Mahalath (Laini Taylor: Strange the Dreamer)

Here was the radical notion that you might help someone simply because they needed it.

Det er ikke lett å skrive om en hovedperson som er tilnærmet perfekt: følsom, empatisk, lidenskapelig, rakrygget osv. osv. Og det er nok det som plager meg mest i Strange the Dreamer – vår helt Lazlo Strange er nærmest plagsomt begavet, eiegod og prinsippfast (det verste man kan si om ham er at han ikke er konvensjonelt ansiktspen). Det er riktignok gode narrative grunner til at han må være sånn, men det er irriterende likevel. I tillegg lider boka av en stil som heller mot det pompøse og sentimentale, og der er jeg ikke særlig tilgivende. Likevel er det for så vidt ingen dårlig bok – det er ganske stilig verdensbygging (men altfor mye eksposisjon), og plottet er bra, og klarer å bruke en Balkan-aktig krigssituasjon på en riktig intelligent måte. Den har også en del bipersoner som er langt mer sammensatte og interessante enn dotten Lazlo. Og spennende er den jo, jeg slukte hele på en lang flytur.