På kino i 2013

30. desember: Frost
Nok et eksempel på at lave forventninger kan være en stor fordel når man skal på barnefilm, for denne er da slett ikke totalslakt verdig. Den er f.eks. mange ganger mer kompetent og velfungerende enn fjorårets Reisen til julestjernen (grøss!), og selv om musicalnumrene blir litt i meste laget på begynnelsen, er den jo spennende, velsmurt, tidvis morsom og ikke altfor kvalmende sentimental. Bonuspoeng også for at det er søskenkjærligheten som er det viktigste, ikke alskens beilere. Målgruppa (8) elsket den, dessuten.

21. desember: The Desolation of Smaug
Jeg ble positivt overrasket over den første hobbitfilmen, men heller negativt over denne. For det første syntes jeg den var visuelt merkelig, med sterk studiofornemmelse i mange liksom-eksteriørscener, og virkelig, virkelig fæl 3D. I tillegg syntes jeg historien gikk tregt og hakkete helt fram til Ensomfjellet. Jeg var heller ikke imponert over de nyskrevne plottlinjene (alvekvinne faller for dverg?!), og det er dessverre umulig for meg å ta Thranduil det minste alvorlig etter å ha lest på internettet. Det blir ikke ordentlig skikk på sakene før Bilbo begynner å snakke med Smaug. (Er det bare jeg som synes at Smaug har cumberbatchske høye kinnbein?)

16. desember: Catching Fire
Den første Hunger Games-filmen så jeg på et fly og med lave forventninger, og da var jeg godt fornøyd. Denne gangen var det kino og med forventningene oppskrudd av gode omtaler. Så begynnelsen fortonte seg som nokså skuffende og altfor lang – joda, vi skjønner at det er ubehagelig å dra på turné med Peeta, og definitivt at det kommer til å bli bråk. Men det er først når premissene for den nye Hunger Games-runden blir klare, at filmen kommer i gang, og den er bra på samspillet mellom deltagerne og ikke minst på hvilken løs kanon og lite naturlig leder Katniss er. Ellers gjør de det enkelt for småjentene ved å gi henne én kjærestekandidat med kjemi, og én uten. Fortsatt gøy med Lenny Krawitz som Cinna!

29. november: Tusen ganger god natt
Går det an å ha barn når man samtidig har et annet, oppslukende og overgripende prosjekt som man er villig til å gå gjennom ild og vann for? Denne filmen spisser problemstillingen ekstremt ved å handle om en mor som også er krigsfotograf og som alltid er villig til å risikere livet for historiefortellingens skyld, men det er ikke vanskelig å overføre erfaringen til kunstnerens domene (hvordan er det å være filmskaperens barn?), eller til mitt eget, forskerens. Det fineste ved filmen er at den ikke er entydlig på hva som er riktig – selv om Juliette Binoche (veldig fin her!) åpenbart velger feil på ett plan i den rystende klimaksscenen i filmen, så er det jo riktig på et annet plan. Bildene har makt og skaffer hjelp til dem som trenger det. Noe egentlig kompromiss er kanskje umulig, og uansett hva hun velger, vil det koste henne noe. For eksempel Nikolaj Coster-Waldaus intenst vidunderlige marinbiologektemann. (Med Jaime Lannister-on-the-road-frisyre.) Eller, i verste fall, barna.

26. november: Gravity
Som man kan vente seg, er Gravity en helt ualminnelig vakker film, og en man virkelig må se på kino, med svimlende bilder av jordkrumming og åpent verdensrom, lys og mørke – men det aller mest slående er likevel hvor fysisk den er. Man føler hvert eneste nøkk, bump og omdreining hovedpersonene får seg. Og så liker jeg enkelheten og renskåretheten i historien – trusselen er helt upersonlig – en sverm av romskrot utløst av antatt inkompetanse, og ellers er det bare to personer og overlevelsesinstinktet som driver historien. Faktisk er det såpass at selv Sandra Bullocks lille backstory virker overflødig – verden hadde ikke trengt å være en tom ørken for å få henne til å reagere som hun gjorde. George Clooney har ingen backstory, men braker igjennom til oss likevel med sine to vante superkrefter – overjordisk åndsnærværelse og ditto karisma.

