About a boy (Patti Smith: Just Kids)

“What were you thinking?” I asked him. “I don’t think,” he insisted. “I feel.”

Jeg er nok ikke helt i målgruppa for denne, jeg har aldri vært spesielt opptatt av verken Patti Smith eller Robert Mapplethorpe, og plukket den opp mest som en New York-bok. (Og den er en utmerket bok til det formålet også, for den oser og pulserer av Greenwich Village og Chelsea på 60–70-tallet.) Jeg har en hel del reservasjoner, for boka er ustøtt komponert og ujevnt skrevet, og mister fokuset til fordel for oppramsing og namedropping rett som det er, og jeg er heller ikke altfor begeistret for det pompøst-naive kunstneridealet hun går inn for. (De romantiske urkraftkunstnerne er jo sjelden mitt valg, jeg tar Tolstoj framfor Dostojevskij og Welhaven framfor Wergeland.) Men hjertet i boka, det dype, ukonvensjonelle forholdet mellom Smith og Mapplethorpe, er så fint og rørende beskrevet at jeg tilgir alt likevel. Og ser på alle bildene av de to som lyser av det samme. Og må nok gå på Munch+Mapplethorpe. Og hører litt på Horses. Og … 

The best you can do (Dexter Palmer: Version Control)

Sometimes it occurs to me that I think about you more than I ought to think about anything besides physics.

Version Control er et ganske interessant tidsreise-cum-familiedrama. Jeg liker godt grunnideen, og livet på Philip Steiners lab er umiddelbart gjenkjennelig og tidvis hysterisk morsomt selv for en forsker fra det vage og foraktelige humaniora (riktignok fra den enden som driver med versjonskontroll), og jeg har sans for den troskapen mot premisset som gjør at forfatteren faktisk aldri viser oss de vesentlige vendepunktene. Jeg liker også at det er høyst uklart hvilken versjon av historien som er å foretrekke. Men feilfri er den ikke: Moraliseringen er ganske tung på labben (tidsreising er ikke bra dere! og sosiale medier blir vår undergang!), det er nå en ting, at det er en del løse tråder, er en annen. Men det verste problemet er at hovedpersonene ikke er godt nok utviklet til at vi virkelig bryr oss om de forskjellige utfallene. Den enøyde, Asperger-aktige Philip og den retningsløse Rebecca er mer ideer enn mennesker, og dessuten en ganske usannsynlig match, og sønnen deres er helt og holdent en pappfigur. Da er det mer liv i et par av bipersonene, som den barske postdocen Alicia Merrill, og ikke minst Rebeccas filosofisk anlagte prestefar, som tar premien for beste tatovering gjennom tidene:

Woody had, in fact, gotten a tattoo in [XXX]’s memory, at what he himself admitted was “well past the age when a man should think about getting inked up.” It was on his forearm, and read, in a font that looked lifted from a twentieth-century schoolbook, “Leviticus 19:28.” It got him dirty looks sometimes: the sight of it would inspire occasional atheistic hisses and comments about why he’d want to memorialize a book of the Bible so strongly opposed to basic human rights and the consumption of shellfish, but then he’d point out that that particular verse, in the KJV, read, “Ye shall not make any cuttings in your flesh for the dead, nor print any marks upon you: I am the LORD.”

Leave me my name! (Arthur Miller: The Crucible)

Når man har billett til The Crucible på Broadway (Ben Whishaw og Sophie Okonedo som Proctor-paret! Saoirse Ronan som Abigail! Ciarán Hinds som Danforth! Uimotståelig!), leser man seg opp på flyet. Jeg leste Penguin Modern Classics-utgaven, som er brutt opp av omfattende kommentar fra Miller, historisk kommentar og personkarakteristikk, som nesten gjør roman av skuespillet, og utdyper og avrunder hovedpersonene. («No one can really know what their lives were like. They had no novelists – and would not have permitted anyone to read a novel if one were handy.») Jeg vet jo at den er skrevet som allegori over McCarthy-prosessene, og jeg er ikke noe glad i allegori, men både personene og den historiske bakgrunnen lever, og nå er det vel helst andre former for heksejakt den minner om. («I never knew until tonight that the world is gone daft with this nonsense.») Den feilbarlige, men rakryggede John Proctor er en helt for mange scenarier – som Jane Eyre er han interessant fordi han forholder seg til sin egne indre norm, og dømmer seg selv etter hvordan han følger eller bryter den. («John, it come to naught that I should forgive you, if you’ll not forgive yourself.»)

Og forestillingen var fantastisk. Saoirse Ronan som manipulerte de andre jentene inn i hysteriet! Ciarán Hinds som flinthard dommer! Ben Whishaw og Sophie Okonedos intense sluttdialog! Stakkars skjøre Mary Warren som blir presset fra alle kanter! Den stadig mer desillusjonerte John Hale! Ah!

Og ute på Broadway var månen nesten full.

Sprikende staur (Ransom Riggs: Library of Souls)

In the course of leading this creature around by the nose, I had gotten close enough to understand that there was more than just void inside it. There was a tiny spark, a little marble of soul at the bottom of a deep pool.

Den tredje boka i Miss Peregrine-serien bekrefter bare inntrykket fra bok to: Ransom Riggs skulle stoppet etter den første. For der den første er stram og velkomponert og bruker de nifse gamle bildene utrolig effektivt, er den siste (som den andre) sprikende og udisiplinert, flere gode ideer blir dårlig utnyttet, og bildene er mye dårligere integrert. Jeg liker godt Devil’s Acre og den nifse Sharon, men det tar altfor lang tid før vi kommer dit, og mange interessante tråder blir bare sluppet uten nødvendig utvikling. Aller mest gjelder det det Doctor Who-aktige monstertemaet: Jacob finner ut at han har evnen til telepatisk forbindelse med hollowghastene, og forstår at det er et glimt av sjel i dem også. Da synes jeg at det er utilgivelig at dette temaet bare slippes, og at Jacob får lov til å ture fram og bruke hollowghastene som kanonføde uten noen videre debatt. (Doktoren ville heller ikke likt det.)