancillary Justice)

“I can bring you back. I’m sure I can.” “You can kill me, you mean. You can destroy my sense of self and replace it with one you approve of.”

Ancillary Justice åpner nesten pinefullt langsomt, og det tar lang tid før man begynner å forstå hvor komplisert historien er. Men den er verdt det. Grunnpremisset kan høres nokså sært ut, men det fungerer faktisk, og fører til særdeles interessant synsvinkelbruk og interessante meditasjoner over hva identitet, selvforståelse og menneskelighet egentlig vil si. Og til slutt blir den jammen ganske spennende også. 

I høylandet (Lene Kaaberbøl: Skammarteiknet)

Der den første Skammar-boka var smekker og kammerspillaktig, er oppfølgeren på et mye bredere lerret med mer verdensbygging. Men det er en utmerket oppfølger, Dina er fortsatt en fin heltinne, og må gjennom en hard prøve.

Før syrinene blomstrer helt av (Terry Prachett: Night Watch)

 

It wasn’t a decision he was making, he knew that. It happened far below the levels of the brain where decisions were made. It was something built in. There was no universe, anywhere, where a Sam Vimes would give in on this, because if he did then he wouldn’t be Sam Vimes anymore.

Det er altså bare å notere at jeg plukket fram Night Watch i år igjen etter å ha vært ute og gått en syrinduftende maikveld, antagelig veldig nær the Glorious Twenty-Fifth of May. Det blir liksom ikke vår uten et gjensyn med den voksne Vimes’ ryggrad og hardt tilkjempede tro på pragmatisk anstendighet i lys av den helt unge Vimes.

Skam i livet (Lene Kaaberbøl: Skammarens dotter)

Fjortenåringen min er så streng og kritisk at det virker strengt nødvendig å lese de svært få bøkene som passerer det trange nåløyet hennes. Og hun hadde jo helt rett denne gangen også – Dina er en herlig sint, vrang og impulsiv heltinne (perfekt introdusert i første kapittel), og resten av persongalleriet er også bra, grunnpremisset er en virkelig god idé, og boka er i tillegg fryktelig spennende. Og så er den så fint oversatt til et veldig kledelig nynorsk at det nesten er vanskelig å forestille seg at den opprinnelig er skrevet på dansk.

Absolutely without apology (Elizabeth Strout: Olive Kitteridge)

Foolish, foolish spring.

En fantastisk liten bok om den torne- og stormfulle Olive Kitteridge, fortalt i små historier hvor hun er alt fra hovedperson til perifer biperson, og fra synsvinklene til en rekke personer med et bredt spekter av forhold til henne (ikke uventet er hun både elsket, hatet, respektert, foraktet og fryktet). Boka er full av sviende, kompliserte og utpreget voksne følelser og forhold mellom mennesker. Hva vil det si å være trofast? Eller lykkelig? Hva skjer om du aldri forklarer eller ber om unnskyldning? Hva er nå kjærlighet for noe? Og går det an å komme tilbake til livet etter at det har herjet med deg etter eget forgodtbefinnende?

The ingenuity of complete fools (Douglas Adams: Mostly Harmless)

“O Sandwich Maker from Bob!” he pronounced. He paused, furrowed his brow and sighed as he closed his eyes in pious contemplation. “Life,” he said, “will be a very great deal less weird without you!” Arthur was stunned. “Do you know,” he said, “I think that’s the nicest thing anybody’s ever said to me?”

Det er mulig at denne tar prisen for tvilsomste plott i serien (skjønt konkurransen er hard), men den er selvsagt likevel minst like morsom og elskelig som resten av serien. Arthur Dent er herlig både som tilnærmet lykkelig smørbrødmester og desperat tenåringsfar, og så er det fullt av skatter som flyservicesystemet som etter et havari begynner å infisere det lokale dyrelivet, og gjøre det om til «some kind of helpless thrashing service industry, handing out hot towels and drinks to passersby».