24. november: The Day of the Doctor
50-årsjubileumsepisode av Doctor Who i direktevisning på Ringen kino.

23. oktober: World’s End
Nesten det morsomste med denne filmen er hvor lenge den holder seg i skinnet og er en streit førtiårskrisefilm om den ukuelige, men også fullstendig skakkjørte og upålitelige Gary King som for enhver pris vil gjenforene guttegjengen og fullføre en tidligere avbrutt 12-pints-på-12-puber-bragd som ble avbrutt en gang i ungdommen. Og hadde den fortsatt slik, ville det uvegerlig blitt en fryktelig trist film, med besk humor i samspillet mellom Gary og de motvillige kameratene. Men slik går det ikke, for filmen skeier etter en halvtimes tid ut i fullstendig alien invasion- og apokalypsebonanza. Og det var vel ikke noe mindre som måtte til for å hindre kameratene i å reise hjem. Filmen er fullstendig loco, men det er jo veldig mye å le av her, da, og Simon Pegg er jammen god til å vise desperasjonen og fortvilelsen som finnes bak den fullstendig hensynsløse bajasfasaden.

28. august: Percy Jackson: Monsterhavet
Denne var en god del bedre enn den (svært labre) første Percy Jackson-filmen, men de lykkes stadig ikke med å ta med seg sjarmen og humoren i bøkene over til lerretet. Det blir spennende, ja, og tidvis kult og se på, men moroa og kjemien mellom personene er helt vekk. 

28. juli: Grusomme meg 2
Den var jo småartig rett som det var, men jeg har en sterk mistanke om at det var eneren jeg skulle sett. Minions er søte, og ungene lo høyt og skrallende rett som det var.

4. juni: Star Trek: Into Darkness
Den er ikke på langt nær så bra som forgjengeren. Plottet er fullt av hull og juks (Spock d.e. har tydeligvis ingen integritet igjen), og filmen er til tider irriterende kvinnefiendtlig. Men så har vi jo Benedict Cumberbatch, da, som er mørkt magnetisk som relativt forståelig superskurk (litt irriterende at syndekatalogen hans ikke blir demonstrert litt tydeligere). Og han tar litt luven fra de andre, skjønt Spock og Kirk fortsatt er artige sammen, og Scotty er veldig morsom og fin (du trenger bare si «cannae» til meg, så er jeg solgt), og Bones også. Og så åpner den med Mickey Smith, ingen ringere!

3. mai: A Place Beyond the Pines
Strukturen i denne filmen kom ganske overraskende på meg – først etter 40 minutter eller så med Drive-lookalike (Ryan Gosling er motorsykkelstuntkjører som etter fattig evne ønsker å gjøre det beste for sønnen sin), dukker den egentlige hovedpersonen opp, og ikke så jeg det påfølgende generasjonsdramaet komme heller. Filmen har veldig mye bra i seg, men som helhet synes jeg egentlig ikke det fungerer – strukturen blir vag og sprikende, og selv om jeg ser de mange parallellene (Gosling og Bradley Cooper prøver å gjøre det rette når omstendighetene stritter imot, far-og-sønn-temaet), synes jeg ikke de klarer å holde filmen sammen sånn som det antagelig er tenkt. Minus også for tidvis enerverende filmmusikk (store mengder nokså malplassert Arvo Pärt, blant annet!).

28. april: Iron Man 3
Det var jo verdt å betale billett for å se Robert Downey som Tony Stark denne gangen også, men det er nok den svakeste av Iron Man-filmene så langt. Det som spesielt plaget meg var den helt påfallende mangelen på kjemi mellom ham og Gwyneth Paltrow – hva er sannsynligheten for at Tony Stark ville blitt i et forhold helt blottet for nerve? Jeg tipper null. Og så skal jo liksom kjærligheten til Pepper Potts være en vesentlig drivkraft i dette plottet, da. Men bevares, det var jo underholdende nok, plusspoeng for sjarmerende barnestjerne og veldig gøy med Ben Kingsley.

