Akkurat, ja

Nei, det var ikke mulig å stå imot. Vi prøvde å kompensere ved å oppvise personlighet på barnerommet. Det er mulig druer og kiwi ikke kan selge en leilighet, men hva med Jiji?

Systemtvang

Vi prøver å selge leiligheten vår i dagens strålende og velsmurte boligmarked. (Heldigvis er vi ikke nødt.) Nå er det slik at jeg i flere år har ledd ondskapsfullt av de stadig likere hvitmalte og utstudert stylede boligannonsebildene som florerer, og nok slengt ut av meg både det ene og det andre om at slikt vil ikke jeg begi meg inn på.

Da vi striryddet leiligheten før fotografering, oppdaget vi imidlertid noe nytt: Vi bruker ikke blomster og interiør for å få leiligheten vår til å se lun, bebodd og hjemmekoselig ut. Å nei, det er ikke vårt vis. I stedet bruker vi rot. Og da rotet ble brutalt fjernet, så det nesten fengselsaktig ut her. Følgelig løp vi ut og kjøpte orkideer, sengetepper og pynteputer. I dag sank jeg enda dypere:

• ett kremfarget og ett turkis kvalitetshåndkle for dandering på vaskemaskin (man må plukke opp turkisfargen på husbondens tannglass, må vite)
• turkise og petrolfargede pynteputer (jada, soverommet er blåmalt med blå klesskap)
• kremfarget pledd (var det ikke litt mørkt i stua)
• kremfargede kubbelys (hvor dypt kan man synke?)

Det er vel en viss fare for at det obligatoriske fruktfatet kommer til å materialisere seg også.

Come Again

Det er så mange skrekkelige gatemusikanter. De fleste av dem ser i tillegg ut til å hate det de driver med, så som regel får jeg bare lyst til å låse pengene mine inne i et godt lydisolert rom når jeg går forbi dem.

Men i dag sto det noen unge mennesker i nedgangen til Nationaltheatret og sang engelske madrigaler mens de bare lyste av entusiasme og talent. Og endelig fikk treåringen lov til å putte penger i en hatt også – alt jeg hadde på meg, faktisk. Mer, mer!

Fortsatt oktober

Og det er den dagen igjen. Det snødde riktignok også da jeg var på fjellet i helga, men det er juks. Jeg er begeistret, og i år nådde barneentusiasmen nesten opp til mors.

Pluss: nye, vanntette vinterstøvler.
Minus: gikk i mascarafella.

Melk i kaffen. En sosioøkonomisk såpeopera i tre akter

Enkeltmennesket kan raskt bli fanget i store systemer, og Studentsamskipnaden i Oslo er uten tvil et slikt system.

Første akt, varm dag sommeren 2006, kaffebaren på UB:

– En iskaffe, takk!
– Nei, vi har sluttet å servere iskaffe. Det var så mange som ville ha, og da ble det så lang kø.

(Mange vil kjøpe. Plagsomt.)

Andre akt, sommeren 2008, kaffebaren på SV:

– En enkel cappuccino med h-melk.
– Nei, det går ikke. Vi har lettmelk.
– Jeg ser et kjøleskap stappfullt av h-melk.
– Nei, men vi må bruke opp lettmelka først, skjønner du.
– Men det vil jeg ikke ha, så da gidder jeg faktisk ikke kjøpe kaffe av deg.
– Nei, nei. Beklager virkelig.

(Selge ting som vi har, til dem som vil ha det, når vi har noe annet vi heller ville bli kvitt? Det skulle tatt seg ut.)

Tredje akt, oktober 2008, SV-kantina:

Jeg finner en liter h-melk i melkekjøleskapet og går i god tro til kassa.

– Nei, den der er ikke til salgs!
– Jammen, den sto jo i kjøleskapet sammen med alle de andre drikkevarene dere selger!
– Nei, det er kaffemelk.
– Ja, men JEG trenger kaffemelk!
– Du får ta en halvliter.
– Jammen, dere har jo ikke halvlitere med h-melk! Kan jeg ikke bare få betale for to halvlitere, da?
(Tenkepause.)
– Ja, jeg får slå inn for to halvlitere, da. Men ikke neste gang!

(Markedet vil betale 20 kr for en liter h-melk? Det gjør ikke inntrykk på meg!)

Jeg er usikker på om disse erfaringene burde få meg til å tvile på sosialismen, eller om jeg rett og slett bør akseptere at h-melk er en skummel vare som bare bør utleveres under kontrollerte forhold.

Oktober

Vakker også for asfaltrotter.

Delikat

Bindprodusenter er noe for seg selv. De hjelper oss sånn at vi kan klatre inn gjennom togvinduer iført pinetrange hvite bukser og lande i fanget på ukjente, kjekke menn selv på de tyngste mensdagene. De lager special-edition-bindserier som det står «Lucky you!» på. (Grrr!) Og nå velsigner de oss altså med duse, avrundede rosa etuier til å ha bindene våre i. For tenk om noen fikk se den rosa, blomsterprydede plastemballasjen i veska vår! Det skulle tatt seg ut!