Arbeiderklassejente i flosshatt (Caitlin Moran: How to Build a Girl)

What is the point of being seventeen years old if you can’t totally make up your backstory?

Jeg syntes alltid at de beste delene av Caitlin Morans How to Be a Woman var brokkene av arbeiderklasseoppvekstroman, og langt på vei er How to Build a Girl akkurat den romanen , om den ukuelige Johanna Morrigan, som med fandenivoldskhet som superkraft inntar musikkjournalistikken iført flosshatt. Det er ikke noe mesterverk, blant annet sklir den tidvis ut i tilnærmet selvhjelpsbok mot slutten, men som alt Caitlin Moran skriver, er den ustyrtelig morsom og full av sjarm, og den er ikke så rent lite rørende heller, særlig når den dreier seg om familiebåndene i Morrigan-familien.

Like there might be such a thing as a future (Ali Smith: How to Be Both)

Past or present? George says. Male or female? It can’t be both. It must be one or the other. Who says? Why must it? her mother says.

Det er ikke særlig morsomt å bli sittende fast på Charles de Gaulle i sju timer, men hvis man kan bruke tida på å lese mesteparten av How to Be Both i ett strekk, er det nesten verdt det. Det er en nydelig og intelligent liten bok, og fingernemt skrevet sånn at de to delene, «Eye» om en renessansemaler og «Camera» om en tenåringsjente anno 2013, kan leses i begge rekkefølger – papirboka selges tilfeldig i begge rekkefølger, men i e-boka kan du velge. Siden jeg har en hang til kronologi, valgte jeg «Eye» først, men rekkefølgen er ikke nødvendigvis som man tror. «Eye» er intens og lyrisk og full av malerens sanseinntrykk, mens «Camera» er full av ung og hjerteskjærende sorg, og begge har nydelige og velutbygde hovedpersoner. Om et par år skal jeg definitivt lese den om igjen i motsatt rekkefølge og få slutten sist (eller begynnelsen).

How all occasions do inform against me (William Shakespeare: Hamlet)

Det går ikke an å se Shakespeare på teater uten å gå tilbake til teksten, og denne gangen har jeg sett Hamlet på Det norske teatret med Marie Blokhus som en fin, sår, fortvilet og dødsfiksert danskeprins. Det var en fin oppsetning, som balanserer Hamlets svarte fortvilelse og beslutningsvegring mot Shakespeares alltid tilstedeværende lavkomiske elementer, som når sendebudet informerer Hamlet om at han skal duellere mot Laertes helt mot slutten. Da passer det godt at sendebudet kommer hoppende inn på scenen med en diger ball på hodet, for så absurd lite passende er ideen om et spennende veddemål i Hamlets verden, som på det tidspunktet har gått aldeles i knas.

Teksten er så levende! Det blir nok en stund til vi slutter å lese den.

Labyrint (David Mitchell: The Bone Clocks)

Two: the fantasy sub-plot clashes so violently with the book’s State of the World pretensions, I cannot bear to look.

Disse ordene er en del av en episk slakt av en roman skrevet av en av  Mitchells mange fortellere, den middelaldrende, fallerte, ulidelig pompøse og nesten gjennomført usympatiske Crispin Hershey. Men selvsagt er dette vel så mye Mitchells ertende kommentar til The Bone Clocks selv, som utvilsomt har begge disse tingene: et fantasysubplott som får en til å tenke på Stephen Moffats Doctor Who-story arcs («En skummel dame fra en annen dimensjon!») og definitivt også på Harry Potter (vi har både Voldemort og Snape her). Og utvilsomt også State of the World-pretensjoner og et ikke ubetydelig politisk-moralsk budskap – her er Irak og Syria, her er et grøssende skummelt dystopisk 2054, hvor sivilisasjonen er i ferd med å frynse helt opp og hvor vi må betale for vår tankeløse grådighet og destruktivitet.

