onsdag 23. januar 2013
Oishinbo à la carte: Vegetables
Spøkelser og utilstrekkelighet (Charles Dickens: Great Expectations)
Jeg liker best å lese etter assosiasjonsmetoden. Helst skal forrige bok fortelle meg hvilken neste må være. Denne gangen var det lett, jeg var allerede i godt viktoriansk lune etter Brontë-orgien, og Jasper Fforde hadde minnet meg på miss Havisham, og så var jeg nyeksponert for BBCs nye filmatisering med en helt usedvanlig nifs og spøkelsesaktig Gillian Anderson som miss Havisham. (Hun hadde ikke vasket seg siden Compeyson sa takk og farvel, nei!) Det måtte bli Great Expectations.
Forrige Dickens jeg leste, var Oliver Twist, og Great Expectations er alt den ikke er. For det første kler Dickens å skrive kort (han ble visstnok tvunget til å halvere den), dermed kommer ikke Magwitch som troll av eske når alt kommer for en dag, og historien har driv hele veien. For det andre er Pip en ekte og levende hovedperson, full av lett gjenkjennelig tvil og utilstrekkeligheter. For det tredje må Joe Gargery være en av verdenslitteraturens elskeligste menn, og Herbert Pocket er ikke dårlig han heller. Men først og sist, miss Havisham, i all sin nifse intensitet, ikke komisk et eneste øyeblikk.
Forrige Dickens jeg leste, var Oliver Twist, og Great Expectations er alt den ikke er. For det første kler Dickens å skrive kort (han ble visstnok tvunget til å halvere den), dermed kommer ikke Magwitch som troll av eske når alt kommer for en dag, og historien har driv hele veien. For det andre er Pip en ekte og levende hovedperson, full av lett gjenkjennelig tvil og utilstrekkeligheter. For det tredje må Joe Gargery være en av verdenslitteraturens elskeligste menn, og Herbert Pocket er ikke dårlig han heller. Men først og sist, miss Havisham, i all sin nifse intensitet, ikke komisk et eneste øyeblikk.
fredag 11. januar 2013
Ris (Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: The Joy of Rice)
Japan må ikke under noen omstendigheter importere ris fra USA, naturris er bare spiselig om den er genuint økologisk, og onigiri må trilles av kvinnehender. Just sayin’. Får lyst på onigiri.
fredag 4. januar 2013
På kino i 2013
30. desember: Frost
Nok et eksempel på at lave forventninger kan være en stor fordel når man skal på barnefilm, for denne er da slett ikke totalslakt verdig. Den er f.eks. mange ganger mer kompetent og velfungerende enn fjorårets Reisen til julestjernen (grøss!), og selv om musicalnumrene blir litt i meste laget på begynnelsen, er den jo spennende, velsmurt, tidvis morsom og ikke altfor kvalmende sentimental. Bonuspoeng også for at det er søskenkjærligheten som er det viktigste, ikke alskens beilere. Målgruppa (8) elsket den, dessuten.
21. desember: The Desolation of Smaug
Jeg ble positivt overrasket over den første hobbitfilmen, men heller negativt over denne. For det første syntes jeg den var visuelt merkelig, med sterk studiofornemmelse i mange liksom-eksteriørscener, og virkelig, virkelig fæl 3D. I tillegg syntes jeg historien gikk tregt og hakkete helt fram til Ensomfjellet. Jeg var heller ikke imponert over de nyskrevne plottlinjene (alvekvinne faller for dverg?!), og det er dessverre umulig for meg å ta Thranduil det minste alvorlig etter å ha lest på internettet. Det blir ikke ordentlig skikk på sakene før Bilbo begynner å snakke med Smaug. (Er det bare jeg som synes at Smaug har cumberbatchske høye kinnbein?)
16. desember: Catching Fire
Den første Hunger Games-filmen så jeg på et fly og med lave forventninger, og da var jeg godt fornøyd. Denne gangen var det kino og med forventningene oppskrudd av gode omtaler. Så begynnelsen fortonte seg som nokså skuffende og altfor lang – joda, vi skjønner at det er ubehagelig å dra på turné med Peeta, og definitivt at det kommer til å bli bråk. Men det er først når premissene for den nye Hunger Games-runden blir klare, at filmen kommer i gang, og den er bra på samspillet mellom deltagerne og ikke minst på hvilken løs kanon og lite naturlig leder Katniss er. Ellers gjør de det enkelt for småjentene ved å gi henne én kjærestekandidat med kjemi, og én uten. Fortsatt gøy med Lenny Krawitz som Cinna!
29. november: Tusen ganger god natt
Går det an å ha barn når man samtidig har et annet, oppslukende og overgripende prosjekt som man er villig til å gå gjennom ild og vann for? Denne filmen spisser problemstillingen ekstremt ved å handle om en mor som også er krigsfotograf og som alltid er villig til å risikere livet for historiefortellingens skyld, men det er ikke vanskelig å overføre erfaringen til kunstnerens domene (hvordan er det å være filmskaperens barn?), eller til mitt eget, forskerens. Det fineste ved filmen er at den ikke er entydlig på hva som er riktig – selv om Juliette Binoche (veldig fin her!) åpenbart velger feil på ett plan i den rystende klimaksscenen i filmen, så er det jo riktig på et annet plan. Bildene har makt og skaffer hjelp til dem som trenger det. Noe egentlig kompromiss er kanskje umulig, og uansett hva hun velger, vil det koste henne noe. For eksempel Nikolaj Coster-Waldaus intenst vidunderlige marinbiologektemann. (Med Jaime Lannister-on-the-road-frisyre.) Eller, i verste fall, barna.
26. november: Gravity
Som man kan vente seg, er Gravity en helt ualminnelig vakker film, og en man virkelig må se på kino, med svimlende bilder av jordkrumming og åpent verdensrom, lys og mørke – men det aller mest slående er likevel hvor fysisk den er. Man føler hvert eneste nøkk, bump og omdreining hovedpersonene får seg. Og så liker jeg enkelheten og renskåretheten i historien – trusselen er helt upersonlig – en sverm av romskrot utløst av antatt inkompetanse, og ellers er det bare to personer og overlevelsesinstinktet som driver historien. Faktisk er det såpass at selv Sandra Bullocks lille backstory virker overflødig – verden hadde ikke trengt å være en tom ørken for å få henne til å reagere som hun gjorde. George Clooney har ingen backstory, men braker igjennom til oss likevel med sine to vante superkrefter – overjordisk åndsnærværelse og ditto karisma.
24. november: The Day of the Doctor
50-årsjubileumsepisode av Doctor Who i direktevisning på Ringen kino.
23. oktober: World’s End
Nesten det morsomste med denne filmen er hvor lenge den holder seg i skinnet og er en streit førtiårskrisefilm om den ukuelige, men også fullstendig skakkjørte og upålitelige Gary King som for enhver pris vil gjenforene guttegjengen og fullføre en tidligere avbrutt 12-pints-på-12-puber-bragd som ble avbrutt en gang i ungdommen. Og hadde den fortsatt slik, ville det uvegerlig blitt en fryktelig trist film, med besk humor i samspillet mellom Gary og de motvillige kameratene. Men slik går det ikke, for filmen skeier etter en halvtimes tid ut i fullstendig alien invasion- og apokalypsebonanza. Og det var vel ikke noe mindre som måtte til for å hindre kameratene i å reise hjem. Filmen er fullstendig loco, men det er jo veldig mye å le av her, da, og Simon Pegg er jammen god til å vise desperasjonen og fortvilelsen som finnes bak den fullstendig hensynsløse bajasfasaden.
28. august: Percy Jackson: Monsterhavet
Denne var en god del bedre enn den (svært labre) første Percy Jackson-filmen, men de lykkes stadig ikke med å ta med seg sjarmen og humoren i bøkene over til lerretet. Det blir spennende, ja, og tidvis kult og se på, men moroa og kjemien mellom personene er helt vekk.
28. juli: Grusomme meg 2
Den var jo småartig rett som det var, men jeg har en sterk mistanke om at det var eneren jeg skulle sett. Minions er søte, og ungene lo høyt og skrallende rett som det var.
4. juni: Star Trek: Into Darkness
Den er ikke på langt nær så bra som forgjengeren. Plottet er fullt av hull og juks (Spock d.e. har tydeligvis ingen integritet igjen), og filmen er til tider irriterende kvinnefiendtlig. Men så har vi jo Benedict Cumberbatch, da, som er mørkt magnetisk som relativt forståelig superskurk (litt irriterende at syndekatalogen hans ikke blir demonstrert litt tydeligere). Og han tar litt luven fra de andre, skjønt Spock og Kirk fortsatt er artige sammen, og Scotty er veldig morsom og fin (du trenger bare si «cannae» til meg, så er jeg solgt), og Bones også. Og så åpner den med Mickey Smith, ingen ringere!
3. mai: A Place Beyond the Pines
Strukturen i denne filmen kom ganske overraskende på meg – først etter 40 minutter eller så med Drive-lookalike (Ryan Gosling er motorsykkelstuntkjører som etter fattig evne ønsker å gjøre det beste for sønnen sin), dukker den egentlige hovedpersonen opp, og ikke så jeg det påfølgende generasjonsdramaet komme heller. Filmen har veldig mye bra i seg, men som helhet synes jeg egentlig ikke det fungerer – strukturen blir vag og sprikende, og selv om jeg ser de mange parallellene (Gosling og Bradley Cooper prøver å gjøre det rette når omstendighetene stritter imot, far-og-sønn-temaet), synes jeg ikke de klarer å holde filmen sammen sånn som det antagelig er tenkt. Minus også for tidvis enerverende filmmusikk (store mengder nokså malplassert Arvo Pärt, blant annet!).
28. april: Iron Man 3
Det var jo verdt å betale billett for å se Robert Downey som Tony Stark denne gangen også, men det er nok den svakeste av Iron Man-filmene så langt. Det som spesielt plaget meg var den helt påfallende mangelen på kjemi mellom ham og Gwyneth Paltrow – hva er sannsynligheten for at Tony Stark ville blitt i et forhold helt blottet for nerve? Jeg tipper null. Og så skal jo liksom kjærligheten til Pepper Potts være en vesentlig drivkraft i dette plottet, da. Men bevares, det var jo underholdende nok, plusspoeng for sjarmerende barnestjerne og veldig gøy med Ben Kingsley.
13. februar: Django Unchained
Storartet western fra Tarantino, bygd på et Niebelungenlied-tema, av alle ting, og med en forunderlig tysk tannlegesmåbanditt (den vogna hans!) i den ene av hovedrollene, mens Django («The D’s silent, hillbilly!») er Siegfried som skal gjenvinne sin tysktalende(!) Broomhilda(!!) fra Leonardo Di Caprios bunnløst onde plantasjeeier. Det virker som bare rakkern, og volden er ikke mer stilisert enn at man blir like rystet over slavenes tilværelse som Schultz, som til slutt må avvike fra sin sedvanlige fantastisk elegante kalde beregning (den sheriffscenen!).
23. januar: Les Miserables
Cluet med musical og ikke minst opera er at du skal tro på følelsen, selv om historien og motivasjonen er aldri tynn. Og her tror man på Hugh Jackman, og aller, aller mest på Anne Hathaway, særlig når hun synger I Had a Dream (jeg gråt). Derimot tror man ikke det minste på Russell Crowes Javert og hans behov for å kaste seg i elva når han må innse at Jean Valjean faktisk er en god mann (men kanskje det bare er sånn Javert er?). Ei heller på de unge revolusjonære eller kjærligheten mellom Cosette og Marius. (Men den unge Cosette er fin.) Dermed blir ikke den emosjonelle kurven i filmen det den kunne vært – de klarer ikke å holde kruttet tørt. Kjedelig er det dog ikke.
15. januar: Seven Psychopaths
Avsindig, relativt grunn og tidvis veldig morsom metafilm (veldig, veldig mye meta) om en manusforfatter som ikke er skyldig i stort annet enn alkoholisme, skrivesperre og et ønske om å skrive et manus om sju psykopater, men som takket være en hengiven, men ravende loco venn selvsagt havner i en suppe av i hvert fall fire–fem morderiske psykopater selv. Og en uvanlig elskelig og lite skuddredd hund. Og alle historiene kunne du fortalt på alvor, men filmen insisterer på å ikke gjøre det. Spesielt fantastisk innsats av Christopher Walken som kvekerpsykopat. Mye ubetalelig dialog, og om du ikke lærer hva du skal si til en gærning med pistol etter dette, så vet ikke jeg.
9. januar: Killing Them Softly
Når alle er gjennområtne og onde og/eller håpløst inkompetente, og ingen så mye som kikker ut av vinduet når noen fyrer av et skudd, da er det beste du kan håpe på Brad Pitts rolige, gjennomprofesjonelle og skånsomme leiemorder. James Gandolfini er fin som en annen leiemorder som har gått fullstendig opp i limingen, og åpenbart bare blir enda farligere av det. Jeg liker blandingen av stilisering og rå brutalitet, men synes kanskje alle Obama-taleklippene på alle tv-skjermer blir i overtydeligste laget, allegori er tydeligvis i vinden. (For øvrig må jeg si at Brad Pitt kler å bli eldre.)
3. januar: Life of Pi
Jeg har litt problemer med allegorier på generell basis, og Life of Pi (både bok og film) er en slags allegorienes apologi. En annen historie kan være å foretrekke enn den sanne historien i all sin gru – den kan fortelle alt det viktige og være bedre for alle. Uten at den egentlig er løgn. «And so it goes with God.» Juryen er ute og synes ikke dette synet er uproblematisk. Når det er sagt, er filmen helt fantastisk visuelt – havlandskaper så vakre at håret reiser seg på hodet. Himmelen filmet fra rett under den speilblanke havskorpa. Stormen av flyvefisk. Skimrende maneter. Tangøya med surikatene. Og tigerfilmingen – jeg aner ikke hvordan de har gjort det, men det ser fantastisk levende ut, og forholdet mellom Pi og Richard Parker er elektrisk. Det er først og fremst den lange havsekvensen som fungerer – rammehistorien med den tafatte unge forfatteren er noe irriterende (og ser ut til å være verre enn løsningen i boka), og den egentlig fine og morsomme barndomsskildringen kunne sikkert greid seg uten voiceover.
Nok et eksempel på at lave forventninger kan være en stor fordel når man skal på barnefilm, for denne er da slett ikke totalslakt verdig. Den er f.eks. mange ganger mer kompetent og velfungerende enn fjorårets Reisen til julestjernen (grøss!), og selv om musicalnumrene blir litt i meste laget på begynnelsen, er den jo spennende, velsmurt, tidvis morsom og ikke altfor kvalmende sentimental. Bonuspoeng også for at det er søskenkjærligheten som er det viktigste, ikke alskens beilere. Målgruppa (8) elsket den, dessuten.
21. desember: The Desolation of Smaug
Jeg ble positivt overrasket over den første hobbitfilmen, men heller negativt over denne. For det første syntes jeg den var visuelt merkelig, med sterk studiofornemmelse i mange liksom-eksteriørscener, og virkelig, virkelig fæl 3D. I tillegg syntes jeg historien gikk tregt og hakkete helt fram til Ensomfjellet. Jeg var heller ikke imponert over de nyskrevne plottlinjene (alvekvinne faller for dverg?!), og det er dessverre umulig for meg å ta Thranduil det minste alvorlig etter å ha lest på internettet. Det blir ikke ordentlig skikk på sakene før Bilbo begynner å snakke med Smaug. (Er det bare jeg som synes at Smaug har cumberbatchske høye kinnbein?)
16. desember: Catching Fire
Den første Hunger Games-filmen så jeg på et fly og med lave forventninger, og da var jeg godt fornøyd. Denne gangen var det kino og med forventningene oppskrudd av gode omtaler. Så begynnelsen fortonte seg som nokså skuffende og altfor lang – joda, vi skjønner at det er ubehagelig å dra på turné med Peeta, og definitivt at det kommer til å bli bråk. Men det er først når premissene for den nye Hunger Games-runden blir klare, at filmen kommer i gang, og den er bra på samspillet mellom deltagerne og ikke minst på hvilken løs kanon og lite naturlig leder Katniss er. Ellers gjør de det enkelt for småjentene ved å gi henne én kjærestekandidat med kjemi, og én uten. Fortsatt gøy med Lenny Krawitz som Cinna!
29. november: Tusen ganger god natt
Går det an å ha barn når man samtidig har et annet, oppslukende og overgripende prosjekt som man er villig til å gå gjennom ild og vann for? Denne filmen spisser problemstillingen ekstremt ved å handle om en mor som også er krigsfotograf og som alltid er villig til å risikere livet for historiefortellingens skyld, men det er ikke vanskelig å overføre erfaringen til kunstnerens domene (hvordan er det å være filmskaperens barn?), eller til mitt eget, forskerens. Det fineste ved filmen er at den ikke er entydlig på hva som er riktig – selv om Juliette Binoche (veldig fin her!) åpenbart velger feil på ett plan i den rystende klimaksscenen i filmen, så er det jo riktig på et annet plan. Bildene har makt og skaffer hjelp til dem som trenger det. Noe egentlig kompromiss er kanskje umulig, og uansett hva hun velger, vil det koste henne noe. For eksempel Nikolaj Coster-Waldaus intenst vidunderlige marinbiologektemann. (Med Jaime Lannister-on-the-road-frisyre.) Eller, i verste fall, barna.
26. november: Gravity
Som man kan vente seg, er Gravity en helt ualminnelig vakker film, og en man virkelig må se på kino, med svimlende bilder av jordkrumming og åpent verdensrom, lys og mørke – men det aller mest slående er likevel hvor fysisk den er. Man føler hvert eneste nøkk, bump og omdreining hovedpersonene får seg. Og så liker jeg enkelheten og renskåretheten i historien – trusselen er helt upersonlig – en sverm av romskrot utløst av antatt inkompetanse, og ellers er det bare to personer og overlevelsesinstinktet som driver historien. Faktisk er det såpass at selv Sandra Bullocks lille backstory virker overflødig – verden hadde ikke trengt å være en tom ørken for å få henne til å reagere som hun gjorde. George Clooney har ingen backstory, men braker igjennom til oss likevel med sine to vante superkrefter – overjordisk åndsnærværelse og ditto karisma.
24. november: The Day of the Doctor
50-årsjubileumsepisode av Doctor Who i direktevisning på Ringen kino.
23. oktober: World’s End
Nesten det morsomste med denne filmen er hvor lenge den holder seg i skinnet og er en streit førtiårskrisefilm om den ukuelige, men også fullstendig skakkjørte og upålitelige Gary King som for enhver pris vil gjenforene guttegjengen og fullføre en tidligere avbrutt 12-pints-på-12-puber-bragd som ble avbrutt en gang i ungdommen. Og hadde den fortsatt slik, ville det uvegerlig blitt en fryktelig trist film, med besk humor i samspillet mellom Gary og de motvillige kameratene. Men slik går det ikke, for filmen skeier etter en halvtimes tid ut i fullstendig alien invasion- og apokalypsebonanza. Og det var vel ikke noe mindre som måtte til for å hindre kameratene i å reise hjem. Filmen er fullstendig loco, men det er jo veldig mye å le av her, da, og Simon Pegg er jammen god til å vise desperasjonen og fortvilelsen som finnes bak den fullstendig hensynsløse bajasfasaden.
28. august: Percy Jackson: Monsterhavet
Denne var en god del bedre enn den (svært labre) første Percy Jackson-filmen, men de lykkes stadig ikke med å ta med seg sjarmen og humoren i bøkene over til lerretet. Det blir spennende, ja, og tidvis kult og se på, men moroa og kjemien mellom personene er helt vekk.
28. juli: Grusomme meg 2
Den var jo småartig rett som det var, men jeg har en sterk mistanke om at det var eneren jeg skulle sett. Minions er søte, og ungene lo høyt og skrallende rett som det var.
4. juni: Star Trek: Into Darkness
Den er ikke på langt nær så bra som forgjengeren. Plottet er fullt av hull og juks (Spock d.e. har tydeligvis ingen integritet igjen), og filmen er til tider irriterende kvinnefiendtlig. Men så har vi jo Benedict Cumberbatch, da, som er mørkt magnetisk som relativt forståelig superskurk (litt irriterende at syndekatalogen hans ikke blir demonstrert litt tydeligere). Og han tar litt luven fra de andre, skjønt Spock og Kirk fortsatt er artige sammen, og Scotty er veldig morsom og fin (du trenger bare si «cannae» til meg, så er jeg solgt), og Bones også. Og så åpner den med Mickey Smith, ingen ringere!
3. mai: A Place Beyond the Pines
Strukturen i denne filmen kom ganske overraskende på meg – først etter 40 minutter eller så med Drive-lookalike (Ryan Gosling er motorsykkelstuntkjører som etter fattig evne ønsker å gjøre det beste for sønnen sin), dukker den egentlige hovedpersonen opp, og ikke så jeg det påfølgende generasjonsdramaet komme heller. Filmen har veldig mye bra i seg, men som helhet synes jeg egentlig ikke det fungerer – strukturen blir vag og sprikende, og selv om jeg ser de mange parallellene (Gosling og Bradley Cooper prøver å gjøre det rette når omstendighetene stritter imot, far-og-sønn-temaet), synes jeg ikke de klarer å holde filmen sammen sånn som det antagelig er tenkt. Minus også for tidvis enerverende filmmusikk (store mengder nokså malplassert Arvo Pärt, blant annet!).
28. april: Iron Man 3
Det var jo verdt å betale billett for å se Robert Downey som Tony Stark denne gangen også, men det er nok den svakeste av Iron Man-filmene så langt. Det som spesielt plaget meg var den helt påfallende mangelen på kjemi mellom ham og Gwyneth Paltrow – hva er sannsynligheten for at Tony Stark ville blitt i et forhold helt blottet for nerve? Jeg tipper null. Og så skal jo liksom kjærligheten til Pepper Potts være en vesentlig drivkraft i dette plottet, da. Men bevares, det var jo underholdende nok, plusspoeng for sjarmerende barnestjerne og veldig gøy med Ben Kingsley.
13. februar: Django Unchained
Storartet western fra Tarantino, bygd på et Niebelungenlied-tema, av alle ting, og med en forunderlig tysk tannlegesmåbanditt (den vogna hans!) i den ene av hovedrollene, mens Django («The D’s silent, hillbilly!») er Siegfried som skal gjenvinne sin tysktalende(!) Broomhilda(!!) fra Leonardo Di Caprios bunnløst onde plantasjeeier. Det virker som bare rakkern, og volden er ikke mer stilisert enn at man blir like rystet over slavenes tilværelse som Schultz, som til slutt må avvike fra sin sedvanlige fantastisk elegante kalde beregning (den sheriffscenen!).
23. januar: Les Miserables
Cluet med musical og ikke minst opera er at du skal tro på følelsen, selv om historien og motivasjonen er aldri tynn. Og her tror man på Hugh Jackman, og aller, aller mest på Anne Hathaway, særlig når hun synger I Had a Dream (jeg gråt). Derimot tror man ikke det minste på Russell Crowes Javert og hans behov for å kaste seg i elva når han må innse at Jean Valjean faktisk er en god mann (men kanskje det bare er sånn Javert er?). Ei heller på de unge revolusjonære eller kjærligheten mellom Cosette og Marius. (Men den unge Cosette er fin.) Dermed blir ikke den emosjonelle kurven i filmen det den kunne vært – de klarer ikke å holde kruttet tørt. Kjedelig er det dog ikke.
15. januar: Seven Psychopaths
Avsindig, relativt grunn og tidvis veldig morsom metafilm (veldig, veldig mye meta) om en manusforfatter som ikke er skyldig i stort annet enn alkoholisme, skrivesperre og et ønske om å skrive et manus om sju psykopater, men som takket være en hengiven, men ravende loco venn selvsagt havner i en suppe av i hvert fall fire–fem morderiske psykopater selv. Og en uvanlig elskelig og lite skuddredd hund. Og alle historiene kunne du fortalt på alvor, men filmen insisterer på å ikke gjøre det. Spesielt fantastisk innsats av Christopher Walken som kvekerpsykopat. Mye ubetalelig dialog, og om du ikke lærer hva du skal si til en gærning med pistol etter dette, så vet ikke jeg.
9. januar: Killing Them Softly
Når alle er gjennområtne og onde og/eller håpløst inkompetente, og ingen så mye som kikker ut av vinduet når noen fyrer av et skudd, da er det beste du kan håpe på Brad Pitts rolige, gjennomprofesjonelle og skånsomme leiemorder. James Gandolfini er fin som en annen leiemorder som har gått fullstendig opp i limingen, og åpenbart bare blir enda farligere av det. Jeg liker blandingen av stilisering og rå brutalitet, men synes kanskje alle Obama-taleklippene på alle tv-skjermer blir i overtydeligste laget, allegori er tydeligvis i vinden. (For øvrig må jeg si at Brad Pitt kler å bli eldre.)
3. januar: Life of Pi
Jeg har litt problemer med allegorier på generell basis, og Life of Pi (både bok og film) er en slags allegorienes apologi. En annen historie kan være å foretrekke enn den sanne historien i all sin gru – den kan fortelle alt det viktige og være bedre for alle. Uten at den egentlig er løgn. «And so it goes with God.» Juryen er ute og synes ikke dette synet er uproblematisk. Når det er sagt, er filmen helt fantastisk visuelt – havlandskaper så vakre at håret reiser seg på hodet. Himmelen filmet fra rett under den speilblanke havskorpa. Stormen av flyvefisk. Skimrende maneter. Tangøya med surikatene. Og tigerfilmingen – jeg aner ikke hvordan de har gjort det, men det ser fantastisk levende ut, og forholdet mellom Pi og Richard Parker er elektrisk. Det er først og fremst den lange havsekvensen som fungerer – rammehistorien med den tafatte unge forfatteren er noe irriterende (og ser ut til å være verre enn løsningen i boka), og den egentlig fine og morsomme barndomsskildringen kunne sikkert greid seg uten voiceover.
onsdag 2. januar 2013
That fishy taste (Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Sake)
Også denne Oishinbo-samlingen er opinionated og prinsippfast inntil det komiske. Den handler slett ikke bare om sake, men langer også ut mot folk som ikke forstår seg på vin (og for eksempel tror de liker beaujolais noveau, men ikke champagne, tsktsk). Man blir jo litt flirfull av påstanden om at hvitvin generelt ikke fungerer til sjømat (“It brings out the fishy taste!”), men de veier opp med en så grundig pisking av den korrupte og destruktive japanske sakeindustrien at det nesten er greit. Bare junmai-daiginjoshu på oss heretter.
