Dug coal together (Elmore Leonard: Fire in the Hole)

I see you and him both cut from the same stock, born a hundred years past your time.

Jeg savner Justified, og tok meg derfor en liten pilgrimsaktig sving innom novellen som hele serien er bygd på, og som pilotepisoden følger nokså trofast. Seks sesonger innabords påvirker rimeligvis lesningen kraftig, men det er likevel morsomt å se hvordan denne bittelille juvelen av en historie om de to forsinkede cowboyene Raylan og Boyd inneholder så mye av det som er viktig i serien (Dewey Crowe og Crowe-klanen! Art Mullens stødige figur! Gnisten mellom Ava og Raylan!), og ikke minst omvendt, i hvor stor grad serien klarer å være helt og holdent i den vesle novellens ånd. Ikke minst siste sesong og aller siste episode.

Quicksand and imagination (Kate Atkinson: A God in Ruins)

If you excluded the war (an enormous exclusion, he acknowledged) then nothing had happened to him.

Det er vanskelig å være noe annet enn ekstatisk lykkelig over en bok til om Todd-familien. Den er kanskje ikke så perfekt strukturert som den helt og holdent fantastiske Life After Life, men denne er også strålende. Og nødvendig. Og utfyllende. Den blir fortalt i bolker fra forskjellige deler av Teddys liv, men det er minnet som er det gjennomgripende mediet her, så en bolk som angivelig er fra 80-tallet kan lett vise seg å dreie seg i all hovedsak om noe som foregår før eller seinere. Og hele tida spekulerer boka på hva som blir igjen av oss når vi dør, hva som lever videre i andres minner, hva vi betyr for hverandre.

Todd-familien (selv med alle sine feil og mangler) er usedvanlig harmoniske til Atkinson-personer å være. De har faktisk ikke vokst opp under hårreisende mangelfulle eller tragiske omstendigheter. For dem er det andre verdenskrig som lager det store krateret. For Ursula er det London-blitzen, for Teddy er det RAFs bombing av Tyskland, den umenneskelige balansen mellom å vite at man ganske sikkert ikke vil overleve krigen, og den moralske prøvelsen det er å bombe sivile sønder og sammen natt etter natt. («By the end of the war there was nothing about men and women that surprised him. Nothing about anything really. The whole edifice of civilization turned out to be constructed from an unstable mix of quicksand and imagination.»)

Og en hel rekke medlemmer av Todd-familien får ha synsvinkelen. (Veldig tilfredsstillende. Man merker seg med interesse at det er bare er de aller mest usympatiske, grådige og selvsentrerte som blir forfattere, i en familie full av litterære aspirasjoner.)

Det ville naturligvis ikke vært Atkinson om det ikke hadde vært et alternativt utkomme-triks her, og et veldig effektfullt et også. Men uansett utkomme: «I believe we have just one life, and I believe that Teddy lived his perfectly.»

Nå vurderer jeg å skrive e-post til Atkinson og kreve en bok om Maurice.

Versjonering (Kate Atkinson: Human Croquet)

And anyway, how can we tell if what we’re seeing is real? Reality seems to go out the window when perception comes in the door.

Her har vi den samme Kate Atkinson som i Life after Life, hun som eksperimenterer med alternative utkommer og stadig nye versjoner av de «samme» historielinjene. Jeg følte meg litt snytt av hovedplottwisten, kanskje, men jeg er dypt begeistret for konsekvensene. Hva er forskjellen på realitetene og en historielinje som er bygd på intuisjoner og anelser? Kanskje ikke så stor som man skulle tro. Og det er Kate Atkinson fra Jackson Brodie-bøkene, med den samme forkjærligheten for mennesker som har fått sentrale deler av livet sitt rasert og tilintetgjort. 

Dessuten er Isobel Fairfax nå min absolutte favoritt blant 16-årige mistilpassede romanheltinner. Avstikkende («I am nearly two yards high in my bare feet. A gigantic English oak (quercus robustus).»), sardonisk («Enthusiastic Eunice is the last person I would have ever chosen as a friend, but of course you don’t chose your friends, they choose you. Eunice arrived in secondary school on the first day and attached herself to me like a mollusc and has stuck firmly on ever since, regardless of the fact that I’ve nothing in common with her and spend a considerable amount of time trying to prise her off.»), altfor intelligent og evig assosierende og alluderende. Og morsom, på det unike Atkinson-viset. («I would sooner have an amorous relationship with the Dog than Richard. Indeed, it makes you question why bestiality is so frowned upon and yet sexual intercourse with someone like Richard is considered perfectly normal.»)

Tigeren og døden (Tea Obreht: The Tiger’s Wife)

I had been taught long ago that there are some stories you keep to yourself.

Det tar nok kanskje for lang tid før denne boka kommer til de mytisk-fantastiske historiene om Natalijas bestefar, om den udødelige mannen og den rekonstruerte historien om tigeren og menneskene i Galina og Sarobor. Det er uten tvil her og ikke i rammehistorien selve pulsen til boka ligger; om kjærlighet og død og meningsløst hat og sidetagen som aldri slutter. Men det er verdt det når man kommer dit.

Why should I not admit it? (Kazuo Ishiguro: The Remains of the Day)

And let me now posit this: ‘dignity’ has to do crucially with a butler’s ability not to abandon the professional being he inhabits. Lesser butlers will abandon their professional being for the private one at the least provocation.

Dette er en av de bøkene som tåler å bli lest om og om igjen. Det er ikke vanskelig å se slektskapet med The Buried Giant; det er en bok som i all hovedsak dreier seg om fordreide og upålitelige minner. Men her er det ikke dragepust som gjør det, men Stevens forkrøplende selvforståelse og iherdige vilje til å leve opp til idealet om den perfekte butler: en som setter den profesjonelle personaen høyt over den private. Slik blir tragedien hans dobbel: På den ene siden gir han sin lojalitet og sitt uomtvistelige talent til en mann som ikke er verdt det. («He chose a certain path in life, it proved to be a misguided one, but there, he chose it, he can say that at least. As for myself, I cannot even claim that. You see, I trusted. I trusted in his lordship’s wisdom. All those years I served him, I trusted I was doing something worthwhile. I can’t even say I made my own mistakes.») På den andre siden står det profesjonelle skallet hans i veien for de åpenbart både sterke og gjensidige følelsene hans for miss Kenton. Men de skinner hjerteskjærende gjennom butlerens triumfberetninger likevel. («On that particular occasion, had I not recognized Miss Kenton’s footsteps on the boards as she came towards me, I would have been able to identify her only from her outline.»)

«Indeed – why should I not admit it? – at that moment, my heart was breaking.» Og leserens også. Noen ganger må man gråte litt på T-banen.

These hangman’s hands (William Shakespeare: Macbeth)

Nose of Turk and Tartar’s lips, / Finger of birth-strangled babe  / Ditch-deliver’d by a drab,  / Make the gruel thick and slab.

Jeg ser alltid for meg Shakespeare som en som ikke kunne dy seg for å putte inn comic relief (i tillegg til at det var en sjangerkonvensjon, selvfølgelig), men Macbeth er nesten helt svart – det eneste som kommer i nærheten, er heksenes trollbryggsanger (og det var jo sant å si for deres skyld at jeg tok denne turen til Skottland – «Eye of newt and toe of frog!»). Men utover det er det en ren studie i paranoia og skyldfølelsens kvaler («Yet who would have thought the old man to have had so much blood in him?»), og ender i bitterhet og aske.

Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow 
Creeps in this petty pace from day to day 
To the last syllable of recorded time; 
And all our yesterdays have lighted fools 
The way to dusty death. Out, out, brief candle! 
Life’s but a walking shadow, a poor player 
That struts and frets his hour upon the stage 
And then is heard no more. It is a tale 
Told by an idiot, full of sound and fury, 
Signifying nothing.

Natural causes (Terry Pratchett: Wyrd Sisters)

On nights such as this, witches are abroad. Well, not actually abroad. They don’t like the food and you can’t trust the water and the shamans always hog the deckchairs.

Hjertelig gjensyn med Pratchetts hekseserie, med Granny Weatherwax i full blomst. («You always lost against Granny Weatherwax, the only interest was in seeing exactly how.») Siden boka i tillegg er en løselig Macbeth-parodi, er den også yrende full av Shakespeare-vitser, inkludert mannen selv i dvergen Hwels skikkelse, som stadig er utsatt for haglstormer av motstridende inspirasjon. Og den beskriver teateret med samme sjarm og varme og godmodighet som Shakespeare in Love (det er sikkert egentlig omvendt). («Tomjon left the stage to thunderous applause at the concluding act of The Troll of Ankh. A hundred people would go home tonight wondering whether trolls were really as bad as they had hitherto thought although, of course, this wouldn’t actually stop them disliking them in any way whatsoever.»)