Men det er ingen av disse tingene som er det viktigste. Det viktigste er den enestående Holly Sykes’ høyst menneskelige livshistorie, sett gjennom øynene til en serie personer som elsker henne hver på sitt vis. Et par av disse er helt ualminnelig usympatiske, men som Crispin Hershey sier, de er «villains blotched with virtue, heroic characters speckled with villainy». Og jo mer jeg tenker på det, jo mer står det klart for meg at fantasysubplottet virkelig er et voksent et. Vel kjemper det gode mot det onde. Vel er Hollys liv styrt og regissert av Scriptet. Men utfallet er helt irrelevant for det store bildet – ja, noen få ofre for denne versjonen av dødsetere kan reddes, men verden triller like fullt utfor stupet, og det eneste horologene kan gjøre til slutt, er å gi en liten utsettelse til noen veldig få. 

Så til sjuende og sist er den som alle andre romaner som er verdt papiret den er skrevet på. Den handler om kjærlighet og tap og sorg og overlevelse, og den er befolket av flere ualminnelig levende og minneverdige personer. Og ikke minst er den en nydelig livsløpshistorie – coming of age, voksenlivet og aldring på ett brett. Anbefales.

Italiensk høst (Eplesorbet med calvados og amaretti)

Jeg er egentlig ikke særlig glad i epler, men jeg er jo opptatt av sesongmat og syntes at jeg for skams skyld kunne prøve noe epleaktig til en middag i oktober. Men det er jo mulig at jeg ble tiltrukket av denne oppskriften mest pga. calvadosen (se der var et fornuftig anvendelsesområde for epler!) og at de brukte Granny Smith-epler, epler for oss fruktofobe som ikke egentlig liker dype fruktmodningssmaker, men foretrekker en litt steril syresmak i eplene våre. (Selv vi som gladelig spiser ris med små stirrende fiskeyngel på toppen, har våre barnslige sider.) Det artige med denne oppskriften er ellers at calvadosen putter mye av den dype modningssmaken tilbake i de stakkars harde, grønne, så man kan sikkert bruke hvilke som helst epler med stort hell. Jeg glemte å kjøpe sitron, så min versjon mangler sitronskallet og ble sånn:

8 Granny Smith-epler, skrelt, utkjernet og delt i jevne båter
4 dl vann
1/2 dl sitronsaft (ca., jeg smakte til i flere runder for å få det friskt nok)
3,5 dl sukker
6 ss calvados (igjen, smak deg fram!)

Jeg kokte opp vann, sukker, sitronsaft og epler og lot det koke i ca. et kvarter til eplene var helt myke. Så presset jeg massen gjennom en sil for å bli kvitt alle klumper og lot den bli kald. Jeg smakte til eplemosen med calvados – kjør på til du synes du treffer en passelig balanse. Jeg var litt engstelig for at den ikke ville fryse ordentlig (etter et par andre erfaringer med alkohol i sorbet), men dette gikk veldig fint, og den tåler nok litt mer calvados om man vil. Så kjørte jeg den i ismaskin til den var klar, og satte den i fryseren. (Det fine med å ha såpass mye alkohol i sorbeten, er at den er temmelig spisemyk rett fra fryseren!)

Jeg serverte sorbeten med amaretti, i et slags forsøk på å en lett dekonstruert eplekake – etter denne oppskriften.

340 g skåldede mandler
340 g sukker
4 eggehvitter
2 ss amarettolikør (jeg brukte Disaronno)

Jeg hakket mandlene så fint det gikk i foodprocessor, pisket eggehvittene stive, vendte forsiktig inn sukker og mandler, og rørte til slutt inn amarettoen. Jeg satte kakene med raus teskje på bakepapir og stekte dem lyst gylne på 170 grader i ca. et kvarter. De skal være sprø i kantene, men seige inni.

Amarettilærdommer:

1. Dette blir slett ikke 20 amaretti, snarere 40–50. 
2. Originaloppskriften sier at du skal smøre bakepapiret med litt smør. Det er antagelig veldig lurt. Bill. mrk. «Bannet og svertet som en gal da kakene skulle løs»
3. På BBCs bildeter kakene pene og runde, men mine ble paddeflate. Gode, for all del, men ikke så stilige? Det aner meg at man kan få et finere resultat om man pisker inn sukkeret i marengsen i stedet for å bare vende det inn. Det skal jeg prøve neste gang.

