I tried not to think too much about what sort of person it might be who survived.
Fool Moon er ikke på langt nær så bra som den første Harry Dresden-boka – det er for lite karakterutvikling og altfor mange actionscener. Og det er ikke at jeg ikke liker nerding (for eksempel elsker jeg Peter Grants evige London-arkitektur-nerding), men det kompliserte systemet av varulvtyper som er i omløp i denne boka her, er godt over grensa til det komiske. Det betyr ikke at boka ikke har sine gode øyeblikk – det beste er når Dresden må konfrontere sine egne mørke sider. Men nå blir det Dresden-pause.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar