I ate’nt dead (Terry Pratchett: Lords and Ladies)

‘I was young and foolish then.’ ‘Well? You’re old and foolish now.’

Kanskje dette er favoritten min blant heksebøkene. Jeg elsker tanken på Mustrum Ridcully og Esme Weatherwax’ tapte kjærlighetshistorie (og ikke minst liker jeg å tenke på at de faktisk ble gift og reasonably happy i opptil flere alternative universer). Jeg er svak for Shakespeare-vitsene der de går i i spann med heksenes definitivt jordnære tilnærming til … alt. Og ikke minst synes jeg Verence-Magrat-romansen er et nydelig eksempel på Pratchetts rørende, men svært lite glamorøse kjærlighetshistorier.

«More than a thousand pages!» (Vikram Seth: A Suitable Boy)

At the moment it feels like a banyan tree. […] What I mean is,’ continued Amit, ‘it sprouts, and grows, and spreads, and drops down branches that become trunks or intertwine with other branches. Sometimes branches die. Sometimes the main trunk dies, and the structure is held up by the supporting trunks.

Man skulle trodd at en roman på over 1400 sider ville strekke seg over et langt tidsrom, sveipe fra generasjon til generasjon, men handlingen i A Suitable Boy strekker seg ikke over stort mer enn et år. På en måte er dette en indisk Pride and Prejudice: Mrs. Rupa Mehra skal og må gifte bort datteren Lata, og det er dette som er hovedstammen i boka. Men som Seths åpenbare alter ego Amit Chatterji sier, boka sprer og forgreiner seg eksplosivt, og går dypt inn ikke bare i livene til Latas mer eller mindre passende friere, men til familiene deres og deres forskjellige venner og kontakter, og videre til hele India anno 1951–1952, til kaste- og føydalsystemet, til indre rivninger i Kongresspartiet, til konsekvensene av delingen av India, og hele tida, kontinuerlig, diskuterer den forholdet mellom hinduer og muslimer, mellom tradisjon og ny tid, mellom øst og vest. For eksempel gir den oss de vidunderlige (om ikke alltid like snille) Chatterji-søsknene som er fulle av lettsindig Oxbridge-piffle, men alltid over en bengalsk resonanskasse. Og for et intenst og sanseoppslukende portrett det er av India (kaotisk, meditativt, korrupt, musikalsk, fargesterkt, brennhett, stinkende, blomsterduftende, blodig, støyende, ustyrlig, fredselskende, tolerant, stolt, bigott, heroisk og spyttslikkende)! 

Men tross all denne bredden er det det overveldende persongalleriet som bærer boka, og det mest overveldende er ikke hvor mange det er, men hvor mange av dem som er fullt avrundede og kompliserte og involvert i egne små og store kammerspill, nydelig strukturert (det er neppe bare Bhaskar og Kabirs far som liker tallmagi) og fullt av ekteskaps- og kjærlighetshistorier som speiler og kontrasterer hverandre. Ingenting er enkelt. Det er en satirisk og kjærlig og sorgfull og sint bok. Og når Lata til slutt velger, må du innrømme mot din vilje at det slett ikke er sikkert at hun velger feil.

Dessuten er den fantastisk morsom. Du har ikke levd om du ikke har lest noen Chatterji-kupletter.

Feil liv (Kate Atkinson: Behind the Scenes at the Museum)

As a family we are genetically predisposed towards having accidents – being run over and blown up are the two most common.

Atkinsons debutroman er en omfangsrik og vidtfavnende krønike om Ruby Lennox' sprikende og ulykkesbefengte familie gjennom nesten hundre år – de første femti eller så innfelt i kapittellange fotnoter, alle med en historie som med letthet kunne vært en hel roman. Det er en av Atkinsons gaver, den måten hun vekker fullstendig tillit hos leseren til at det alltid finnes mer og dypere historie enn det som til en hver tid tilfeldigvis kommer for en dag i bøkene. På mange måter minner den om flere av Ursulas mer uheldige livsløp i Life After Life – det er for eksempel ingen grenser for hvor mange fæle ekteskap og begredelige oppvekster som finnes her. 

Det er en glimrende bok, intrikat strukturert og full av hemmeligheter, mysterier, ekkoer og sprellevende personer. Likevel tror jeg kanskje dette (tross alt) er Atkinson-boka jeg har likt minst – hun er ikke helt seg selv ennå. Mer konvensjonell, mindre sardonisk. Slutten er kanskje i sentimentaleste laget, og det er lett å bli litt streng når man vet hvor god hun blir til å unngå sentimentalitet i seinere bøker. 

Not basically a nice person (Terry Pratchett: Witches Abroad)

And Granny . . . she just gave people a bottle of coloured water and told them they felt a lot better. And what was so annoying was that they often did.