Aorist rods (Douglas Adams: Young Zaphod Plays It Safe)

Aorist rods were devices used in a now happily abandoned form of energy production. When the hunt for new sources of energy had at one point got particularly frantic, one bright young chap suddenly spotted that one place which had never used up all its available energy—the past.

Aorist rods! Aorist rods! Her ser vi hva en Cambridge-utdannelse virkelig kan gjøre for deg! 

Inexplicable people (Douglas Adams: So Long and Thanks for All the Fish)

Others may wish to skip on to the last chapter which is a good bit and has Marvin in it.

Men om du gjør det, går du også glipp av regnguden Paul McKenna («Let’s be straight here. If we find something we can’t understand we like to call it something you can’t understand, or indeed pronounce.») og Wonko the Sane/John Watson(!), som ikke kunne leve i et univers med detaljerte bruksanvisninger for tannpirkere. 

Men til og med bortsett fra dem syntes jeg det var romantisk, jeg, og det hadde jeg strengt tatt ikke ventet. 

How I hate the night (Douglas Adams: Life, the Universe and Everything)

“I’m afraid,” he said at last, “that the Question and the Answer are mutually exclusive. Knowledge of one logically precludes knowledge of the other. It is impossible that both can ever be known about the same Universe.”

Så det utsøkt fjompete plottet i fjerde bind bringer oss selvsagt ikke noe nærmere en forståelse av livet, universet og hele greia. Men vi får høre Marvins voggesanger, da, det er vel verdt å lese den bare for det. 

Now the world has gone to bed,
Darkness won’t engulf my head,
I can see by infrared,
How I hate the night.

1001 Tense Formations (Douglas Adams: The Restaurant at the End of the Universe)

Most readers get as far as the Future Semiconditionally Modified Subinverted Plagal Past Subjunctive Intentional before giving up,

Douglas Adams var jo i en periode Doctor Who-manusforfatter, og det er kanskje derfor han er en av de få som forstår at det virkelige problemet med tidsreising selvsagt ville vært tempus, modus og aspekt. 

One of the major problems encountered in time travel is not that of accidentally becoming your own father or mother. There is no problem involved in becoming your own father or mother that a broad-minded and well-adjusted family can’t cope with. There is no problem about changing the course of history—the course of history does not change because it all fits together like a jigsaw. All the important changes have happened before the things they were supposed to change and it all sorts itself out in the end. The major problem is quite simply one of grammar, and the main work to consult in this matter is Dr. Dan Streetmentioner’s Time Traveler’s Handbook of 1001 Tense Formations. It will tell you, for instance, how to describe something that was about to happen to you in the past before you avoided it by time-jumping forward two days in order to avoid it. The event will be described differently according to whether you are talking about it from the standpoint of your own natural time, from a time in the further future, or a time in the further past and is further complicated by the possibility of conducting conversations while you are actually traveling from one time to another with the intention of becoming your own mother or father.

Beware of the leopard (Douglas Adams: The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy)

Not only is it a wholly remarkable book, it is also a highly successful one—more popular than the Celestial Home Care Omnibus, better selling than Fifty-three More Things to Do in Zero Gravity, and more controversial than Oolon Coluphid’s trilogy of philosophical blockbusters, Where God Went Wrong, Some More of God’s Greatest Mistakes and Who Is This God Person Anyway?

Noe av det aller fineste i verden må være å lese Douglas Adams om igjen fordi trettenåringen din synes referansene dine er for rustne.

Mahalath (Laini Taylor: Strange the Dreamer)

Here was the radical notion that you might help someone simply because they needed it.

