Vi hadde ladet opp med Batman Begins og The Dark Knight, og det gjorde filmen enda mer fornøyelig enn den ellers ville vært. Jeg lo masse. Herlig Joker!
5. mars: La La Land
Stilig og vakkert og nostalgisk om Hollywood-drømmer (og for så vidt andre drømmer).
25. mai: Guardians of the Galaxy vol. 2
Jeg likte den en god del bedre enn den første, faktisk – plottet var bedre og i hvert fall jeg brydde meg mer om personene. Morsommere syntes jeg også den var. Og så er vesle Groot det søteste man kan tenke seg i hele verden.
21. juli: Dunkirk
Jeg har nok aldri sett noen krigsfilm som så til de grader hiver seg over sansene dine – tennene klaprer i munnen, du gisper etter luft når lasterommet på den ene båten etter den andre blir oversvømt av vann, ørene holder nesten ikke ut skuddene fra flyene over stranda. Og når det endelig blir helt stille, helt mot slutten, leter ørene forbløffet etter all lyden som var der før (og Tom Hardy har nok en rolle der han må spille bare med øynene). Det er minimalt med dialog, og vi vet nesten ingenting om noen av personene, og allikevel er det intenst spennende hele tida (og det er det fru Jeg Hater Slagscener som sier). På en måte minner den meg om Gravity, men Nolan går ikke i fella og klistrer på overflødig backstory. Overlevelsesinstinktet får være hovedpersonen i fred.
5. mars: La La Land
Stilig og vakkert og nostalgisk om Hollywood-drømmer (og for så vidt andre drømmer).
25. mai: Guardians of the Galaxy vol. 2
Jeg likte den en god del bedre enn den første, faktisk – plottet var bedre og i hvert fall jeg brydde meg mer om personene. Morsommere syntes jeg også den var. Og så er vesle Groot det søteste man kan tenke seg i hele verden.
21. juli: Dunkirk
Jeg har nok aldri sett noen krigsfilm som så til de grader hiver seg over sansene dine – tennene klaprer i munnen, du gisper etter luft når lasterommet på den ene båten etter den andre blir oversvømt av vann, ørene holder nesten ikke ut skuddene fra flyene over stranda. Og når det endelig blir helt stille, helt mot slutten, leter ørene forbløffet etter all lyden som var der før (og Tom Hardy har nok en rolle der han må spille bare med øynene). Det er minimalt med dialog, og vi vet nesten ingenting om noen av personene, og allikevel er det intenst spennende hele tida (og det er det fru Jeg Hater Slagscener som sier). På en måte minner den meg om Gravity, men Nolan går ikke i fella og klistrer på overflødig backstory. Overlevelsesinstinktet får være hovedpersonen i fred.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar