The fugue flows on (Vikram Seth: An Equal Music)

There is something tender and indefinably strange and searching about her playing, as if she is attending to something beyond my hearing. I cannot put my finger on it, but it undoes me. I sit with my head in my hands, as Mozart drops note by note into my mind.

En nydelig bok om musikk og kreativt samarbeid og kjærlighet. Og den er helt forbløffende forskjellig fra A Suitable Boy – ikke bare fordi den er så intenst engelsk (og europeisk), men fordi den er så fokusert og behersket i plott, persongalleri og temaer. Men holdningen til kunst og kjærlighet er det ikke vanskelig å kjenne igjen – den som har musikken, overlever vel saktens kjærlighetssorg, men ikke prøv å ta bort begge på én gang. Den er nok det fineste jeg har lest om gleden ved å spille selv, særlig sammen med andre. Jeg fikk straks lyst til å plukke opp opptil flere neglisjerte instrumenter fra fortida.

Mødre og sønner (Lois McMaster Bujold: Gentleman Jole and the Red Queen)

I always imagined I was my own invention, you know. Although that’s because I was young and stupid.

Hva skal jeg ta meg til nå som jeg har lest den aller siste Vorkosigan-boka? ropte hun melodramatisk og slo seg for pannen. Det kan jo selvfølgelig hende at Bujold skriver et par til, men om nå dette var den aller siste, ville det vært en fin slutt. For her er vi tilbake hos Cordelia igjen, hun som lurte meg inn i denne leseorgien – en fantastisk 76-årig Cordelia (husk at folk fra Beta-kolonien lever dobbelt så lenge som det) full av bittersøte minner og samtidig den særegne naismith-vorkosiganske cocktailen av avsindig energi og naturlig autoritet. 

Mer enn noe annet er dette en bok om foreldre og barn, ikke minst om hvordan barn luller seg inn i troen på at den siden av foreldrene de får se, er hele livet deres. Det er nok alltid en feilslutning, men når foreldrene dine er Cordelia og Aral Vorkosigan, er den gigantisk. Og det er en fin kjærlighetshistorie også – voksen, intelligent kjærlighet, akkurat som i de første Cordelia-bøkene. Den har ikke egentlig noe særlig til plott, men det går nå bra på denne måten også. 

A little imaginative (Lois McMaster Bujold: CryoBurn)

It could be just like old times.

Miles reiser til en planet som er besatt av å fryse ned alle før de rekker å dø, en praksis som frambringer mengder av morbide politiske og økonomiske komplikasjoner. (La oss håpe de ikke kommer altfor langt med det i noen særlig nær framtid.) Og Miles føler seg utvilsomt personlig berørt. CryoBurn gir noen interessante glimt av hvordan det har forandret ham å bli far, men mest av alt er dette Miles på et nytt Naismith-nostalgisk eventyr, med mange artige blikk på ham utenfra, men uten noen stor karakterutvikling.

Helt til slutten. Ouch.

Middling along (Lois McMaster Bujold: Captain Vorpatril’s Alliance)

As the week wore on, Ivan contemplated the merits of inertia as a problem-solving technique with growing favor.

Ivan er på mange måter Miles’ rake motstykke (“Do you have a lot of cousins? Or just a lot of one cousin?”). I de tidlige bøkene er det kanskje mest den rent fysiske kontrasten det går i: høye, mørke, atletiske Ivan er sånn Miles kanskje kunne vært om han ikke hadde blitt skadet i mors liv. Men den brennende, enøyde Miles kunne aldri vært som Ivan, som notorisk skjuler evnene sine og unngår alle former for handling så godt som overhodet mulig. (“He has so very many good qualities. He’s brave, he’s kind, he’s smart, he has excellent manners, and he thinks quickly in emergencies.” When pressed hard enough, anyway.) Og på en godmodig og ytterst sjarmerende måte. Man må jo bare elske Ivan. Og her er en hel bok om ham! Og Miles kommer ikke for å redde ham engang! Det liker vi. 

Hjem (Keri Hulme: The Bone People)

And I loved and hated him for the way he remained himself, and still loved me despite it all.

Er det sånn at knuste og ødelagte mennesker bare kan finne hvile og forståelse hos andre som har like store huller og skår i livet sitt? Og er kjærligheten og forståelsen de kan finne der, verdt alle bivirkningene, symptomene på alt som mangler og alt som er galt – kan man bygge noe helt av bare glasskår? The Bone People sier (provoserende nok!) at man kan. Jeg vet nå ikke helt, men det er en nydelig bok om å se og forstå og gi andre samme anledning. Og den er merkelig og poetisk og dryppende sarkastisk som Kerewin selv, og det emosjonelle klimakset er noe av det mest rystende jeg har lest. Jeg er kanskje ikke fra meg av begeistring for de forskjellige omgangene med maorimystisisme mot slutten, men jeg liker slutten. Folk har anbefalt meg denne i årevis, og de har jo helt rett.

(Dette er for øvrig den første boka jeg har lest på papir på evigheter. Det tok evigheter også. Jeg måtte jo bare følge med på Miles Vorkosigan på kindlen innimellom. Men det er en bok som tåler langsom lesing.)

22 år (J.K. Rowling et al.: Harry Potter and the Cursed Child)

There is something you could do – to stop him. But you won’t.

Det er ingen tvil om at det beste ville vært å dra til London og se stykket uten å ha lest manuskriptet, men den type tålmodighet har jeg jo slettes ikke, særlig siden det ikke ser ut til at man kan få billetter før i 2018. Men jeg likte det likevel. Plottet er slett ikke ueffent, og selv om det gir anledning til gjensyn med en rekke gamle favoritter, er det fint at de nye hovedpersonene, Harrys trassige, impulsive og temperamentsfulle sønn Albus (hvem skulle trodd!) og Dracos forbløffende søte og nerdete sønn Scorpius, fint bærer mesteparten av stykket. Og her får både Draco og Slytherin mye av den oppreisningen man savnet i Deathly Hallows. Det liker vi. 

Amatører (Lois McMaster Bujold: Diplomatic Immunity)

“Has anyone ever told you that you are quite mad?”

Miles gjør et slags comeback som førstelinjeagent i en ytterst betent situasjon i Quaddiespace (og ja, det var vel verdt å lese seg opp på Falling Free først). Og det er morsomt å se ham i full aksjon igjen, og ikke minst er det morsomt med enkelte gjensyn – men jeg er nå likevel bittelitt skuffet over at boka ikke gjør mer for å utforske Miles’ ekteskapelige liv. Jeg vet jeg er bortskjemt, men det er jo Bujold som har skjemt meg bort, med Barrayar.