Sweet madness (Jasper Fforde: The Eyre Affair)
Når jeg nå engang leste Jane Eyre på nytt, og Wuthering Heights også, og når Brontë-søstrene dessuten myldrer rundt i Kate Beatons Hark! A Vagrant, var det ikke til å unngå at jeg måtte lese The Eyre Affair igjen (fjerde gang?). Den har jo sine svakheter, med mye langdryg eksposisjon på begynnelsen, men premisset (et alternativt 1985 der Krimkrigen fortsatt raser, Wales er en kommunistisk republikk og ikke minst der alle er sykelig opptatt av skjønnlitteratur) er uimotståelig, og Thursday Next er verdens kuleste heltinne. Og hvem kan motstå en mr. Rochester som blunker til deg når han er ute av jeg-fortellingen? Og den store finalen i Thornfield Hall er intet mindre enn vidunderlig.
tirsdag 1. januar 2013
To grader styrbord
Denne bloggen utgir seg for å være mest en mat- og reiseblogg om dagen, men det er egentlig ikke sant. For mest av alt er den en bokblogg, og de unnselige parenteskommentarene i sidemargen har blitt stadig lengre. Så i 2013 skal bokbloggen få komme ut av sidemargen, og alle bøkene jeg leser, skal få sin egen bloggpost. Jeg lover ikke at de vil være lange, men de blir.
Ja, og det andre nyttårsforsettet mitt er å koke min egen hummer. Det klarte jeg ikke i 2012
Ja, og det andre nyttårsforsettet mitt er å koke min egen hummer. Det klarte jeg ikke i 2012
Bøker lest i 2012
35 bøker (inkludert tegneseriealbum) ble det. En salig blanding av nytt og gammelt, tøys og alvorlig, lett og tungt.
1. Arthur Conan Doyle: The Memoirs of Sherlock Holmes
Det er slående hvor mye det er persongalleriet og ikke så mye historiene som har holdt Sherlock-universet i live. Mycroft. Moriarty. Jeg elsker The Diogenes Club.
2. Charles Dickens: Oliver Twist
Vel, vel, det er kanskje grunn til å holde seg til seinere Dickens. Satiren er grovmalt og personene flate. Men jeg likte arme Nancy.
3. Caitlin Moran: How to Be a Woman
Fantastisk! Den er så morsom at man nesten ler seg i hjel. Den formulerer feminismen på en måte som er både sylskarp og så enkel at selv, eh, mor kan forstå det. Eller far. Og dessuten er det gjemt en aldeles nydelig liten oppvekstroman der inne også. Jeg har aldri lest noe sannere og kulere om å være tenåringsjente.
4. Arthur Conan Doyle: His Last Bow
Disse siste novellene er kanskje de fineste?
5. Cormac McCarthy: The Crossing
Langsom, elegisk og filosofisk om ung gutt som blir voksen ved å miste alt han har i Mexico. Flere ganger. Litt i lengste laget, men historien om ulven er intens og vakker, og slutten samler opp trådene og gjør at jeg nok må lese den siste boka i Border Trilogy også.
6. Michael Chabon: The Yiddish Policemen’s Union
Jeg elsker etterordet om hvordan Chabon fikk ideen til et jødisk Alaska fra parløren Say It In Yiddish (av selveste Uriel Weinreich med kone, no less!). For hvor ville man trenge en sånn? Overbevisende og utrolig lite påtrengende gjennomført alternativt univers, komplett integrert, inntrengende plott og det beste persongalleriet jeg har vært borti på lenge.
7. Dorothy L. Sayers: Busman’s Honeymoon
Lurer på hvor mange ganger jeg egentlig har lest den? Jeg elsker Superintendent Kirk som blir «immensely tickled» av Peter og Harriets sitatleker!
8. Neal Stephenson: Cryptonomicon
«Ujevn» er vel ordet vi leter etter her. Lawrence Waterhouse er ubetalelig, og alt om kryptografi er gøy, men jeg er bare måtelig engasjert i det moderne persongalleriet. Dessuten kan jeg ikke fordra de fiktive ministatene. Og den er Altfor Lang – kapitlet om den rette måten å spise Capt’n Crunch på, f.eks.
9. Daphne du Maurier: Rebecca
Morsomt gjensyn med en favoritt fra tenårene, jeg hadde aldri lest den på engelsk før. Kjærlighetshistorien virker definitivt mindre tiltrekkende nå (uææ, det eksilet deres etter at Manderley brenner ned!), men det nifse og tvetydige er mye tydeligere for meg.
10. Douglas Adams: The Restaurant at the End of the Universe
«Old structural linguists get very angry when young structural linguists go on about it. Young structural linguists get deeply excited about it and stay up late at night convinced that they are very close to something of profound importance, and end up becoming old structural linguists before their time, getting very angry with the young ones.»
11. F. Scott Fitzgerald: The Great Gatsby
Jeg har ofte litt problemer med ikke-agerende jeg-fortellere av Nick Carraways type, og han er ekstrem, han ser, misbilliger og flyter ellers rundt som et stykke drivved. Men vakker er boka, og det svir når korthuset til Gatsby ramler sammen, ingenting blir igjen og verden igjen overgis i hendene på kyniske og hensynsløse mennesker.
12. Jennifer Egan: A Visit from the Goon Squad
«Time swings / like a wrecking ball into things», for å si det med Magnetic Fields. Veldig bra gjennomført myldrebok som handler om nettopp tid og tidens ofte, men ikke alltid, knusende effekt. Gjennomført overraskende og rørende hvilke historier som blir plukket opp, og hvilke segmenter. Sikkert 20 romaner i en, komprimert og utbrodert, fortettet og utelatt.
13. Suzanne Collins: The Hunger Games
Glefs! Godt gjennomført og drivende spennende dystopi med engasjerende hovedperson.
14. Suzanne Collins: Catching Fire
Enda mørkere, fortsatt spennende.
15. Suzanne Collins: Mockingjay
Faktisk ordentlig interessant om diktaturers dynamikk, og den går mye lengre enn jeg hadde trodd i å traumatisere hovedpersonene.
16. Jasper Fforde: The Woman Who Died a Lot
Hurra, Thursday Next er tilbake i godt slag og for det meste som seg selv! Veldig mye morsommere enn den forrige (selv om jeg for så vidt tror at de tingene som irriterte meg med den forrige var 100 % intendert av forfatteren, den vrangpeisen.
17. Ian McEwan: Enduring Love
Man venter jo å bli lurt etter å ha lest Atonement, og boka er da også på sitt beste når man mister enhver tillit til jeg-fortelleren og ikke aner hva som er sant lenger.
18. Mervyn Peake: Titus Groan
Langsomt og monumentalt om et helt og holdent stagnert samfunn, der bare én person synes å være i stand til å handle etter egne motiver – men han er til gjengjeld gjennomført ond. Min favoritt er Fuchsia, som reflekterer den underlige og ugjestmilde oppveksten sin veldig fint.
19. Mervyn Peake: Gormenghast
Nei, nå må jeg ha Gormenghast-pause. Jeg tror knapt jeg har lest noe som på den ene siden var så enerverende – side opp og side ned om Irma Prunesquallor og den skrekkelige lærerstaben, for eksempel – og som jeg samtidig har likt så godt. Oppvekstskildringen av Titus minner om Duun i blandingen av impresjonistisk poesi og mørkt skjebnedrama. Og også denne gangen klarte en dvelende og erratisk bok snu til en heseblesende og trådsamlende finale – omsider.