Kopisten (Andebryst med pinjekjernesmør)

Noen lykkelige få ganger sitter man på restaurant, tar en bit av maten og får den lykkelige dobbelttanken: «Dette smaker helt fantastisk! Dette må være lett å kopiere!» – og det skjedde meg på en særdeles vellykket lunsj på Zucca i Bermondsey i London (anbefales!). Der fikk vi nemlig servert en antipasto som bare så ut som tynne, fine skiver rosastekt andebryst overstrødd med persille og pinjekjerner og ringlet med litt olivenolje. Men med en gang man tok en bit, viste det seg at andebrystskivene hvilte på et tynt lag av dekadent pinjekjernesmør, og smakte tusen ganger bedre og mer interessant enn de så ut til (og de så veldig gode ut).

Så dette måtte jeg prøve. Jeg fant en pinjekjernesmøroppskrift her, og endte med følgende variant:

180 g pinjekjerner

1 ss solsikkeolje

1 klype salt

Jeg ristet pinjekjernene forsiktig lysebrune, hadde alle ingredienser i foodprocessor og kjørte det glatt. Det ble nokså tyntflytende, og det er veldig mye mer enn man trenger til andebrystene, så reduser for all del oppskriften – 50 g pinjekjerner og 1 ts olje, kanskje? Det ville holdt til mine tre andebryst.

Andebrystene brunet og langstekte jeg: Jeg saltet og pepret dem, rutet opp skinnet med en skarp kniv, stekte dem i panne med skinnsiden ned på relativt høy varme til skinnet var sprøtt og gyllenbrunt, snudde dem og brunet dem lett på den andre siden også, og satte dem så i ovn på 100 grader til kjernetemperaturen var 60 grader. De fikk ligge og hvile til de var helt avkjølt, og rett før servering sprøet jeg opp skinnet ved å legge dem med skinnsiden ned i oppvarmet tørr panne (middels varme) et par minutter, og varmet dem litt på andre siden også. Jeg smurte et tynt lag pinjekjernesmør på et serveringsfat, skar andebrystene i tynne skiver og la dem utover fatet, ringlet bittelitt pinjekjernesmør over også, strødde over en neve hakket persille og et par spiseskjeer hele, ristede pinjekjerner, og ringlet over litt olivenolje til slutt. 

Og verre var det ikke. Akkurat sånn må Zucca ha gjort det også. Douze points.

Eructavit cor meum (Dorothy Sayers: Busman's Honeymoon)

‘My dear,’ said Harriet, ‘Miss Twitterton will think we are both quite mad; and Mr Puffett knows it already.’

Det er ikke så mange bøker som handler om lykkelige ekteskap, men Busman’s Honeymoon gjør det – vel finner Harriet og lord Peter et lik i kjelleren, så de kan fortsette detektivpartnerskapet og dermed har noe å gjøre, og vel er det en viss dramatisk nerve i at selv om Harriet har gitt seg over med hud og hår (“like falling down a well”), har ikke Peter sluppet ned forsvarsverkene ennå. Men vi tviler aldri på at Peter vil vise Harriet den sårbareste siden sin til slutt, og aller mest er boka en skamløs orgie i Harriet-og-Peter-piffle og et sitatmaraton uten like («sorry, I’ve got into the wrong poem, but I’m pawing the ground like anything»). Jeg kommer stadig tilbake til den fordi jeg har sporet et nytt sitat – denne gangen var det King Lear («the foul fiend Flibbertigibbet»!). Og som Superintendent Kirk er jeg immensely tickled, og stadig våtøyd over John Donne.

ALL Kings, and all their favorites,

All glory of honors, beauties, wits,

The Sun it selfe, which makes times, as they passe,

Is elder by a yeare, now, then it was

When thou and I first one another saw:

All other things, to their destruction draw,

Only our love hath no decay;

This, no to morrow hath, nor yesterday,

Running it never runs from us away,

But truly keepes his first, last, everlasting day.