Hypnotize (Lois McMaster Bujold: The Vor Game)

“Ensign Vorkosigan,” Illyan sighed. “It seems you still have a little problem with subordination.” […] “Do you ever intend to do anything about it besides feel sorry?” “I can’t help it, sir, if people give me the wrong orders.”

Det er grenser for hvor engasjert jeg blir i intergalaktisk politikk og strategi – Bujolds styrke er uten tvil personene, og jo mer kammerspillaktig, jo bedre. Så min yndlingsdel av boka er uten tvil åpningen, der Miles gjør tjeneste som væroffiser på en fjern, arktisk øy, og navigerer et vanskelig farvann mellom lojalitet, tjeneste, prestisje og ordrer med både virtuositet og betydelig ubehag. (Så er den da også publisert som en enkeltstående novelle.) Det betyr ikke at jeg ikke har moro av admiral Naismiths tilbakekomst og nye eventyr.

Mutie lord (Lois McMaster Bujold: The Mountains of Mourning)

Why should she get off so soft?

The Mountains of Mourning er en perfekt langnovelle som destillerer konflikten mellom det nye og det gamle Barrayar, mellom moderne pluralisme og føydalt blodhevn- og barnedrapssamfunn, til et intenst lite kammerspill ute på den barrayarske landsbygda. Og å, så mye bedre jeg liker Miles når han bruker sine strategiske evner og sin usedvanlige teft og improvisasjonskunster til noe som virkelig betyr noe, for ham og for alle, sånn som her.

Space pirate (Lois McMaster Bujold: The Warrior’s Apprentice)

He should be keeping reality and fantasy separate in his own mind, at least, even while mixing them as much as possible in others’.

Mens foreldrene hans tross alt oser av integritet (på sin noe egenrådige måte), er Miles Naismith Vorkosigan en fullstendig ansvarsløs slamp og svindler, men også helt magisk karismatisk, viljesterk og pragmatisk-strategisk på en måte han utvilsomt har fra begge foreldre. (Jimmy McGill comes to mind.) Jeg brukte minst halve boka på å være oppgitt over de ville avgjørelsene som baller på seg og gjør Miles’ besøk hos bestemor til … noe ganske annet, men igjen er dette veldig velkomponert, og slutten gjør mye opp for det, og viser oss potensialet i Miles’ forståelig plagede personlighet.  

Remake this world (Lois McMaster Bujold: Barrayar)

Well, Barrayaran history did have a sort of weird dramatic beauty, in the abstract, at a distance. A passion play. It was close up that the stupidity of it all became more palpable, dissolving like a mosaic into meaningless squares.

Det er vanskelig nok for to stivnakkede og egenrådige voksne mennesker å gifte seg, om ikke den ene er tekno-liberaler og den andre føydalherre, og man blir sugd inn i palassrevolusjoner og snikangrep. Bujold takler emnet med like mye inderlighet og humor og spenningskurve som hun gjorde med kjærlighetshistorien deres – den minner om Busman’s Honeymoon. Nydelig komponert også, og med en del svært minneverdige scener. (“I paid too much for it,” Cordelia confessed. “That, too, is traditional.” )

Heart-certainty (Lois McMaster Bujold: Shards of Honor)

It was another one of his weird unmanageable compliments.

Shards of Honor har romskip og ormhull og interplanetarisk krig og blodig maktkamp, men poenget her er en helt vidunderlig inderlig og voksen kjærlighetshistorie mellom to sære, sardoniske, prinsippfaste og stivnakkede personer som får unik kontakt med hverandre under de umuligste omstendigheter. («Do you still want to bash my head in with a rock?») På mange måter minner den om Jane Eyre. Jeg simpelthen elsker Cordelia.