Bøker lest i 2015

1. P.D. James: Cover Her Face
Stram og behersket krim satt i et overraskende gammeldags England tidlig på 60-tallet. Noe kunstig intrige, men man må jo elske Adam Dalgliesh.

2. P.D. James: A Mind to Murder
Det gikk fort å gå lei av P.D. James. Det blir for kjølig, for mye forakt for persongalleriet.

3. Kate Atkinson: Life After Life
Jeg var skeptisk til Groundhog Day-premisset her, men ble raskt fullstendig frelst. Ursula Todds mange helt plausible liv blir den nydeligste katalog over et (tross alt) lite sett av de uendelig mange permutasjonene som er mulige ut fra de forutsetningene hver av oss får utdelt, de menneskene vi møter. Og så er det en storartet krigsroman. Og morsom!

4. Erlend Loe: Naiv. Super
Noen av oss trenger bare 19 år eller så før de er villige til å lese skamroste norske romaner. (Dere skal se jeg leser Knausgårds første om bare fem år eller så.) Og den er jo morsom. Og enerverende. (Med vilje, antar jeg.)

5. Kate Atkinson: Case Histories
Atkinson får absolutt brukt hangen til struktur og livaktig persongalleri til sin fordel i krimsjangeren.

6. Kate Atkinson: One Good Turn
Direkte videre på neste Jackson Brodie, en intrikat struktur av historier inni historier om masse veldig uglamorøse folk som blir skuffet av livet på daglig basis.

7. Anne Frank: Diary of a Young Girl
(Den nyere, usensurerte utgaven.) Jeg hadde faktisk ikke lest den før, kanskje fordi jeg tenkte at den ville være så dyster. Men det er jo Annes muntre, tilpasningsdyktige og temperamentsfulle normalitet som har fått boka til å skinne alle disse årene.

8. Kate Atkinson: When Will There Be Good News?
Dette er min favoritt i Jackson Brodie-serien så langt – jeg elsker Jacksons dryppende sarkastiske skotske motstykke Louise Monroe, og ikke minst hvordan disse to fundamentalt skadeskutte personene har en egen evne til å se bare andre tilsvarende skadeskutte folk som har fått blåst digre hull i livet sitt og prøver å bygge rundt dem.

9. Kate Atkinson: Started Early, Took My Dog
Jeg savner Louise Monroe, men liker Tracy Waterhouses versjon av tornefull og egensindig kjærlighet. 100 bonuspoeng for Life On Mars-sitater.

10. John Williams: Stoner
Fantastisk når man innså at den distanserte, kjølige og avmålte begynnelsen var en direkte funksjon av Stoners begrensede introspeksjonsevner, som blander seg i forskjellige (og noen ganger katastrofale) cocktailer med den unektelige lidenskapen, men også den vel så framtredende passiviteten i de forskjellige relasjonene i livet hans. Vel verdt hypen.

11. Rob Thomas og Jennifer Graham: Mr. Kiss and Tell
Det passet med noe fjærlett etter Stoner, og hva kan da være bedre enn en passelig dose Veronica Mars?

12. Claire North: The First Fifteen Lives of Harry August
Nesten eksakt samme premiss som i Atkinsons Life After Life, men den når den ikke til knærne engang. For all del, den er engasjerende og godt konstruert, og jeg liker mange av personene, men jeg synes den onde masterplanen det hele dreier seg om blir litt vel fluffy. Og redd-verden-premisset er mindre interessant enn Atkinsons karakterlaboratorium.

13. Kazuo Ishiguro: The Buried Giant
Jeg er ikke så glad i stilisert, drømmeaktig allegori, og denne er definitivt en slik. Men jeg likte den overraskende godt til å være en sådan, og liker det sentrale eksperimentet: Hva skjer med menneskelige relasjoner uten minner? Men likevel, det er ikke min cup of tea, så jeg måtte lese The Remains of the Day om igjen som plaster på såret.

14. Terry Pratchett: The Fifth Elephant
Vimes som dypt ubekvem diplomat blant dverger, varulver og vampyrer i Uberwald, uforlignelig assistert av lady Sybil og Detritus.

15. Heidi Linde: Nu, jävlar!
En roman som langt på vei besynger Kongsvinger, må nødvendigvis også handle om hverdagsligheten i stor stil, men som tittelen antyder, også om vendepunkter, der folk ikke blir mindre hverdagslige, men forhåpentlig mer seg sjøl. Den starter florlett, men overrasker ved å gå stadig nærmere inn på hovedpersonene, som i begynnelsen virker nesten karikerte. Fin bok.