20. Neil Gaiman: American Gods
Magisk. Spennende som en kriminalroman (på mange måter er den jo det), overraskende og så grafisk at du nesten er glad for at det ikke er med tegninger denne gangen. Og så er det fascinerende hvor lik den egentlig er Good Omens, samtidig som den er milevidt forskjellig. Ekstrapoeng for slavisk transkripsjon!
21. Sarah Rees Brennan: Unspoken
Stor litteratur er det vel ikke, akkurat, men Brennan kan virkelig skrive sjarmerende, intense, overraskende og bemerkelsesverdig gripende bøker. Og morsomme! Og for en kul, Veronica Mars-aktig hovedperson! Og aaargh, den slutten!
22. Annik Saxegaard: Umulige Cecilie
Jeg har alltid elsket Annik Saxegaards Pålitelig ung dame får post, og nå fikk jeg lagt hendene på oppfølgeren! Den er jo ikke like bra, og synet på hva som passer seg for intelligente og selvstendige unge damer, er mildest talt enerverende. («S i matte? Da kan du ta et ettårig laboratorieassistentkurs og tjene din kommende mann hr. doktoren resten av livet!») Men det var stas å se Beate igjen, det var det. Og resten av Rywig-familien også!
23. Cormac McCarthy: Cities of the Plain
Border-trilogien slutter nærmest med en gresk tragedie. Men bare om man er villig til å fortolke den som det og ikke som meningsløs sløsing med unge liv. «The events of the waking world on the other hand are forced upon us and the narrative is the unguessed axis along which they must be strung. It falls to us to weigh and sort and order these events. It is we who assemble them into the story which is us. Each man is the bard of his own existence.»
24. J.K. Rowling: The Casual Vacancy
Det er ikke så lett å være objektiv her, men dette er ikke noen dårlig bok. Den er engasjerende både i plott og persongalleri, men slutten er litt skuffende i sin mørke sosiale determinisme. Men det finnes bedre engelske klassesatirer, og det overrasker meg at boka ikke er morsom, i det hele tatt. Flere har skrevet at dette er en bok befolket av Dursley-aktige gomper, og det er på mange måter sant. Og det går ikke så bra med unntakene. Ellers: Sayers-referanser! Pagford! Mollison!
25. Jeffrey Eugenides: The Marriage Plot
Eugenides kan man stole på. Ikke like overveldende som Middlesex, men elegant uttenkt og intelligent løst modernisering av den klassiske kjærlighetsromanen, skrevet med stor ømhet for alle de tre ikke-så-perfekte hovedpersonene.
26. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Japanese Cuisine
Festlig japansk matmanga, som dreier seg rundt et antagonistisk far–sønn-forhold der begge er lidenskapelige (inntil det sinnssyke) matfriker. Typisk utbrudd: «Du er ikke verdig til å servere meg mat!»
27. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Fish, Sushi & Sashimi
Spesielt festlig om japanernes forhold til fiskeparasitter.
28. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Izakaya: Pub Food
Selv pubmat må tilberedes med riktig matfilosofi bak, så klart.
29. P.G. Wodehouse: The Code of the Woosters
Ubetalelig morsomt. Det beste er når Jeeves siterer Shakespeare og Wooster ikke har den fjerneste anelse om hva det dreier seg om.
30. Jason: Athos i Amerika
Stilisert og snurrig. Likte særlig den temperamentsfulle tegneserietegneren.
31. Susan Cooper: The Dark Is Rising
Dette er en av de beste julebøkene, med de fineste carol singing-scenene noensinne. Og nydelig grøssende barnefantasy over Arthur-tema er det også. Det er så fint når barndomsfavoritter holder seg ordentlig godt.
32. Michael Chabon: Telegraph Avenue
Michael Chabon er bra, altså. Denne nyeste har et nydelig persongalleri og en intens handling som spiller seg ut over bare noen få uker, men som inneholder hele liv likevel. Men aller mest likte jeg Archy Stallings plagede kjærlighet til den ubrukelige, skuffende faren og hans unnvikende og forsinkede tilnærming til å ta på seg farsansvar selv.
33. Charlotte Brontë: Jane Eyre
For n-te gang. Men den blir jo bare bedre. For en skarp og særegen person Jane er! Og så setter jeg stadig mer pris på bipersonene, som åpenbart er der for å speile Janes egenskaper og valg. Sanselighet uten vett og moral hos Georgiana Reed, vett og disiplin uten følelse hos Eliza Reed. Og lidenskap nedkjempet av idealer hos St. John Rivers, som blir mer interessant for hver lesning.
34. Emily Brontë: Wuthering Heights
Jeg har sikkert lest den fire–fem ganger, men nei, dette blir aldri boka for meg. Heathcliff kan jeg kanskje opparbeide en viss forståelse for, men Catherine? «My love for Heathcliff resembles the eternal rocks beneath» meg her og der.
35. Kate Beaton: Hark! A Vagrant
En av årets beste julegaver: Fantastisk tegneseriealbum som bruker historie og mer eller mindre klassisk litteratur til fantastisk effekt. Jeg lo så jeg nesten ramlet av stolen. Dude watchin’ with the Brontës åpner ballet, og den passer således ypperlig inn i Brontë-festivalen vi har gående her.
Og så er det ingen grunn til å slutte å lese for ungene bare fordi de kan lese selv.
1. Ole Lund Kirkegaard: Gummi-Tarzan
Jeg hadde glemt hvor fælt Ivan Olsen faktisk hadde det, men hevnen var i hvert fall søt. Elsket av seksåringen og kidnappet og ferdiglest i en fei av åtteåringen.
2. Roald Dahl: Charlie og den store glassheisen
Roald Dahl på en veldig dårlig dag. Bare tull og tøys og ikke noe plott.
3. Unni Lindell: Nifse Nella og nattskolen
Denne var ordentlig fæl. Langtekkelig, klønete eksposisjon, irriterende new age-aktige spøkelser fulle av tåkebabbel, og spekket med vage, pretensiøse allusjoner til litteratur, musikk og historie. Skavlans tegninger var fine, da.
4. Maria Gripe: Tordivelen flyr i skumringen
Score! Jonas Berglund er ungenes helt. De har til og med begynt å spise salmiakkpastiller.
5. Michael Ende: Den uendelige historien
Slo veldig an, selv de mer esoteriske delene. Limahl likte de også! Jeg liker den, men jeg hadde glemt hvor fullstendig humørløs den er. Og den lever unektelig opp til navnet sitt.
6. Jon Bing: Azur – kapteinenes planet
Den var fortsatt bra, takk og lov, og ungene elsket flaggerkatten Miromurr. Og for meg var det festlig å lese Bings visjoner om nett- og dataframtida – han hadde ikke forutsett fjasing og sosiale medier, just!
