Spøkelser og utilstrekkelighet (Charles Dickens: Great Expectations)

Jeg liker best å lese etter assosiasjonsmetoden. Helst skal forrige bok fortelle meg hvilken neste må være. Denne gangen var det lett, jeg var allerede i godt viktoriansk lune etter Brontë-orgien, og Jasper Fforde hadde minnet meg på miss Havisham, og så var jeg nyeksponert for BBCs nye filmatisering med en helt usedvanlig nifs og spøkelsesaktig Gillian Anderson som miss Havisham. (Hun hadde ikke vasket seg siden Compeyson sa takk og farvel, nei!) Det måtte bli Great Expectations.

Forrige Dickens jeg leste, var Oliver Twist, og Great Expectations er alt den ikke er. For det første kler Dickens å skrive kort (han ble visstnok tvunget til å halvere den), dermed kommer ikke Magwitch som troll av eske når alt kommer for en dag, og historien har driv hele veien. For det andre er Pip en ekte og levende hovedperson, full av lett gjenkjennelig tvil og utilstrekkeligheter. For det tredje må Joe Gargery være en av verdenslitteraturens elskeligste menn, og Herbert Pocket er ikke dårlig han heller. Men først og sist, miss Havisham, i all sin nifse intensitet, ikke komisk et eneste øyeblikk.