Det er ikke lett å skrive om en hovedperson som er tilnærmet perfekt: følsom, empatisk, lidenskapelig, rakrygget osv. osv. Og det er nok det som plager meg mest i Strange the Dreamer – vår helt Lazlo Strange er nærmest plagsomt begavet, eiegod og prinsippfast (det verste man kan si om ham er at han ikke er konvensjonelt ansiktspen). Det er riktignok gode narrative grunner til at han må være sånn, men det er irriterende likevel. I tillegg lider boka av en stil som heller mot det pompøse og sentimentale, og der er jeg ikke særlig tilgivende. Likevel er det for så vidt ingen dårlig bok – det er ganske stilig verdensbygging (men altfor mye eksposisjon), og plottet er bra, og klarer å bruke en Balkan-aktig krigssituasjon på en riktig intelligent måte. Den har også en del bipersoner som er langt mer sammensatte og interessante enn dotten Lazlo. Og spennende er den jo, jeg slukte hele på en lang flytur.

There are no girls like me (Sarah Waters: Fingersmith)

She will be like everyone, putting on the things she sees the constructions she expects to find there.

Jeg tror aldri jeg har lest en mer Dickens-aktig bok – både persongalleriet, stilen, det hemningsløst føljetongaktige plottet og formene for skurkaktighet som driver det, alt (bortsett fra noen mer moderne synsvinkelgrep) kunne fint passert som noe sjølven hadde kommet opp med. Det er bare det at hovedtemaene i boka er sånn at Dickens ikke kunne tatt i dem med ildtang. Resultatet er en svært underholdende og medrivende bok, men den har mye alvor og sårhet i seg også, som kanskje lider litt under all Dickens-pastisjen – det kunne vært en dypere bok om den ikke var så programmatisk. Men jeg likte den veldig godt.

To say nothing of Bunter (Connie Willis: To Say Nothing of the Dog)

‘You weren’t prepped? Victorian society’s highly mannered. Breaches of etiquette are taken very seriously.’ She looked curiously at me. ‘How have you managed thus far?’ ‘For the past two days I’ve been on the river with an Oxford don who quotes Herodotus, a lovesick young man who quotes Tennyson, a bulldog, and a cat,’ I said. ‘I played it by ear.’

To Say Nothing of the Dog hører til Oxford-tidsreiseserien til Connie Willis, men som en slags vilter lillesøster til de mer vektige andre bindene. Tittelen siterer Three Men in a Boat, og det gjør ofte boka også, men stilen er nesten pur Wodehouse (masse fjompete engelske forvekslingsintriger), samtidig som den skamløst siterer Dorothy Sayers, og da særlig Gaudy Night. Resultatet er så hemningsløst fluffy og fnisete at man blir helt overrasket over at det faktisk er et riktig intelligent plott der inne også. 

Inarticulate flashes (Edith Wharton: Ethan Frome)

By nature grave and inarticulate, he admired recklessness and gaiety in others and was warmed to the marrow by friendly human intercourse.

Det er nesten ikke grenser for hvor tragisk denne vesle kjærlighetshistorien er. Jeg må innrømme at jeg leste den helt og holdent på grunn av det nye Magnetic Fields-albumet: «When will they make you a musical? / There have been far worse crimes.» Jeg synes vel musikalideen er å gå litt langt, men Stephin Merritt har helt rett, den er absolutt verdt å lese, og minner en del om Stoner (på en mindre irriterende måte) – det er nok noe med den følsomme, men ordløse hovedpersonen og den forkrøplende kona. 

In aeternum floreat (Dorothy Sayers: Gaudy Night)

In the glamour of one Gaudy night, one could realise that one was a citizen of no mean city. It might be an old and an old-fashioned city, with inconvenient buildings and narrow streets where the passers-by squabbled foolishly about the right of way; but her foundations were set upon the holy hills and her spires touched heaven.

Det er ikke mye jeg trenger å tenke på Oxford før jeg plutselig har plukket opp Gaudy Night for n-te gang. Det virket denne gangen også.

Enough of my father in me (Barbara Kingsolver: The Poisonwood Bible)

Until that moment I’d always believed I could still go home and pretend the Congo never happened.