7. Jon Bing: Zalt – dampherrenes planet
Jeg og niåringen er helt enige om at Azur er bedre, både i struktur og innhold. Men vi likte den likevel, særlig scenene som er sett fra Miromurrs synsvinkel.
8. Finn Havrevold: Marens lille ugle
Jepp, vi liker familien Monsen, og da særlig Maltas skrekk!
9. Jo Nesbø: Doktor Proktor og det store gullrøveriet
Proktor er populær som alltid, men jeg syntes nok denne var mer slomsete skrevet enn de tidligere. Vittig å se at ungene ikke hadde en eneste av de nødvendige fotballreferansene inne.
1. Arthur Conan Doyle: The Memoirs of Sherlock Holmes
Det er slående hvor mye det er persongalleriet og ikke så mye historiene som har holdt Sherlock-universet i live. Mycroft. Moriarty. Jeg elsker The Diogenes Club.
2. Charles Dickens: Oliver Twist
Vel, vel, det er kanskje grunn til å holde seg til seinere Dickens. Satiren er grovmalt og personene flate. Men jeg likte arme Nancy.
3. Caitlin Moran: How to Be a Woman
Fantastisk! Den er så morsom at man nesten ler seg i hjel. Den formulerer feminismen på en måte som er både sylskarp og så enkel at selv, eh, mor kan forstå det. Eller far. Og dessuten er det gjemt en aldeles nydelig liten oppvekstroman der inne også. Jeg har aldri lest noe sannere og kulere om å være tenåringsjente.
4. Arthur Conan Doyle: His Last Bow
Disse siste novellene er kanskje de fineste?
5. Cormac McCarthy: The Crossing
Langsom, elegisk og filosofisk om ung gutt som blir voksen ved å miste alt han har i Mexico. Flere ganger. Litt i lengste laget, men historien om ulven er intens og vakker, og slutten samler opp trådene og gjør at jeg nok må lese den siste boka i Border Trilogy også.
6. Michael Chabon: The Yiddish Policemen’s Union
Jeg elsker etterordet om hvordan Chabon fikk ideen til et jødisk Alaska fra parløren Say It In Yiddish (av selveste Uriel Weinreich med kone, no less!). For hvor ville man trenge en sånn? Overbevisende og utrolig lite påtrengende gjennomført alternativt univers, komplett integrert, inntrengende plott og det beste persongalleriet jeg har vært borti på lenge.
7. Dorothy L. Sayers: Busman’s Honeymoon
Lurer på hvor mange ganger jeg egentlig har lest den? Jeg elsker Superintendent Kirk som blir «immensely tickled» av Peter og Harriets sitatleker!
8. Neal Stephenson: Cryptonomicon
«Ujevn» er vel ordet vi leter etter her. Lawrence Waterhouse er ubetalelig, og alt om kryptografi er gøy, men jeg er bare måtelig engasjert i det moderne persongalleriet. Dessuten kan jeg ikke fordra de fiktive ministatene. Og den er Altfor Lang – kapitlet om den rette måten å spise Capt’n Crunch på, f.eks.
9. Daphne du Maurier: Rebecca
Morsomt gjensyn med en favoritt fra tenårene, jeg hadde aldri lest den på engelsk før. Kjærlighetshistorien virker definitivt mindre tiltrekkende nå (uææ, det eksilet deres etter at Manderley brenner ned!), men det nifse og tvetydige er mye tydeligere for meg.
10. Douglas Adams: The Restaurant at the End of the Universe
«Old structural linguists get very angry when young structural linguists go on about it. Young structural linguists get deeply excited about it and stay up late at night convinced that they are very close to something of profound importance, and end up becoming old structural linguists before their time, getting very angry with the young ones.»
11. F. Scott Fitzgerald: The Great Gatsby
Jeg har ofte litt problemer med ikke-agerende jeg-fortellere av Nick Carraways type, og han er ekstrem, han ser, misbilliger og flyter ellers rundt som et stykke drivved. Men vakker er boka, og det svir når korthuset til Gatsby ramler sammen, ingenting blir igjen og verden igjen overgis i hendene på kyniske og hensynsløse mennesker.
12. Jennifer Egan: A Visit from the Goon Squad
«Time swings / like a wrecking ball into things», for å si det med Magnetic Fields. Veldig bra gjennomført myldrebok som handler om nettopp tid og tidens ofte, men ikke alltid, knusende effekt. Gjennomført overraskende og rørende hvilke historier som blir plukket opp, og hvilke segmenter. Sikkert 20 romaner i en, komprimert og utbrodert, fortettet og utelatt.
13. Suzanne Collins: The Hunger Games
Glefs! Godt gjennomført og drivende spennende dystopi med engasjerende hovedperson.
14. Suzanne Collins: Catching Fire
Enda mørkere, fortsatt spennende.
15. Suzanne Collins: Mockingjay
Faktisk ordentlig interessant om diktaturers dynamikk, og den går mye lengre enn jeg hadde trodd i å traumatisere hovedpersonene.
16. Jasper Fforde: The Woman Who Died a Lot
Hurra, Thursday Next er tilbake i godt slag og for det meste som seg selv! Veldig mye morsommere enn den forrige (selv om jeg for så vidt tror at de tingene som irriterte meg med den forrige var 100 % intendert av forfatteren, den vrangpeisen.
17. Ian McEwan: Enduring Love
Man venter jo å bli lurt etter å ha lest Atonement, og boka er da også på sitt beste når man mister enhver tillit til jeg-fortelleren og ikke aner hva som er sant lenger.
18. Mervyn Peake: Titus Groan
Langsomt og monumentalt om et helt og holdent stagnert samfunn, der bare én person synes å være i stand til å handle etter egne motiver – men han er til gjengjeld gjennomført ond. Min favoritt er Fuchsia, som reflekterer den underlige og ugjestmilde oppveksten sin veldig fint.
19. Mervyn Peake: Gormenghast
Nei, nå må jeg ha Gormenghast-pause. Jeg tror knapt jeg har lest noe som på den ene siden var så enerverende – side opp og side ned om Irma Prunesquallor og den skrekkelige lærerstaben, for eksempel – og som jeg samtidig har likt så godt. Oppvekstskildringen av Titus minner om Duun i blandingen av impresjonistisk poesi og mørkt skjebnedrama. Og også denne gangen klarte en dvelende og erratisk bok snu til en heseblesende og trådsamlende finale – omsider.
20. Neil Gaiman: American Gods
Magisk. Spennende som en kriminalroman (på mange måter er den jo det), overraskende og så grafisk at du nesten er glad for at det ikke er med tegninger denne gangen. Og så er det fascinerende hvor lik den egentlig er Good Omens, samtidig som den er milevidt forskjellig. Ekstrapoeng for slavisk transkripsjon!
21. Sarah Rees Brennan: Unspoken
Stor litteratur er det vel ikke, akkurat, men Brennan kan virkelig skrive sjarmerende, intense, overraskende og bemerkelsesverdig gripende bøker. Og morsomme! Og for en kul, Veronica Mars-aktig hovedperson! Og aaargh, den slutten!