13. februar: Django Unchained
 Storartet western fra Tarantino, bygd på et Niebelungenlied-tema, av alle ting, og med en forunderlig tysk tannlegesmåbanditt (den vogna hans!) i den ene av hovedrollene, mens Django («The D’s silent, hillbilly!») er Siegfried som skal gjenvinne sin tysktalende(!) Broomhilda(!!) fra Leonardo Di Caprios bunnløst onde plantasjeeier. Det virker som bare rakkern, og volden er ikke mer stilisert enn at man blir like rystet over slavenes tilværelse som Schultz, som til slutt må avvike fra sin sedvanlige fantastisk elegante kalde beregning (den sheriffscenen!).

23. januar: Les Miserables
Cluet med musical og ikke minst opera er at du skal tro på følelsen, selv om historien og motivasjonen er aldri tynn. Og her tror man på Hugh Jackman, og aller, aller mest på Anne Hathaway, særlig når hun synger I Had a Dream (jeg gråt). Derimot tror man ikke det minste på Russell Crowes Javert og hans behov for å kaste seg i elva når han må innse at Jean Valjean faktisk er en god mann (men kanskje det bare er sånn Javert er?). Ei heller på de unge revolusjonære eller kjærligheten mellom Cosette og Marius. (Men den unge Cosette er fin.) Dermed blir ikke den emosjonelle kurven i filmen det den kunne vært – de klarer ikke å holde kruttet tørt. Kjedelig er det dog ikke.

15. januar: Seven Psychopaths
Avsindig, relativt grunn og tidvis veldig morsom metafilm (veldig, veldig mye meta) om en manusforfatter som ikke er skyldig i stort annet enn alkoholisme, skrivesperre og et ønske om å skrive et manus om sju psykopater, men som takket være en hengiven, men ravende loco venn selvsagt havner i en suppe av i hvert fall fire–fem morderiske psykopater selv. Og en uvanlig elskelig og lite skuddredd hund. Og alle historiene kunne du fortalt på alvor, men filmen insisterer på å ikke gjøre det. Spesielt fantastisk innsats av Christopher Walken som kvekerpsykopat. Mye ubetalelig dialog, og om du ikke lærer hva du skal si til en gærning med pistol etter dette, så vet ikke jeg.

9. januar: Killing Them Softly
Når alle er gjennområtne og onde og/eller håpløst inkompetente, og ingen så mye som kikker ut av vinduet når noen fyrer av et skudd, da er det beste du kan håpe på Brad Pitts rolige, gjennomprofesjonelle og skånsomme leiemorder. James Gandolfini er fin som en annen leiemorder som har gått fullstendig opp i limingen, og åpenbart bare blir enda farligere av det. Jeg liker blandingen av stilisering og rå brutalitet, men synes kanskje alle Obama-taleklippene på alle tv-skjermer blir i overtydeligste laget, allegori er tydeligvis i vinden. (For øvrig må jeg si at Brad Pitt kler å bli eldre.)

3. januar: Life of Pi
Jeg har litt problemer med allegorier på generell basis, og Life of Pi (både bok og film) er en slags allegorienes apologi. En annen historie kan være å foretrekke enn den sanne historien i all sin gru – den kan fortelle alt det viktige og være bedre for alle. Uten at den egentlig er løgn. «And so it goes with God.» Juryen er ute og synes ikke dette synet er uproblematisk. Når det er sagt, er filmen helt fantastisk visuelt – havlandskaper så vakre at håret reiser seg på hodet. Himmelen filmet fra rett under den speilblanke havskorpa. Stormen av flyvefisk. Skimrende maneter. Tangøya med surikatene. Og tigerfilmingen – jeg aner ikke hvordan de har gjort det, men det ser fantastisk levende ut, og forholdet mellom Pi og Richard Parker er elektrisk. Det er først og fremst den lange havsekvensen som fungerer – rammehistorien med den tafatte unge forfatteren er noe irriterende (og ser ut til å være verre enn løsningen i boka), og den egentlig fine og morsomme barndomsskildringen kunne sikkert greid seg uten voiceover.