16. Terry Pratchett: Wyrd Sisters
Hjertelig gjensyn med den første boka der Granny Weatherwax og de andre heksene står fram i sin fulle glans. Og siden den er løselig bygd som Macbeth, er den full av Shakespeare-vitser også, inkludert mannen selv i manisk inspirert dvergeskikkelse.

17. William Shakespeare: Macbeth
Jeg måtte jo selvsagt bare. «Canst thou not minister to a mind diseased, / Pluck from the memory a rooted sorrow, / Raze out the written troubles of the brain, / And with some sweet oblivious antidote / Cleanse the stuff’d bosom of that perilous stuff / Which weighs upon the heart?»

18. Kazuo Ishiguro: The Remains of the Day
Det er og blir en av de aller, aller beste bøkene jeg vet om. Og kanskje den mest hjerteskjærende. («All those years I served him, I trusted I was doing something worthwhile. I can’t even say I made my own mistakes.»)

19. Tea Obreht: The Tiger’s Wife
Jeg synes rammehistorien er litt seig, men hjertet av boka, de magiske fablene fra Natalijas bestefars tidlige liv, er vel verdt det når man først kommer dit.

20. Kate Atkinson: Human Croquet
Umiskjennelig Atkinson: lek med alternative utkommer og fullt av personer med fundamentalt ødelagte liv. Isobel Fairfax er min nye favoritt blant sekstenårige dysfunksjonelle romanheltinner.

21. Kate Atkinson: A God in Ruins
Den er vel ikke like perfekt som Life After Life, men det er vanskelig å være annet enn ekstatisk lykkelig over en så nødvendig og utfyllende og vakker og opprivende bok til om Todd-familien. Vurderer å skrive til henne og kreve en bok om Maurice.

22. Elmore Leonard: Fire in the Hole
Morsomt å lese tittelnovellen som hele Justified (som jeg savner!) er spunnet rundt. Til å være så kort, inneholder den bemerkelsesverdig mye av det som er hjørnesteinene i serien, og ikke minst er det omvendt: Serien er helt og holdent i novellens ånd, ikke minst aller siste episode.

23. Elmore Leonard: Tishomingo Blues
Heseblesende plott, idiotiske skurker og lakoniske onelinere. Men det hjelper ikke helt når jeg aldri ble særlig engasjert i hovedpersonen, høydestuperen Dennis.

24. Terry Pratchett: Witches Abroad
Nanny Oggs egentegnede postkort («This is a picture of some famous bridge or other.»)! Granny Weatherwax spiller kort! Fantastiske etymologier! («She wasn’t at all certain about the meaning of the word ‘decadent’. She’d dismissed the possibility that it meant ‘having ten teeth’ in the same sense that Nanny Ogg, for example, was unident.») Og de første glimtene av kampen mellom det mørke og det lyse i Granny Weatherwax.

25. Kate Atkinson: Behind the Scenes at the Museum
Atkinsons debutbok, og jeg synes ikke hun er helt seg selv ennå. Mer konvensjonell, mindre sardonisk. Det er en strålende bok likevel, nok en intrikat familiesaga full av hemmeligheter, mysterier, ekkoer og sprellevende personer.

26. Vikram Seth: A Suitable Boy
Å, wow! Dette må være tidenes mest velvalgte sommerferiemursteinsprosjekt. Jeg er hals over hode forelsket i både persongalleriet (i Lata selv, så klart, og dessuten i Chatterji-søsknene, og da særlig Amit!) og i det ubegripelig intense og sanseoppslukende portrettet av India anno 1951–52 (kaotisk, meditativt, korrupt, musikalsk, fargesterkt, brennhett, stinkende, blomsterduftende, blodig, støyende, ustyrlig, fredselskende, tolerant, stolt, bigott, heroisk og spyttslikkende), og betatt av hvor kjærlig og satirisk og sint og sorgfull boka er. Og så er den jo så morsom!

27. Terry Pratchett: Lords and Ladies
Kanskje dette er min yndlingsheksebok. Særlig historien om Esme Weatherwax og Mustrum Ridcullys gamle romanse versjonert i multiple mulige universer!