22. Annik Saxegaard: Umulige Cecilie
Jeg har alltid elsket Annik Saxegaards Pålitelig ung dame får post, og nå fikk jeg lagt hendene på oppfølgeren! Den er jo ikke like bra, og synet på hva som passer seg for intelligente og selvstendige unge damer, er mildest talt enerverende. («S i matte? Da kan du ta et ettårig laboratorieassistentkurs og tjene din kommende mann hr. doktoren resten av livet!») Men det var stas å se Beate igjen, det var det. Og resten av Rywig-familien også!
23. Cormac McCarthy: Cities of the Plain
Border-trilogien slutter nærmest med en gresk tragedie. Men bare om man er villig til å fortolke den som det og ikke som meningsløs sløsing med unge liv. «The events of the waking world on the other hand are forced upon us and the narrative is the unguessed axis along which they must be strung. It falls to us to weigh and sort and order these events. It is we who assemble them into the story which is us. Each man is the bard of his own existence.»
24. J.K. Rowling: The Casual Vacancy
Det er ikke så lett å være objektiv her, men dette er ikke noen dårlig bok. Den er engasjerende både i plott og persongalleri, men slutten er litt skuffende i sin mørke sosiale determinisme. Men det finnes bedre engelske klassesatirer, og det overrasker meg at boka ikke er morsom, i det hele tatt. Flere har skrevet at dette er en bok befolket av Dursley-aktige gomper, og det er på mange måter sant. Og det går ikke så bra med unntakene. Ellers: Sayers-referanser! Pagford! Mollison!
25. Jeffrey Eugenides: The Marriage Plot
Eugenides kan man stole på. Ikke like overveldende som Middlesex, men elegant uttenkt og intelligent løst modernisering av den klassiske kjærlighetsromanen, skrevet med stor ømhet for alle de tre ikke-så-perfekte hovedpersonene.
26. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Japanese Cuisine
Festlig japansk matmanga, som dreier seg rundt et antagonistisk far–sønn-forhold der begge er lidenskapelige (inntil det sinnssyke) matfriker. Typisk utbrudd: «Du er ikke verdig til å servere meg mat!»
27. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Fish, Sushi & Sashimi
Spesielt festlig om japanernes forhold til fiskeparasitter.
28. Tetsu Kariya og Akira Hanasaki: Oishinbo à la carte: Izakaya: Pub Food
Selv pubmat må tilberedes med riktig matfilosofi bak, så klart.
29. P.G. Wodehouse: The Code of the Woosters
Ubetalelig morsomt. Det beste er når Jeeves siterer Shakespeare og Wooster ikke har den fjerneste anelse om hva det dreier seg om.
30. Jason: Athos i Amerika
Stilisert og snurrig. Likte særlig den temperamentsfulle tegneserietegneren.
31. Susan Cooper: The Dark Is Rising
Dette er en av de beste julebøkene, med de fineste carol singing-scenene noensinne. Og nydelig grøssende barnefantasy over Arthur-tema er det også. Det er så fint når barndomsfavoritter holder seg ordentlig godt.
32. Michael Chabon: Telegraph Avenue
Michael Chabon er bra, altså. Denne nyeste har et nydelig persongalleri og en intens handling som spiller seg ut over bare noen få uker, men som inneholder hele liv likevel. Men aller mest likte jeg Archy Stallings plagede kjærlighet til den ubrukelige, skuffende faren og hans unnvikende og forsinkede tilnærming til å ta på seg farsansvar selv.
33. Charlotte Brontë: Jane Eyre
For n-te gang. Men den blir jo bare bedre. For en skarp og særegen person Jane er! Og så setter jeg stadig mer pris på bipersonene, som åpenbart er der for å speile Janes egenskaper og valg. Sanselighet uten vett og moral hos Georgiana Reed, vett og disiplin uten følelse hos Eliza Reed. Og lidenskap nedkjempet av idealer hos St. John Rivers, som blir mer interessant for hver lesning.
34. Emily Brontë: Wuthering Heights
Jeg har sikkert lest den fire–fem ganger, men nei, dette blir aldri boka for meg. Heathcliff kan jeg kanskje opparbeide en viss forståelse for, men Catherine? «My love for Heathcliff resembles the eternal rocks beneath» meg her og der.
35. Kate Beaton: Hark! A Vagrant
En av årets beste julegaver: Fantastisk tegneseriealbum som bruker historie og mer eller mindre klassisk litteratur til fantastisk effekt. Jeg lo så jeg nesten ramlet av stolen. Dude watchin’ with the Brontës åpner ballet, og den passer således ypperlig inn i Brontë-festivalen vi har gående her.
Og så er det ingen grunn til å slutte å lese for ungene bare fordi de kan lese selv.
1. Ole Lund Kirkegaard: Gummi-Tarzan
Jeg hadde glemt hvor fælt Ivan Olsen faktisk hadde det, men hevnen var i hvert fall søt. Elsket av seksåringen og kidnappet og ferdiglest i en fei av åtteåringen.
2. Roald Dahl: Charlie og den store glassheisen
Roald Dahl på en veldig dårlig dag. Bare tull og tøys og ikke noe plott.
3. Unni Lindell: Nifse Nella og nattskolen
Denne var ordentlig fæl. Langtekkelig, klønete eksposisjon, irriterende new age-aktige spøkelser fulle av tåkebabbel, og spekket med vage, pretensiøse allusjoner til litteratur, musikk og historie. Skavlans tegninger var fine, da.
4. Maria Gripe: Tordivelen flyr i skumringen
Score! Jonas Berglund er ungenes helt. De har til og med begynt å spise salmiakkpastiller.
5. Michael Ende: Den uendelige historien
Slo veldig an, selv de mer esoteriske delene. Limahl likte de også! Jeg liker den, men jeg hadde glemt hvor fullstendig humørløs den er. Og den lever unektelig opp til navnet sitt.
6. Jon Bing: Azur – kapteinenes planet
Den var fortsatt bra, takk og lov, og ungene elsket flaggerkatten Miromurr. Og for meg var det festlig å lese Bings visjoner om nett- og dataframtida – han hadde ikke forutsett fjasing og sosiale medier, just!
7. Jon Bing: Zalt – dampherrenes planet
Jeg og niåringen er helt enige om at Azur er bedre, både i struktur og innhold. Men vi likte den likevel, særlig scenene som er sett fra Miromurrs synsvinkel.
8. Finn Havrevold: Marens lille ugle
Jepp, vi liker familien Monsen, og da særlig Maltas skrekk!
9. Jo Nesbø: Doktor Proktor og det store gullrøveriet
Proktor er populær som alltid, men jeg syntes nok denne var mer slomsete skrevet enn de tidligere. Vittig å se at ungene ikke hadde en eneste av de nødvendige fotballreferansene inne.
Abonner på:
Innlegg (Atom)