For en bok! Jeg tror det må være noe av det beste jeg har lest om foreldre og barn, oppdragelse og arv. Ingen av den envise og etter hvert stadig galere baptistmisjonærens døtre ender opp som noe i nærheten av hva han er, men forskjellige som de er (de synsvinkelkapitlene!), har alle klart gjenkjennelige (og forskjellige!) remmer av huden hans likevel. Det beste av alt er naturligvis tvillingene – den forkrøplede, sardoniske og fritenkende Adah (palindromdiktene hennes!), og den flammende idealistiske Leah. Og så passer det jo perfekt inn i leseprogrammet mitt at boka siterer The Tempest – her har vi igjen den forrykte faren som er strandet på en øde øy (en kongolesisk jungellandsby er ikke mye mer tilgjengelig) med døtre og kone som blir stadig mindre beundrende og tillitsfulle. 

Full fathom five thy father lies;
Of his bones are coral made;
Those are pearls that were his eyes;
Nothing of him that doth fade,
But doth suffer a sea-change
Into something rich and strange.

Og Price-døtrene er sannelig noe rikt og underlig.

Delene som beskriver misjonærperioden deres i Kilanga er et sjeldent magisk og perfekt stykke litteratur, og beskrivelsene av livet etter Kilanga er kanskje litt blekere. Men jeg ville ikke vært dem foruten på noe vis.

Varulvkatalog (Jim Butcher: Fool Moon)

I tried not to think too much about what sort of person it might be who survived.

Fool Moon er ikke på langt nær så bra som den første Harry Dresden-boka – det er for lite karakterutvikling og altfor mange actionscener. Og det er ikke at jeg ikke liker nerding (for eksempel elsker jeg Peter Grants evige London-arkitektur-nerding), men det kompliserte systemet av varulvtyper som er i omløp i denne boka her, er godt over grensa til det komiske. Det betyr ikke at boka ikke har sine gode øyeblikk – det beste er når Dresden må konfrontere sine egne mørke sider. Men nå blir det Dresden-pause.

På kino i 2017

21. februar: The Lego Batman Movie

Vi hadde ladet opp med Batman Begins og The Dark Knight, og det gjorde filmen enda mer fornøyelig enn den ellers ville vært. Jeg lo masse. Herlig Joker!

5. mars: La La Land
Stilig og vakkert og nostalgisk om Hollywood-drømmer (og for så vidt andre drømmer).

25. mai: Guardians of the Galaxy vol. 2
Jeg likte den en god del bedre enn den første, faktisk – plottet var bedre og i hvert fall jeg brydde meg mer om personene. Morsommere syntes jeg også den var. Og så er vesle Groot det søteste man kan tenke seg i hele verden.

21. juli: Dunkirk
Jeg har nok aldri sett noen krigsfilm som så til de grader hiver seg over sansene dine – tennene klaprer i munnen, du gisper etter luft når lasterommet på den ene båten etter den andre blir oversvømt av vann, ørene holder nesten ikke ut skuddene fra flyene over stranda. Og når det endelig blir helt stille, helt mot slutten, leter ørene forbløffet etter all lyden som var der før (og Tom Hardy har nok en rolle der han må spille bare med øynene).  Det er minimalt med dialog, og vi vet nesten ingenting om noen av personene, og allikevel er det intenst spennende hele tida (og det er det fru Jeg Hater Slagscener som sier). På en måte minner den meg om Gravity, men Nolan går ikke i fella og klistrer på overflødig backstory. Overlevelsesinstinktet får være hovedpersonen i fred.

Harry Dresden. Wizard (Jim Butcher: Storm Front)

A roomful of deadly drug. One evil sorcerer on his home turf. Two crazies with guns. One storm of wild magic looking for something to set it into explosive motion. And half a dozen scorpions like the one I had barely survived earlier, rapidly growing to movie-monster size. Less than a minute on the clock and no time-outs remaining for the quarterback. All in all, it was looking like a bad evening for the home team.