Hjertelig gjensyn med heksene igjen. Jeg er kanskje ikke så sjarmert av eventyrpremisset i denne boka, men til gjengjeld er den ofte langt over hysterisk morsom. Nanny Oggs selvtegnede postkort! («This is a picture of some famous bridge or other.») Etymologiene! («She wasn’t at all certain about the meaning of the word ‘decadent’. She’d dismissed the possibility that it meant ‘having ten teeth’ in the same sense that Nanny Ogg, for example, was unident.») Granny Weatherwax som spiller kort mot kortsvindlere! Og dessuten er dette den første av heksebøkene der kampen mellom lyset og mørket i Granny Weatherwax kommer tydelig fram – som Sam Vimes har hun en mørk side og vet godt om den. Nanny Ogg vet det også:

‘I’m not saying she’s not basically a nice person –’ Magrat began. ‘Hah! I am. You’d have to go a long day’s journey to find someone basically nastier than Esme,’ said Nanny Ogg, ‘and this is me sayin’ it. She knows exactly what she is. She was born to be good and she don’t like it.’

Crossroads (Elmore Leonard: Tishomingo Blues)

I’m about to make an offer to buy your soul.

Det er en hel del å glede seg over i Tishomingo Blues – skurker så idiotiske som bare Elmore Leonard kan levere dem, lakoniske onelinere, et heseblesende plott som kulminerer i en mer enn komisk shoot-out under en borgerkrigsreenactment, og en hovedperson som vakler på grensen mellom lov og lovløshet. Men jeg forble temmelig uengasjert i høydestuperen Dennis, og dermed ble det heller ingen minneverdig leseopplevelse.

Dug coal together (Elmore Leonard: Fire in the Hole)

I see you and him both cut from the same stock, born a hundred years past your time.

Jeg savner Justified, og tok meg derfor en liten pilgrimsaktig sving innom novellen som hele serien er bygd på, og som pilotepisoden følger nokså trofast. Seks sesonger innabords påvirker rimeligvis lesningen kraftig, men det er likevel morsomt å se hvordan denne bittelille juvelen av en historie om de to forsinkede cowboyene Raylan og Boyd inneholder så mye av det som er viktig i serien (Dewey Crowe og Crowe-klanen! Art Mullens stødige figur! Gnisten mellom Ava og Raylan!), og ikke minst omvendt, i hvor stor grad serien klarer å være helt og holdent i den vesle novellens ånd. Ikke minst siste sesong og aller siste episode.

Quicksand and imagination (Kate Atkinson: A God in Ruins)

If you excluded the war (an enormous exclusion, he acknowledged) then nothing had happened to him.

Det er vanskelig å være noe annet enn ekstatisk lykkelig over en bok til om Todd-familien. Den er kanskje ikke så perfekt strukturert som den helt og holdent fantastiske Life After Life, men denne er også strålende. Og nødvendig. Og utfyllende. Den blir fortalt i bolker fra forskjellige deler av Teddys liv, men det er minnet som er det gjennomgripende mediet her, så en bolk som angivelig er fra 80-tallet kan lett vise seg å dreie seg i all hovedsak om noe som foregår før eller seinere. Og hele tida spekulerer boka på hva som blir igjen av oss når vi dør, hva som lever videre i andres minner, hva vi betyr for hverandre.

Todd-familien (selv med alle sine feil og mangler) er usedvanlig harmoniske til Atkinson-personer å være. De har faktisk ikke vokst opp under hårreisende mangelfulle eller tragiske omstendigheter. For dem er det andre verdenskrig som lager det store krateret. For Ursula er det London-blitzen, for Teddy er det RAFs bombing av Tyskland, den umenneskelige balansen mellom å vite at man ganske sikkert ikke vil overleve krigen, og den moralske prøvelsen det er å bombe sivile sønder og sammen natt etter natt. («By the end of the war there was nothing about men and women that surprised him. Nothing about anything really. The whole edifice of civilization turned out to be constructed from an unstable mix of quicksand and imagination.»)

Og en hel rekke medlemmer av Todd-familien får ha synsvinkelen. (Veldig tilfredsstillende. Man merker seg med interesse at det er bare er de aller mest usympatiske, grådige og selvsentrerte som blir forfattere, i en familie full av litterære aspirasjoner.)

Det ville naturligvis ikke vært Atkinson om det ikke hadde vært et alternativt utkomme-triks her, og et veldig effektfullt et også. Men uansett utkomme: «I believe we have just one life, and I believe that Teddy lived his perfectly.»

Nå vurderer jeg å skrive e-post til Atkinson og kreve en bok om Maurice.