28. David Vann: Aquarium
Et riktig nifst og ganske overraskende familiekammerspill om kjærlighet, svik og langtidslagret hat. Jeg er dog ikke helt solgt, jeg synes den unge kjærlighetshistorien er et sidespor, og lot meg ikke helt overbevise av slutten heller.

29. George R.R. Martin: A Game of Thrones
Morsom repetisjon, og den har like mye sug og driv selv når man vet alt (man tar seg i å håpe at det skal gå litt bedre denne gangen).

30. Andy Weir: The Martian
En riktig forfriskende lovsang om løsningsorienterthet. Den er ikke på noen måte dyp, men jeg brydde meg oppriktig om Mark Watneys potetdyrking og vannproduksjon, og det er egentlig ganske godt gjort.

31 + 32. Mikhail Bulgakov: En landsbyleges nedtegnelser / Morfin
Bulgakovs mørke og absurde selvbiografiske historier om en veldig ung og nyutdannet lege ridd av evig usikkerhet i den mest ødslige russiske ødemarka man kan tenke seg midt under den russiske revolusjonen. Og med de mest frustrerende pasienter det går an å forestille seg.

33. John Green: Paper Towns
Jeg gikk på kino med tolvåringen og så filmen, og kom begeistret ut. Tolvåringen så rart på meg og sa at jeg værsågod fikk lese boka, og hun har jo helt rett, så klart: boka er både alvorligere og utstyrer hovedpersonen med langt mer intelligente motiver enn det filmen gjør. Og den stadige meditasjonen over hvordan vi ser andre og andre oss, er veldig fin. Den klarer fint å være morsom likevel.

34. Terry Pratchett: The Shepherd’s Crown
Aller siste Discworld-bok, noe som både er bra og veldig trist. Den framstår som ganske uferdig, og er tung på labben på en måte som Pratchett i toppform aldri ville vært. Men den inneholder også noen scener jeg er sikker på at han må ha skrevet for lenge siden, og som ingen Discworld-entusiast (særlig hekseelskerne!) bør gå glipp av.

35. David Mitchell: Ghostwritten
Det er kanskje litt urettferdig å først lese alle forfatterskapets indrefileter, og så først debutboka. Mitchell er veldig seg selv i både emner, komposisjon og persongalleri fra første stund, men han gjør det jo enda bedre seinere. Men jeg ville jo ikke vært f.eks. dr. Muntervary foruten.

36. Mark Gatiss: The Vesuvius Club
Fjærlett, småsjarmerende, mer enn litt fjollete edvardiansk krim/agentdrama, men ikke fullt så morsomt som det burde vært.

37. William Shakespeare: Richard II
Opplesing til forestilling på Globe. Med Hamlet, Macbeth og Richard III friskt i minne var dette en overraskende streit politisk thriller (ikke et eneste spøkelse!).

38. William Shakespeare: Hamlet
Opplesing til oppsetningen med Benedict Cumberbatch på Barbican.  Ah, det var gøy!

39. Margaret Atwood: Oryx and Crake
Av og til tenker jeg at det nesten er litt bra at det oftest er middelmådige forfattere som skriver dystopi. For Margaret Atwood er griseskummel når hun gjør det (og veldig nattsvart morsom).

40. Terry Pratchett: The Wee Free Men
Sånn Tiffany Aching egentlig skal være. Crivens!

41. James Bowen: A Street Cat Named Bob
Lest på den katteelskende tolvåringens innstendige oppfordring. Og historien om katten Bob som insisterer seg inn i en forsoffen gatemusikants liv og får ham til å bry seg om noe annet enn seg selv og jobbe seg ut av de usynliges rekker, har jo en viss sjarm. Gatemusikanten selv er derimot (sikkert ganske realistisk) usjarmerende.

42. Terry Pratchett: A Hat Full of Sky
Kanskje min yndlings-Tiffany. Fantastiske opptrinn med the Nac Mac Feegle! Vidunderlige utvekslinger mellom Tiffany og Granny Weatherwax i all sin fullt utviklede prakt! Og Pratchetts fine, inderlige barnebokstemme.