Det er jo ikke noe mesterverk på noen måte, men jeg ble temmelig sjarmert av sardonisk noir-detektiv-cum-trollmann Harry Dresden likevel. Jeg lo høyt opptil flere ganger, likte bipersonene også og plukket straks opp neste bind da jeg var ferdig med denne.

This impossible part (William Shakespeare: The Tempest / Margaret Atwood: Hag-Seed)

Hast thou, which art but air, a touch, a feeling
Of their afflictions, and shall not myself,
One of their kind, that relish all as sharply,
Passion as they, be kindlier moved than thou art?

Som pretensiøs 16-åring pløyde jeg gjennom nesten hele Shakespeare, men jeg ramlet visst av før jeg kom til The Tempest, sist som den er, og hadde faktisk verken lest eller sett den før nå (hvis vi ser bort fra de vidunderlige talene … our little life / is rounded with a sleep). Men da jeg så at Margaret Atwood hadde skrevet en gjenfortelling/nyfortolkning, ble det endelig Tempest på meg.

Og det kan jeg anbefale: Atwood er en leken og kjærlig fortolker, og særlig får hun brukt sin hovedperson, den halvgale og hevngjerrige forsmådde teaterregissøren Felix Philips, effektivt til å sortere hun nennsomt alle Prosperos problematiske og motsigende trekk. 

Maybe her eyes aren’t wide because of innocence. Maybe it’s fear. He has a split instant of seeing Prospero through the gaze of Miranda – a petrified Miranda who’s suddenly realized that her adored father is a full-blown maniac, and paranoid into the bargain. He thinks she’s asleep when he’s talking out loud to someone who isn’t there, but she’s heard him doing it, and it scares her. He says he can command spirits, raise storms, uproot trees, open tombs, and cause the dead to walk, but what’s that in real life? It’s sheer craziness. The poor girl is trapped in the middle of the ocean with a testosterone-sodden thug who wants to rape her and an ancient dad who’s totally off his gourd. No wonder she throws herself into the arms of the first sane-looking youth who bumbles her way. Get me out of here! is what she’s really saying to Ferdinand. Isn’t it?

Så etter denne leseopplevelsen tenker jeg at jeg foretrekker kommentarapparatet mitt skjønnlitterært. Og heldigvis er Hag-Seed i tillegg så veldig mye mer enn et kommentarapparat – det er en riktig sjarmerende og overraskende optimistisk fengselsroman, og en roman om teatermagi, nesten litt som Shakespeare in Love. 

There are worse battle cries (Terry Pratchett: Hogfather)

AND I MADE SURE SOME OF THEM SAW ME. I KNOW IF THEY ARE PEEPING, Death added proudly.
“Well done, sir.”
YES.
“Though here’s a tip, though. Just ‘ho, ho, ho’ will do. Don’t say, ‘Cower, brief mortals’ unless you want them to grow up to be moneylenders or some such.”

Det blir liksom ikke jul uten. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å lese den denne jula, men så blidde det bare sånn likevel. Døden som sliter med julenissens plikter og byrder, er noe for seg selv (og vel så rørende som det meste i julefortellingsjangeren). 

“It’s all about the sun, master. White snow and red blood and the sun. Always has been.”
VERY WELL, THEN. THE HOGFATHER CAN TEACH PEOPLE THE UNREAL MEANING OF HOGSWATCH.
Albert spat over the side of the sleigh. “Hah! ‘Wouldn’t It Be Nice If Everyone Was Nice,’ eh?”
THERE ARE WORSE BATTLE CRIES.

Og så er dette en av Unseen University’s beste Discworld-opptredener også. (The Cheerful Fairy! Ridcully som prøver Bloody Stupid Johnsons baderom!) De er best når de ikke bærer hovedhistorien.