43. Robert Galbraith: Carreer of Evil
Jeg holdt nesten på å gi opp, til tross for min vedvarende forkjærlighet for Cormoran Strike, for på begynnelsen av boka får vi virkelig J.K. Rowling på sitt stilistisk verste i diverse strekk med utrolig klønete og stiv eksposisjon. Dessuten trodde jeg det var helt opplagt hvem morderen var. Det siste var heldigvis helt feil, og boka blir grusomt spennende, så jeg glefset den jo i meg, men altså …

44. Tom Stoppard: Rosencrantz and Guildenstern Are Dead
Perfekt dessert til høstens Hamlet-mani. Grunnteksten og Rosencrantz og Guildensterns absurde og forvirrede dialoger er intet mindre enn fantastisk sammensmidd: ertende, urkomisk, tragisk, gripende og (overraskende nok!) spennende.

45–47. Patricia A. McKillip: The Riddle-Master of Hed, Heir of Sea and Fire og Harpist in the Wind
På mange måter sjarmerende, men veldig ujevn fantasytrilogi. Uvanlig nok er det det midterste bindet som er best, med en velutviklet, handlekraftig og velplassert kvinnelig hovedperson som alltid har beina på jorda, i motsetning til Morgon av Hed, som har en lei tendens til å utarte til abstrakt superkraft i kamp mot andre abstrakte superkrefter (gjesp).

48. Patrick DeWitt: Undermajordomo Minor
Jeg lot meg friste av den uimotståelige tittelen, men denne boka var i hvert fall totalt bortkastet på en fabelhater som meg. Paddeflate personer, lange, absurde dialoger (som riktignok av og til er nokså morsomme) og en anemisk kjærlighetshistorie. Huff.

49. Lois Lowry: The Giver
Jeg fikk anbefalt denne av to venninner som ellers aldri er enige om noe, så da måtte jeg jo prøve. Og de har rett, synes jeg, dette er et godt eksempel på at ungdomsbøker kan treffe mye bedre enn voksenbøker – den bruker en tolvårings synsvinkel til å fortelle en egentlig ganske komplisert dystopisk historie på en sjeldent kortfattet, inderlig og effektiv måte.

50. Terry Pratchett: Wintersmith
Fantastisk om praktisk heksepolitikk, litt irriterende fluffy om mytologi. Men der har vi Nac Mac Feegle til å trøste oss: «There’s no’ a lot o’ laughs in a underworld. This one used tae be called Limbo, ye ken, cuz the door was verrae low.»

51. Philip Pullman: Northern Lights
Denne måtte jeg lese om igjen fordi tolvåringen la sin elsk på den. Hun falt fullstendig for ideen om at hvert menneske har en daimon, en sjelevenn i form av et dyr som de aldri kan skilles fra (uten grusomme konsekvenser! lille Tony Makarios med tørrfisken!), og som alltid er der og forstår dine innerste tanker. Hun vil ha en til jul, sier hun.

52. Siri Pettersen: Odinsbarn
Glimrende norsk fantasy! Riktignok er den korthogde lissomsagastilen litt enerverende, men boka er spennende som fy, foregår i et veldig velbygd univers, og har en flammende flott og hissig heltinne. Veldig fint om annerledeshet og utenforskap.

53. Dorothy Sayers: Gaudy Night
Den bare leste seg selv da jeg var på konferanse i Oxford, som selvfølgelig er verdens beste sted å lese den, for hele byen synger av referanser, og man kan følge Harriet og Peters fotefar overalt.

54. Siri Pettersen: Råta
Den er slett ikke like bra som Odinsbarn, spesielt synes jeg fremmedblikket på vår egen verden fungerer bare sånn middels. Det er så mange som har gjort det bedre, og uansett er Pettersen mer opptatt av å avsløre plottet sitt millimeter for millimeter enn å egentlig utnytte grepet. Men det er et utmerket plott, da, og så spennende at jeg gikk direkte videre på Evna.

55. Siri Pettersen: Evna
Siri Pettersen er en utmerket universbygger, og hun vet å bruke samfunnsskildringen effektivt til å forvandle fremmede fra monstre til folk i både Hirkas og leserens øyne. Og så ender det hele på en fantasy-storslått og svært tilfredsstillende måte. (Minus for stil denne gangen også, men det fungerer mye bedre her enn i Råta.)

56. David Mitchell: Slade House
Nifs liten spinnoff til The Bone Clocks og The Thousand Autumns of Jacob de Zoet. Ikke stort mer enn en lek med spøkelseshussjangeren for folk som alt er fullt informert om horologer, men en virtuos, spennende og deilig kortfattet sådan.